Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Oversvømmelsene i Mosambik — hvordan de kristne tok seg av ofrene

Oversvømmelsene i Mosambik — hvordan de kristne tok seg av ofrene

Oversvømmelsene i Mosambik — hvordan de kristne tok seg av ofrene

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I MOSAMBIK

TIDLIG i fjor ble TV-seere lamslått da de så bilder fra Mosambik. Truet av flomvann klynget folk seg til grener i trærne. Én kvinne fødte oppe i et tre, og hun ble sett da et helikopter løftet henne og den nyfødte i sikkerhet. Tusener av mennesker — noen hadde selskap av slanger — kunne ikke komme seg noe sted på flere dager. De måtte bli der de var, helt til vannet sank, eller til det kom et helikopter og reddet dem.

Regnet høljet ned i Maputo, hovedstaden i Mosambik, og det var slik tragedien begynte. På noen timer var hele forsteder blitt oversvømt. Enkelte steder steg vannet opp til hustakene. Veier ble forvandlet til fossende elver. Det ble dannet store kløfter, og hus, biler og nesten alt annet ble skylt bort. Men det verste gjenstod.

Det fortsatte å regne, og hele den sørlige delen av landet ble oversvømt. Det regnet også i de nærliggende landene Sør-Afrika, Zimbabwe og Botswana. Fordi elvene Incomati, Limpopo og Zambezi renner fra disse landene og gjennom Mosambik på sin vei til havet, ble store deler av Mosambik ødelagt da disse elvene flommet over. Hvordan de kristne tok seg av hverandre under denne katastrofen, er en trosstyrkende beretning.

De første skadene blir vurdert

Den 9. februar i fjor reiste to representanter for Jehovas vitners avdelingskontor i Maputo nordover. I nitiden den morgenen kjørte de forbi byen Xinavane, der vannstanden i elven Incoluane var svært høy. De bestemte seg for å kjøre videre til Xai-Xai, hovedstaden i provinsen Gaza. Når det er uvær, er oversvømmelsene ofte verst i nærheten av byen Chókwe, men brødrene så at det ikke var noe som tydet på problemer der. Så de bestemte seg for å dra tilbake til Maputo.

Men da de nærmet seg Xinavane på vei tilbake, ble de stoppet av en politisperring. «Flomvannet fra Sør-Afrika har kommet, og det sperrer riksveien,» sa politiet. «Verken busser eller lastebiler kan passere.» Den samme veistrekningen som brødrene hadde krysset om formiddagen, lå nå helt under vann! Fordi elvene lenger nord i landet også steg, var området isolert fra resten av landet.

De to brødrene bestemte seg for å bli natten over i Macia, som ligger i nærheten. I løpet av den natten forverret situasjonen seg. Hele byen Xinavane ble oversvømt, og de som bodde der, mistet alt. Man sørget for at Jehovas vitner i området fikk hjelp til å komme seg til en Rikets sal i Macia, der det ble satt opp en midlertidig flyktningleir. Vitnene gikk straks til lagerbygninger og kjøpte slike nødvendige varer som ris, bønner, mel og olje.

Nå rettet man først og fremst oppmerksomheten mot medkristne i Chókwe og andre byer i nærheten. Tilsynsmennene i menighetene i Chókwe kom sammen og organiserte en masseevakuering. Beskjeden gikk ut: «Kom dere av gårde med én gang! Dra til Macia!» Men man oppdaget snart at det var mange fra Xinavane som ikke hadde kommet fram. Så noen vitner ble sendt ut for å undersøke hvordan det gikk med dem. Det viste seg at en kristen eldste hadde druknet inne i huset sitt. Begravelsen hans ble ordnet, og resten av vitnene — noen av dem satt på hustakene — ble funnet og fikk hjelp til å komme seg til Macia.

Da dette var blitt ordnet, drog representantene for avdelingskontoret til Bilene, en liten by ved kysten, og der chartret de et fly og drog til Maputo. Så langt de reisendes øye rakk, var området oversvømt. Det ble meldt at det bare i provinsen Gaza var 600 000 mennesker som var blitt berørt.

Situasjonen blir verre

De neste dagene regnet det enda kraftigere, og Mosambiks sentrale provinser ble også ødelagt. Så bygde en voldsom tropisk syklon ved navn «Eline» seg opp. Den 20. februar slapp den et ødeleggende regnskyll over provinsene Inhambane, Sofala og Manica. Det førte til enda mer oversvømmelse, død og ødeleggelse.

I slutten av februar ble byen Chókwe og hele det omkringliggende området oversvømt på en måte som man aldri hadde sett maken til. Like før midnatt lørdag 26. februar kom det flomvann som et stort skred som skylte vekk alt på sin vei. «Vi ble vekket av en nabo som stod og ropte i vinduet,» forteller Luis Chitlango, et Jehovas vitne som er 32 år.

Chitlango fortalte: «Vi spratt opp av sengen og hørte de buldrende vannmassene. Vi støtte på mange slanger på vår flukt. Klokken seks om morgenen kom vi fram til et høyereliggende sted, men da flomvannet senere hadde steget på alle kanter, måtte vi klatre opp i trærne. Vi var en gruppe på 20.

Mennene klatret opp i trærne først. Så rakte kvinnene dem barna, som ble bundet fast til grener i trærne. Kvinnene klatret så etter med spedbarna. Av og til klatret vi ned fra trærne og lette etter peanøtter på bakken under vannet, for vi visste at det ble dyrket peanøtter i området.

Etter tre dager ble det bestemt at vi alle sammen skulle gå til Chókwe. Vannet rakk oss til brystet, og vi måtte kjempe med sterke strømmer. Langs veien så vi mange som satt i trærne og på hustakene. Dagen etter hadde flomvannet sunket såpass at lastebiler kunne komme fram til byen og kjøre folk til Macia.»

Jehovas vitners flyktningleir

Den 4. mars chartret Jehovas vitners avdelingskontor et fly, og representanter fløy til katastrofeområdet. Store deler av befolkningen hadde flyktet til Macia, som var blitt gjort om til en enorm flyktningleir. Mange av flomofrene led av influensa, underernæring og malaria og hadde andre plager.

Det hele så ut som en krigssone. Flere land sendte helikoptre. Helikoptrene, som fylte himmelen over byen, landet på provisoriske rullebaner for å lesse av forsyninger. Da Jehovas vitners hjelpemannskap kom til Macia, sørget det ikke bare for å gi ofrene mat, men satte også opp en sykestue. Først innhentet vitnene imidlertid tillatelse fra de lokale myndighetene, som roste initiativet.

Leiren til Jehovas vitner gav husly til nesten 700 vitner og til flere andre. Det ble drøftet et skriftsted der klokken halv sju hver morgen. Kristne søstre laget i stand maten, og når den var ferdig, ble navnene på familieoverhodene ropt opp. Hver og én viste med fingrene hvor mange tallerkener han trengte, og så ble maten levert.

Alle sider ved livet i leiren var godt organisert. Noen fikk i oppgave å kjøpe mat, andre å passe på at drikkevannet ble holdt rent, andre igjen å rengjøre latriner, og så videre. Den gode organiseringen gikk ikke ubemerket hen. Representanter for myndighetene kommenterte: ’Dette er et godt sted å være. Alle får mat, og det er ingen som krangler.’ En myndighetsperson fra stedet sa: ’Alle skulle ha besøkt vitnenes leir for å se hvordan tingene burde fungere.’

En dag kalte nødhjelpsutvalget sammen kristne eldste og informerte dem om at avdelingskontoret hadde truffet tiltak for å gjenoppbygge hus og Rikets saler og for å skaffe flomofrene andre nødvendighetsartikler. Under drøftelsen av dagsteksten dagen etter ble det opplyst om disse planene. Applausen var langvarig.

Selv om myndighetene hadde donert to svære telt, var det fremdeles mange i leiren som sov utendørs. Så det ble valgt ut et team fra flomofrene som ble organisert med tanke på å bygge en stor Rikets sal på den tomten som den lokale menigheten eide. Den ble bygd av siv og bølgeblikkplater — mosambikisk stil — med plass til 200 mennesker. Den ble ferdig på bare to dager!

Å finne dem som var isolert

I mellomtiden, 5. mars, etter at flomvannet hadde sunket noe, ble det opprettet et hjelpeteam som skulle dra til byen Aldeia da Barragem, som ligger i et av de områdene som først ble oversvømt. Der var det en menighet på cirka 90 Jehovas vitner, og man hadde ikke hørt noe fra dem.

På veien passerte hjelpemannskapet Chihaquelane, en svær flyktningleir hvor cirka 100 000 mennesker oppholdt seg. På begge sider av veien, som noen steder var skylt bort, var området oversvømt så langt man kunne se. Et medlem av hjelpemannskapet sa: «Da vi kom til Chókwe, var det et øde område vi fikk se. Mange hus i utkanten av byen stod fortsatt under vann opp til taket. De fleste av husene lå under flomvannet. Det begynte å bli mørkt, og vi hadde 25 kilometer igjen til Aldeia da Barragem.»

I løpet av natten kom hjelpemannskapet endelig fram til bestemmelsesstedet. Et medlem av hjelpemannskapet sa: «Vi stoppet opp og lurte på hva vi skulle gjøre.» Så dukket det opp noen som ropte: «Brødre!», og så hørte de høy, gledefylt latter. Vitnene der hadde sett lysene fra de to bilene og straks tenkt at det kunne være deres brødre, og dette sa de til de andre. Iakttakere ble svært imponert og sa: ’Disse menneskene har virkelig kjærlighet. De frakter mat og kommer til og med på besøk!’

De fortsetter å gi hjelp

Brødrene i Aldeia da Barragem fikk hjelp til å komme seg til leiren i Macia, der de fikk mat, husly og legebehandling. I mellomtiden var situasjonen i Macia i ferd med å bli kritisk. Det var lite mat, medisiner og drivstoff å få tak i, for dette ble transportert luftveien. Det var et akutt behov for å gjenopprette en landforbindelse med Maputo. Den 8. mars var dette gjort.

Den store byen Xai-Xai var blitt fullstendig oversvømt. Noen steder i sentrum var vannet tre meter dypt! Vitnene opprettet et nødhjelpsutvalg for å sørge for brødrene der. Det ble også organisert utvalg som skulle sørge for de nødlidende i provinsene Sofala og Manica.

Det kom hjelpeforsyninger fra Jehovas vitner i andre land. Avdelingskontoret i Sør-Afrika ordnet for eksempel med at det ble sendt inn flere tonn klær, tepper og andre ting. Og Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York stilte midler til rådighet for å hjelpe dem som var berørt av katastrofen.

Da flomvannet hadde sunket nok, og man hadde funnet ut hvor mange som hadde mistet hjemmet sitt, begynte arbeidet med å gjenoppbygge hus og Rikets saler. Det ble opprettet et gjenoppbyggingsutvalg, og det fikk støtte av flere titall frivillige som straks gikk i gang med arbeidet. Siden da er over 270 hus og minst fem Rikets saler blitt gjenoppbygd.

Da de første husene som frivillige blant Jehovas vitner bygde, begynte å dukke opp, la folk merke til det. En nabo sa: ’Dere tilber en Gud som lever. Våre prester glemmer sine sauer som lider. Men dere får disse vakre husene.’ I slike områder har mange vært lydhøre overfor det budskapet om Riket som Jehovas vitner forkynner, og det er blitt startet flere bibelstudier. — Matteus 24: 14; Åpenbaringen 21: 3, 4.

Selv om mange av vitnene mistet alle sine materielle eiendeler, var det ingen som mistet sin tro. Deres tro på Jehova Gud og på det verdensomfattende samfunnet av medtroende ble i stedet styrket. De er takknemlige mot det kjærlige, internasjonale brorskapet, som så raskt reagerte på denne fryktelige katastrofen. De har selv erfart Jehovas kjærlige omsorg og beskyttelse, og de vil for alltid huske det skriftstedet som sier: «Jehova er stor.» — Salme 48: 1.

[Bilde på sidene 24 og 25]

Gjørmete vann oversvømte byen Xai-Xai

[Bilde på side 25]

Hjelpeforsyninger ble fløyet inn

[Bilde på side 26]

Jehovas vitners hjelpemannskap satte opp en sykestue

[Bilde på side 26]

Det blir fortsatt bygd nye hus

[Bilde på side 26]

I den største flyktningleiren var det 100 000 mennesker