Den vakre nattsvermeren

EN STILLE, varm kveld fløy en nattsvermer inn på en fasjonabel restaurant. Da den flagret mot en kvinne som satt og spiste, viftet hun den panisk bort, som om det skulle være en sykdomsbærende mygg som angrep henne. Nattsvermeren fortsatte videre til et annet bord, hvor den landet på jakkeslaget til en mann. Denne mannen og hans kone reagerte på en helt annen måte — de beundret nattsvermeren og snakket om hvor vakker og harmløs denne skjøre skapningen er.

«Nattsvermerne, eller nattsommerfuglene, er vel omtrent så harmløse som en skapning kan få blitt,» sier John Himmelman, som er en av stifterne av Connecticut sommerfuglforening. «De har ingen bitende munndeler, og noen fullvoksne nattsommerfugler, som den velkjente amerikanske månespinneren, eter ikke i det hele tatt. De er ikke bærere av rabies eller noen annen sykdom, de stikker ikke . . . De færreste tenker på at nattsvermere faktisk er nattflygende sommerfugler.»

Alle beundrer dagsommerfuglene, men få stopper opp for å beundre nattsvermernes skjønnhet og store variasjon. «Skjønnhet?» sier du kanskje, litt skeptisk. Noen anser nattsvermerne for bare å være grå og triste slektninger av de vakre dagsommerfuglene, men de er altså sommerfugler alle sammen og har fått det samme vitenskapelige navn — Lepidoptera, som betyr «skjellagte vinger». Den store variasjonen blant  disse vakre skapningene er forbløffende. Oppslagsverket The Encyclopedia of Insects sier at det finnes mellom 150 000 og 200 000 kjente arter av Lepidoptera. Men bare én tiendedel er dagsommerfugler — resten er nattsommerfugler!

I likhet med mange andre hadde jeg knapt ofret nattaktive sommerfugler en tanke, bortsett fra når jeg pakket bort vintertøyet mitt og da la møllkuler rundt det for å beskytte det mot klesmøll. Jeg var ikke klar over at klesmøllen som fullvoksen ikke eter tøy i det hele tatt! Det er bare noe den gjør mens den er på larvestadiet. *

Hva var det som fikk meg til å ta nattsvermerne nærmere i øyesyn? For en tid siden besøkte mannen min og jeg noen venner av oss som heter Bob og Ronda. Bob visste ganske mye om nattsvermere. Han viste meg en liten kasse hvor det var en vakker sommerfugl. Han forklarte at det var en cecropiaspinner, en av de største nattsommerfuglene i Nord-Amerika. Den kan ha et vingespenn på  opptil 15 centimeter og har en livssyklus på ett år. Jeg ble overrasket over å få vite at den lever bare mellom 7 og 14 dager etter at den er blitt fullvoksen. Et nærmere blikk på den skjønne cecropiaspinneren fikk meg til å se nattsvermerne i et helt nytt perspektiv.

Bob pekte på noen små prikker i bunnen av kassen. «Disse prikkene er egg,» forklarte han, «og jeg håper å få fram voksne sommerfugler.» Avl av sommerfugler? Jeg syntes det hørtes spennende ut. Men det skulle vise seg ikke å være så lett å gjennomføre. I to uker forsøkte Bob uten hell å klekke ut eggene. Så prøvde han å spraye dem med vann. En uke senere ble 26 av de 29 eggene klekt ut på en og samme dag. Bob plasserte så de skjøre larvene, hver av dem på størrelse med en mygg, i en glatt bolle for å hindre dem i å kravle ut.

De nyutklekte larvenes første måltid var deres eget eggeskall. Deretter måtte Bob skaffe dem mat, noe som viste seg å være litt av en utfordring. Etter å ha gjort noen undersøkelser forsøkte han å fôre dem med lønneblad. Larvene krøp opp på bladene, men åt dem ikke. Men da Bob tilbød dem løv fra bjørk og kirsebærtre, begynte de straks å ete.

Da de små larvene hadde vokst seg større, flyttet Bob dem over i et terrarium med fin netting over. I terrariet var det riktig vannbalanse for larvene og løvet. Terrariet holdt også larvene på plass, og det var nødvendig, for de var fylt av vandrelyst så snart de var i stand til å krype.

Det å skaffe mat til 26 sultne larver viste seg å være en større oppgave enn forventet. Hver gang Bob fylte terrariet med løv, fortærte larvene hele forsyningen på et par dager. Han fikk derfor hjelp av søsteren sin og to unge venner, en gutt og en jente, til å se etter og fôre det voksende kullet.

Det er viktig for larvene å få i seg mye mat, ikke bare fordi de vokser under larvestadiet, men også fordi de må samle næring nok til livet som fullvoksne. En fullvoksen cecropiaspinner har nemlig ingen funksjonelle munndeler, og den eter ikke i det hele tatt! Så for å få næring i sitt korte voksne liv er den fullstendig avhengig av den maten den har inntatt på larvestadiet.

Ny hud

Etter hvert som larvene vokste, skiftet de hud flere ganger. En cecropiaspinnerlarves hud vokser ikke, så når larven er blitt så stor at huden er fullt utstrakt, er tiden inne for et hudskifte. Bob visste når det var i ferd med å skje, for da sluttet  larvene å ete. Etter å ha spunnet seg silkematter og festet seg til dem satt larvene helt stille i flere dager mens de utviklet ny hud. Når den nye huden var klar, spaserte larvene simpelthen ut av den gamle huden og etterlot den festet til silkematten. Jeg fikk se larvene i det siste stadiet, og jeg var forbløffet over hvor store de var blitt. De var nesten tolv centimeter lange og tykkere enn pekefingeren min.

 

Kokonger

Etter det siste hudskiftet spant alle larvene seg en kokong — en stor masse av gråaktige tråder festet til en kvist. Cecropiaspinneren lager to slags kokonger. Den ene er løst vevd, stor og poselignende med avrundet bunn og kjegleformet topp. Den andre er mindre og tettere, avlang og med kjegleformet topp og bunn. Begge typene inneholder en tettvevd indre kokong. Cecropiaspinnerens kokonger er vanligvis rødbrune, brune, mattgrønne eller grå. I sammenligning med kokongene til andre nordamerikanske arter er cecropiaspinnerens kokonger enorme — opptil ti centimeter lange og fem—seks centimeter brede. Og disse tekniske mesterverkene er i stand til å beskytte sine beboere i temperaturer helt ned til minus 34 grader.

Etter at larvene hadde spunnet seg inn i kokongene, var det ikke annet for oss å gjøre enn å vente tålmodig. Først neste vår, omkring et år etter at Bob hadde fått den voksne nattsvermeren, kom de ut av kokongene. Bob hadde satt de kvistene som kokongene var festet til, i et stykke skumplast for å holde dem oppreist. Snart kom alle bortsett fra én av cecropiaspinnerne ut av kokongene, og dette synet gjorde ventetiden og det harde arbeidet vel verd.

Større verdsettelse av nattsvermerne

Det at jeg har fått iaktta cecropiaspinnerens bemerkelsesverdige livssyklus, har gjort meg mer oppmerksom på nattsvermere som flagrer rundt lyskilder og hviler på bygninger. Det har også fått meg til å undersøke disse fascinerende skapningene nærmere. Jeg fant for eksempel ut at både dagsommerfugler og nattsommerfugler er svært dyktige flygere. Noen av dem kan tilbakelegge betydelige avstander. Den lille kålmøllen har et vingespenn på bare 2,5 centimeter, men den flyr periodevis mellom Europa og England over den stormfulle Nordsjøen. Og enkelte tussmørkesvermere kan stå stille i luften over en blomst, slik kolibrier gjør.

En tid etter at jeg hadde vært vitne til cecropiaspinnerens livssyklus, fikk jeg øye på en cecropiaspinner som hvilte seg på en busk under en lykt. Jeg var klar over at man aldri skal løfte den opp etter vingene, fordi skjellene på vingene er svært skjøre. Men hvis du strekker hånden ut foran en nattsvermer, kan det hende at den kommer opp på en av fingrene dine. Da jeg prøvde det, belønnet den vakre skapningen meg med å sette seg på langfingeren min. Men etter en stund tok den til vingene og forsvant over tretoppene. Da den fløy av gårde, tenkte jeg på at dette jo også var en sommerfugl. Neste gang du ser en sommerfugl, bør du ta den i nærmere øyesyn. Det kan godt være at det er en vakker, harmløs nattsvermer. — Innsendt.

[Fotnote]

[Bilder på sidene 16 og 17]

1. Cecropiaspinner

2. «Antheraea polythemus»

3. Madagaskaruranide

4. Atlasspinner

[Rettigheter]

Natural Selection© - Bill Welch

A. Kerstitch

[Bilder på side 18]

Cecropiaspinnerens vekststadier: 1. Egg

2. Larve

3. Fullvoksen sommerfugl

[Rettigheter]

Natural Selection© - Bill Welch