De praktfulle dryppsteinshulene i Carlsbad Cavern

SPILL AV

De praktfulle dryppsteinshulene i Carlsbad Cavern

Stummende mørke og total stillhet. Det var det som møtte oss langt inne i grottene i Carlsbad Cavern nasjonalpark i New Mexico i USA. Da vi kom inn i hulene, ble vi slått av forundring. Hvordan ble disse hulene dannet? Hvor store er de? Hvilke forunderlige ting ligger skjult inni dem? Er det trygt å utforske dem?

FØR vi tok fatt på rundturen i hulene, hadde den lille gruppen vår ligget i telt og vært på fottur i Guadalupe-fjellene i det sørvestlige Texas. På vei oppover til Guadalupe Peak, en fjelltopp som er 2666 meter høy og det høyeste punktet i Texas, la vi merke til en rekke fossilførende lag i bergartene langs stien. Ifølge geologene gir disse fossilførende lagene en pekepinn om hvordan Carlsbad Cavern ble dannet. Hvordan det?

Det ser ut til at det for lang tid siden fantes alger, svamper og bløtdyr her. Hele området var en varm, stor innsjø. Koraller, som nåtidens korallrev hovedsakelig består av, var det relativt lite av. De nå utdødde trilobittene og ammonittene var blant de mer eksotiske livsformene i havet. Mange ammonitter levde inni store spiralsnodde skall med flere kamre som kan minne om skallene til den nålevende nautilusen. Vi var henrykt da vi fikk øye på et slikt skall i bergveggen langs stien!

Etter hvert som fossile livsformer fra havet og andre partikler hopet seg opp og vokste sammen, oppstod det tydeligvis områder med kalksteinslag. Fordi havbunnen sank, vokste kalksteinslagene til de ble over 500 meter tykke. Til slutt trakk havet seg tilbake, og kalksteinslagene ble dypt begravd av sedimenter. Lenge etter hevet landet seg, sedimentene ble brutt ned, og kalksteinslagene framstod som fjell. Men hvordan bidrog denne landhevningen til at Carlsbad Cavern ble dannet?

Gass, vann, luft og syre

Når regnvann faller ned gjennom luften og siver videre ned i jorden, tar det opp karbondioksid og blir til en mild syre. Det er denne milde syren som etter alt å dømme står for dannelsen av de fleste kalksteinshulene i verden. Men ifølge geologen Carol Hill er det en mye sterkere syre som har uthult grottene i Guadalupe-fjellene.

Hill antyder at det oppstod svovelholdig gass i oljereservoarene som befant seg i bergarter under kalksteinslagene. Da fjellmassene begynte å heve seg, trengte gassen inn i kalksteinslagene og reagerte med luft og friskt, oksygenholdig undergrunnsvann, og den gikk således over til svovelsyre. Denne syren var så sterk at den kunne oppløse store mengder av kalksteinsfjellet.

Etter hvert som fjellene steg og grunnvannsspeilet sank, ble hulene gradvis dypere. I Carlsbad Cavern ble store hulrom og utvidede sprekker forbundet med hverandre, slik at det oppstod en kjempestor labyrint. Man har kartlagt nesten 40 kilometer med grottepassasjer her. Men dette er ikke de eneste underjordiske kamrene i disse fjellene. Det finnes hundrevis av andre. Og den største hulen man kjenner til, er Lechuguilla-hulen, som har over 160 kilometer med dokumenterte passasjer.

Grotteformasjoner

Da vi først kom inn i Carlsbad Cavern, tok vi en heis som førte oss 225 meter ned i fjellet, og vi befant oss i nærheten av det såkalte «Big Room». Denne veldige åpningen dekker et område på nesten 60 mål. Noen steder er det over 30 meter høyt under taket. Men det som fascinerte oss mest, var de mange naturlige grotteformasjonene overalt rundt oss, som ble opplyst av skjulte lyskilder.

Disse formasjonene dannes overalt hvor det kommer vann inn i hulene. Vannet fordamper, og kalken utfelles. Der hvor vannet til stadighet har dryppet fra det samme stedet i taket i en grotte, har tynne, hule rør vokst omkring et par meter nedover. Disse «sugerørene», som de kalles, tettes til slutt igjen og bygges opp til istapplignende stalaktitter. Og de foldete «draperiene» som henger under de litt skrånende takene i noen av grottene, får en til å tenke på sceneteppet i et teater.

Der hvor vannet drypper helt ned på gulvet, kan det danne seg pilarer, stalagmitter, som vokser oppover. Disse kan til slutt vokse opp til taket. Hvis en stalagmitt og en stalaktitt møtes, danner de en søyle. Noen av stalagmittene i den store grotten «Hall of Giants» er blitt over 18 meter høye! Hvis vanndråpene drypper ned i små fordypninger, kan små steinpartikler bli jevnt belagt med glatt kalkstein, med det resultat at det dannes glansfulle grotteperler. I noen tilfeller har det vokst seg fram enda mer eksotiske formasjoner. Det kan for eksempel være skjøre, men sylskarpe krystalldruser og dessuten spiralformede, marklignende utvekster, såkalte heliktitter, som vokser i alle retninger.

Vi stirret opp på de mange enorme stalaktittene og lurte på om det var noen fare for at de kunne falle ned. Guiden vår beroliget oss ved å si at det var sjelden slike huleformasjoner falt ned. Og vi håpet naturligvis at det ville holde stikk under vårt besøk også!

Omgivelsene i hulen

Etter at vi hadde inntatt et måltid oppe på bakken, gikk vi ned i hulene gjennom en av deres naturlige innganger — en stor åpning. Hulemalerier som ble laget av den amerikanske urbefolkningen, dekorerer inngangsveggen.

Da vi gikk inn, kjente vi lukten av guano, flaggermusekskrementer. Vi fikk vite at man for snart hundre år siden hentet opp guanoen for å bruke den til gjødsel. En kurv som ble trukket på en kabel, ble brukt for å fjerne guanoen. Denne innretningen ble senere den første heisen som fraktet turister inn og ut av grottene. Guanoen befinner seg i en sidepassasje som er kjent som «Bat Cave» — sommerboligen til en million flaggermus. I skumringen flyr tusenvis av dem ut av huleinngangen.

Oppsynsmennene i parken fortalte oss at hulene er svært sårbare. Folk som besøker hulene, kan lett skade og forurense dem. Bare ved å ta på dryppsteinsformasjonene, for eksempel, kan en etterlate seg fett på overflaten som hindrer videre vekst og forårsaker misfarging. Vi holdt oss derfor innenfor de merkede stiene og unnlot å ta på formasjonene.

Da vi drog fra dette skjulte naturscenariet, så vi allerede fram til neste gang vi kunne komme for å få se mer av grottene. Vi kunne tenke oss å se flukten til flaggermusene — de har gledet seg over grottene mye lenger enn det turistene har gjort. Men det er menneskene som forlater grottene med en sterk følelse av ærefrykt. — Innsendt.

[Bilde på side 26]

Over: Lysekrone-stalaktitter

[Bilde på side 26]

Under: På omvisning i «Big Room»

[Rettigheter]

[Bilderettigheter på side 25]

[Bilderettigheter på side 26]

VÅKN OPP!