Hvordan religionen overlevde

DA RUSSLAND ble invadert av Nazi-Tyskland i juni 1941, hadde de sovjetiske myndigheter praktisk talt utryddet den russisk-ortodokse kirke. Men etter nazistenes invasjon begynte myndighetene å endre sin holdning til religion. Hva fikk dem til å gjøre det?

Richard Overy, en professor i moderne historie ved King’s College i London, sa i sin bok Russia’s War—Blood Upon the Snow: «Den samme dagen som tyskerne gjorde invasjon, oppfordret metropolitten Sergej, kirkens overhode, de troende til å gjøre alt de kunne for å beseire tyskerne. De neste to årene skrev han ikke mindre enn 23 epistler, hvor han oppfordret sine sognebarn til å kjempe for den gudløse staten de bodde i.» Som Overy videre sa, ’tillot derfor Stalin at religionen fikk en gjenoppliving’.

I 1943 gikk Stalin til slutt med på å anerkjenne den ortodokse kirke ved å utnevne Sergej til dens nye patriark. «De kirkelige myndigheter reagerte ved å samle inn penger fra de troende for å finansiere en sovjetisk  stridsvognavdeling,» skrev Overy. «Prester og biskoper formante sine menigheter til å handle i samsvar med både Guds og Stalins lære.»

I sin omtale av denne perioden i russisk historie skrev den russiske religionsforskeren Sergej Ivanenko: ’Det offisielle organet til den russisk-ortodokse kirke hyllet Stalin som tidenes og nasjonenes største leder og lærer, og som en mann som var sendt av Gud for å frelse nasjonen fra undertrykkelse, jordeiere og kapitalister. Det oppfordret de troende innstendig til å ofre sin siste dråpe blod for å forsvare SSSR mot unionens fiender og gi alt for å bygge opp kommunismen.’

«Høyt verdsatt av KGB»

Også etter at den annen verdenskrig sluttet i 1945, fortsatte den ortodokse kirke å være til nytte for kommunistene. Boken The Soviet Union: The Fifty Years, som er redigert av Harrison Salisbury, kommer med forklaringen på hvorfor det var slik: «Da krigen var over, rettet kirkens ledere seg etter de krav som ble stilt til dem i forbindelse med den kalde krigen som Stalin førte i utenrikspolitikken.»

Boken The Sword and the Shield, som nylig ble utgitt, beskriver hvordan kirkeledere tjente de sovjetiske myndigheters interesser. Den sier at patriark Alexej I, som i 1945 etterfulgte Sergej som patriark, «sluttet seg til Verdensfredsrådet, som var en sovjetisk dekkorganisasjon som ble opprettet i 1949». Boken sier også at både Alexej I og metropolitten Nikolaj «var høyt verdsatt av KGB [Komiteen for statens sikkerhet] som redskaper den kunne bruke for å øve innflytelse».

Bemerkelsesverdig nok uttalte patriark Alexej I følgende i 1955: «Den russisk-ortodokse kirke støtter fullt ut vår regjerings fredsskapende utenrikspolitikk, ikke fordi kirken kan sies å mangle frihet, men fordi Sovjetunionens politikk er rettferdig og i harmoni med de kristne idealer som kirken forkynner.»

London-avisen The Guardian siterte i nummeret for 22. januar 2000 den ortodokse dissidentpresten Georgi Edelshtein: «Alle biskopene ble nøye valgt ut, for at de skulle samarbeide med den sovjetiske regjering. Alle var KGB-agenter. Det er velkjent at patriark Alexej ble rekruttert av KGB under kodenavnet Drozdov. I dag følger de [biskopene] den  samme politikk som de gjorde for 20—30 år siden.»

Et redskap for sovjetstaten

Bladet Life for 14. september 1959 sa følgende om forholdet mellom den ortodokse kirke og de sovjetiske myndigheter: «Stalin kom med visse innrømmelser overfor religionen, og kirken behandlet ham som en tsar. For å sikre den ortodokse kirkes samarbeid har regjeringen opprettet et spesielt departement, og kommunistene har helt siden det ble gjort, benyttet seg av kirken som et av sovjetstatens våpen.»

Matthew Spinka, en autoritet i sovjetrussiske kirkespørsmål, bekreftet den nære forbindelsen som eksisterte mellom kirken og staten, i sin bok The Church in Soviet Russia, som ble utgitt i 1956. «Den nåværende patriark, Alexej,» skrev han, «har med vitende og vilje gjort sin kirke til et redskap for myndighetene.» Det var i virkeligheten ved å bli et redskap for sovjetstaten at den ortodokse kirke overlevde. «Men er det så klanderverdig da?» spør du kanskje. Tenk over hvordan Gud og Kristus betrakter saken.

Jesus Kristus sa om sine sanne disipler: «Dere [er ikke] en del av verden, men jeg har utvalgt dere av verden.» Og Guds Ord stiller treffende spørsmålet: «Dere ekteskapsbrytersker, vet dere ikke at vennskapet med verden er fiendskap mot Gud?» (Johannes 15: 19; Jakob 4: 4) Slik Bibelen framstiller det, har kirken derfor gjort seg selv til en religiøs skjøge, som «jordens konger har drevet utukt med». Den har vist seg å være en del av det Bibelen kaller «Babylon den store, mor til skjøgene og til de avskyelige ting på jorden». — Åpenbaringen 17: 1—6.

Hvordan Jehovas vitner overlevde

Jesus Kristus viste hva som derimot skulle kjennetegne hans sanne etterfølgere, da han sa: «Av dette skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» (Johannes 13: 35) Denne kjærligheten var en viktig faktor som bidrog til at Jehovas vitner i det tidligere Sovjetunionen overlevde, noe som framgår av følgende sitat fra The Sword and the Shield: «Jehovistene yter all slags hjelp til sine trosfeller som befinner seg i arbeidsleirene eller i indre eksil, og forsyner dem med penger, mat og klær.»

Den «mat» som ble gitt til dem som var i fangeleirene, innbefattet åndelig føde — bibler og bibelsk litteratur. Bibelen inneholder ’Guds uttalelser’, som Jesus sa vi trengte for å opprettholde vårt åndelige liv. (Matteus 4: 4) Litteraturen ble smuglet inn i leirene med stor fare for dem som gjorde det, siden enhver som ble tatt i å gjøre dette, ble hardt straffet.

Latviske Helene Celmina satt fengslet i Potma straffeleir i Russland fra 1962 til 1966. Hun skrev boken Women in Soviet Prisons, hvor hun forteller: «Mange Jehovas vitner fikk ti år med straffarbeid bare for å ha noen  få eksemplarer av bladet Vakttårnet i leiligheten sin. Siden folk blir arrestert for å være i besittelse av disse skriftene, er det forståelig at administrasjonen er bekymret og forbitret over at denne litteraturen er å finne i leiren.»

Det at noen risikerte sin personlige frihet og sikkerhet for å kunne gi åndelig hjelp, var naturligvis et vitnesbyrd om kristen kjærlighet. Men selv om dette var en viktig faktor som bidrog til at vitnene overlevde, var det en enda viktigere faktor inne i bildet. Helene Celmina skrev: «Ingen kunne forstå hvordan forbudt litteratur kunne trenge inn i dette landet med piggtråd og begrenset menneskelig kontakt.» Det virket umulig ettersom alle som kom til leiren, ble omhyggelig ransaket. «Det var som om engler fløy over området om natten og kastet den [litteraturen] ned,» skrev denne forfatteren.

Ja, Gud lovte at han ikke kom til å forlate, eller svikte, sitt folk. Jehovas vitner i det tidligere Sovjetunionen erkjenner derfor villig i likhet med salmisten: «Se, Gud er min hjelper.» (Salme 54: 4; Josva 1: 5) Ja, hans hjelp var en viktig faktor som bidrog til at Jehovas vitner overlevde i det tidligere Sovjetunionen.

Hvordan situasjonen forandret seg

Den 27. mars 1991 ble det undertegnet et dokument som gjorde Jehovas vitner til en juridisk anerkjent organisasjon i Sovjetunionen. Dens vedtekter innbefatter følgende erklæring: «Formålet med den religiøse organisasjonen er å utføre det religiøse arbeid som består i å gjøre kjent Jehova Guds navn og de kjærlige tiltak han har truffet for menneskeheten gjennom sitt himmelske rike ved Jesus Kristus.»

I vedtektene nevnes det flere måter som dette religiøse arbeidet skulle utføres på, blant annet ved å forkynne offentlig og oppsøke folk i deres hjem, ved å lære dem som er villige til å lytte, bibelske sannheter, ved å lede gratis bibelstudier med dem ved hjelp av bibelske publikasjoner og ved å distribuere bibler.

Siden dette dokumentet ble undertegnet for over ti år siden, er Sovjetunionen blitt oppløst, og den religiøse situasjonen i de 15 tidligere sovjetrepublikkene er blitt vesentlig forandret. Hva kan sies om religionens framtid der og i resten av verden?

[Ramme på side 11]

Kirkens samarbeid med de sovjetiske myndigheter

Edmund Stevens skrev i sin bok Russia Is No Riddle, som ble utgitt i 1945: «Kirken passet på at den ikke viste seg utakknemlig. Den var fullstendig klar over at staten til gjengjeld for sine gunstbevisninger overfor den ventet at den skulle gi systemet sin fulle støtte og virke innenfor visse grenser.»

Stevens forklarte videre: «Den ortodokse kirke hadde århundrelange tradisjoner som den offisielle statsreligion, og den gled derfor meget naturlig inn i sin nye rolle som bestod i å samarbeide med sovjetregjeringen.»

Keston Institute har foretatt en grundig undersøkelse av det samarbeidet som var mellom de sovjetiske myndigheter og Alexej II, som nå er den russisk-ortodokse kirkes patriark. I rapporten fra undersøkelsen het det: «Det var ikke noe enestående ved Alexejs samarbeid — nesten alle de øverste lederne i alle offisielt anerkjente religionssamfunn — innbefattet katolikkene, baptistene, adventistene, muslimene og buddhistene — var vervet som KGB-agenter. Ja, den årsrapporten som beskriver vervingen av Alexej, tar også for seg en rekke andre agenter, hvorav noen i den estiske evangelisk-lutherske kirke.»

[Ramme/bilde på side 12]

Det ble forkynt i leirene

Den latviske journalisten Viktors Kalnins ble dømt til ti års straffarbeid (1962—1972) og tilbrakte mesteparten av denne tiden i Mordovia leirkompleks, omkring 400 kilometer sørøst for Moskva. Kalnins ble i et intervju med en Våkn opp!-skribent i mars 1979 spurt: «Vet de internerte vitnene om hva som skjer her i USA og i andre land med hensyn til deres organisasjon?»

«Ja, det gjør de,» svarte Kalnins, «og det er på grunn av den litteraturen de mottar. . . . De viste meg til og med bladene sine. Jeg fikk aldri vite hvor litteraturen ble gjemt; det varierte fra gang til gang. Men alle visste at litteraturen var i leiren. . . . Vaktene og Jehovas vitner var som Tom og Jerry; vitnene forsøkte å gjemme litteraturen, og vaktene prøvde å finne den!»

På spørsmålet «Forsøkte Jehovas vitner å snakke med dere om sine trosoppfatninger?» svarte Kalnins: «Ja visst. Vi ble godt kjent med dem. Vi vet alt om Harmageddon . . . De snakket mye om at det skulle bli slutt på sykdom.»

[Bilde]

Jehovas vitner i de mordvinske leirene forkynte modig Bibelens sannheter

 [Bilde på sidene 8 og 9]

Ekteparet Vovtsjuk ble i 1951 deportert til Irkutsk i Sibir og tjener fortsatt som trofaste kristne

[Bilde på side 10]

På grunn av den støtte kirken gav de sovjetiske myndigheter under den annen verdenskrig, tillot Stalin at religionen fikk en midlertidig gjenoppliving

[Rettigheter]

Foto: U.S. Army

[Bilde på side 10]

Patriark Alexej I (1945—1970) sa: ’Sovjetunionens politikk er i harmoni med de kristne idealer som kirken forkynner’

[Rettigheter]

Det sentrale statsarkiv over film-/foto-/lyddokumenter i St. Petersburg