Hva Bibelen sier

Var Jehova jødenes stammegud?

I MANGE land i dag blir navnet Jehova satt i nær forbindelse med organisasjonen Jehovas vitner. Men dette navnet forekommer også i noen bibeloversettelser som blir brukt av andre trossamfunn enn Jehovas vitner. Navnet Jehova har faktisk vært brukt i tusener av år, skrevet med fire hebraiske bokstaver (tetragrammet).

Jehova blir noen ganger kalt «Israels Gud». (1. Krønikebok 17: 24) Dette uttrykket har fått noen til å tro at han bare var en lokal stammegud som hebreerne enten lånte fra en annen sivilisasjon eller selv fant opp. «[Jehova] var fra begynnelsen av en veldig aggressiv stammeguddom for israelittene,» hevder Karen Armstrong, forfatteren av boken A History of God. «Senere gjorde de profetene i Israel som skrev . . . omkring 600- og 500-tallet f.Kr., denne stammeguden til et symbol på den fullstendig ubeskrivelige virkelighet.»

Mange religionshistorikere har forsøkt å oppspore opprinnelsen til navnet Jehova i kanaaneiske eller egyptiske kilder. Andre hevder at «det er et gammelt stammenavn», og at det ikke refererer til den Gud som er framstilt i «Det nye testamente». Er dette riktig? Hva vil en se hvis en leser Bibelen grundig?

Jehova — en Gud for alle mennesker

Bibelen bekrefter den nære forbindelsen Jehova hadde med nasjonen Israel. Men dette gir oss ingen grunn til å betrakte ham bare som en stammegud. Den kristne apostelen Paulus spurte: «Er han Gud bare for jødene? Er han det ikke også for folk av nasjonene?» Hva er Paulus’ klare svar? «Jo, også for folk av nasjonene.» (Romerne 3: 29) Hvem var den Gud som Paulus omtalte? I det  samme brevet til romerne forekommer navnet Jehova 19 ganger. Paulus siterte Joel, en hebraisk profet i gammel tid, for å vise at ikke bare jødene, men «enhver som påkaller Jehovas navn, skal bli frelst». — Romerne 10: 13; Joel 2: 32.

Israelittene valgte ikke Jehova som sin Gud; det var Jehova som valgte dem, for å fullføre sin hensikt — å berede veien for Messias. Dessuten er en stammeguds skjebne knyttet sammen med dens tilbederes skjebne. Hvis stammen blir beseiret, lider også dens gud nederlag. Slik har det ikke vært med Jehova.

Jehovas pakt med Abraham — som trådte i kraft århundrer før den kristne tidsalder — inneholdt et løfte om velsignelser for mennesker av alle nasjoner, noe som viser at Gud er interessert i alle mennesker. (1. Mosebok 12: 1—3; Apostlenes gjerninger 10: 34, 35; 11: 18) David, som var konge i Israel, viste at Jehova var herre over mer enn Israel: «Jorden hører Jehova til — og det som fyller den, det fruktbare land og de som bor der.» — Salme 24: 1.

Da Davids sønn Salomo senere innviet et tempel for tilbedelse av Jehova, viste han at det fantes en måte ydmyke mennesker av alle nasjoner kunne nærme seg Jehova på. I sin innvielsesbønn sa Salomo: «Også den fremmede, som ikke er noen del av ditt folk Israel, og som kommer fra et land langt borte . . . — når han kommer og ber vendt mot dette hus, måtte du da høre det fra himlene, ditt grunnfestede bosted, og gjøre alt det den fremmede roper til deg om, for at alle jordens folk kan lære ditt navn å kjenne, så de kan frykte deg liksom ditt folk Israel gjør.» — 1. Kongebok 8: 41—43.

Israel blir forkastet

Førstelektor C.J. Labuschagne skrev angående forholdet mellom Israel og Jehova: «Gjennom hele Israels historie opplevde nasjonen igjen og igjen at den ’nasjonale’ Gud kunne handle på en særdeles unasjonal og til og med antinasjonal måte.» I det første århundre, da Israel forkastet Messias, forkastet Jehova denne nasjonen.

Jehovas navn skulle imidlertid fortsatt brukes blant de kristne. Etter hvert som den kristne menighet vokste, kom medlemmene til å omfatte mennesker av alle nasjoner. En gang den jødiske disippelen Jakob ledet et kristent møte i Jerusalem, snakket han om at Gud hadde «[vendt] sin oppmerksomhet mot [de ikke-jødiske] nasjonene for å ta ut fra dem et folk for sitt navn». Jakob siterte en profeti i Amos’ bok for å vise at dette hadde vært forutsagt, og der forekommer Jehovas navn. — Apostlenes gjerninger 15: 2, 12—18; Amos 9: 11, 12.

Han bryr seg om alle og velsigner alle

For ytterligere å stadfeste Jehovas universelle guddommelighet skrev Paulus: «Det er nemlig ingen forskjell på jøde og greker, for over alle er det den samme Herre, som er rik overfor alle som påkaller ham.» (Romerne 10: 12) Ja, alle mennesker som gjør Jehovas vilje, kan få hans velsignelse.

Jehova lover alle sine trofaste og lydige jordiske barn en strålende framtid, uavhengig av nasjonalitet og rase. Hans Ord beskriver slike mennesker som «alle nasjonenes attråverdige ting». (Haggai 2: 7) Dette er mennesker som blir kjent med Jehova og får kjærlighet til ham. Den siste boken i Bibelen sier om dem: «Alle nasjonene skal komme og tilbe framfor deg [Jehova], fordi dine rettferdige forordninger er blitt gjort kjent.» — Åpenbaringen 15: 4.

[Bilde på side 20]

Moses med De ti bud