Katedralene — til ære for Gud eller for mennesker?

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I FRANKRIKE

I MOSKVA har det funnet sted en slags oppstandelse. Kristus Frelser-katedralen, som Stalin rev i 1931, er blitt gjenoppbygd, og gullkuplene skinner mot den russiske himmelen. I byen Évry i nærheten av Paris har arbeiderne lagt siste hånd på verket på den eneste katedralen som ble bygd i Frankrike på 1900-tallet. Og bare noen år tidligere ble Almudena-katedralen i Madrid innviet. New York er i en lignende situasjon. Der ligger katedralen St. John the Divine (St. Johannes den guddommelige). Men fordi den har vært under bygging i over 100 år, er den ofte blitt kalt St. John the Unfinished (St. Johannes den uferdige). Den er likevel en av verdens største katedraler og dekker over 11 000 kvadratmeter.

I hele kristenheten preger store katedraler, domkirker, bybildet mange steder. For de troende er de monumenter over tro på Gud. Selv ikke-troende kan sette pris på dem som kunstverk eller som arkitektoniske mesterverk. Men det at det finnes slike kunstferdige og ofte kolossalt dyre gudshus, reiser noen alvorlige spørsmål: Hvorfor og hvordan ble de bygd? Hvilken hensikt tjener de?

Hva er en katedral?

Etter Kristi død organiserte disiplene seg i menigheter, og mange av dem kom sammen i private hjem. (Filemon 2) I flere tiår var det åndelige «eldste» som førte tilsyn med disse menighetene. (Apostlenes gjerninger 20: 17, 28; Hebreerne 13: 17) Men etter apostlenes død var det noen som falt fra den sanne kristendom. (Apostlenes gjerninger 20: 29, 30) Etter hvert var det flere eldste som opphøyde seg over de andre. De ble sett på som biskoper som hadde tilsyn med flere menigheter — noe Jesus hadde advart mot. (Matteus 23: 9—12) Ordet «kirke», som opprinnelig ble brukt om de kristne, ble da også brukt om deres sted for tilbedelse — selve bygningen. Det gikk ikke lang tid før noen av biskopene ville ha kirker som passet til deres rang. Man fant da på en ny betegnelse som skulle brukes om biskopens kirke — katedral.

Denne betegnelsen kommer fra det greske ordet kathedra, som betyr «sete». Katedralen var altså biskopens trone, symbolet på hans verdslige makt. Fra katedralen styrte biskopen et stift, bispedømmet.

«Katedralenes tidsalder»

I 325 anerkjente kirkemøtet i Nikaia formelt ordningen med biskoper i byene. Nå hadde biskopene den romerske stats støtte, så de skaffet seg stadig store gaver fra myndighetene i form av jordeiendommer. De overtok også mange hedenske steder for tilbedelse. Da Romerriket falt, overlevde den kirkelige oppbygningen og ble etter hvert den dominerende i middelalderen. Perioden  ble det som den franske historikeren Georges Duby omtaler som «katedralenes tidsalder».

Fra 600-tallet til 1300-tallet ble befolkningen i Europa tredoblet. Denne befolkningsomveltningen gagnet først og fremst byene, som fikk større velstand. Som følge av det var det i de rikeste høykirkelige byene at forholdene lå best til rette for byggingen av de enorme katedralene. Hvorfor? Fordi disse pompøse prosjektene bare kunne lykkes der det var en stadig strøm av penger!

Noe annet som gav næring til byggingen av katedralene, var den utbredte ærbødigheten for jomfru Maria og for religiøse relikvier. Den blomstret som aldri før på 1000- og 1100-tallet. Biskopene sørget for at denne tilbedelsen fikk framgang, og dermed ble katedralene deres enda mer populære. Tittelen «Notre-Dame» (vår frue) begynte å pryde katedralene i Frankrike på denne tiden. «Hvilken by viet ikke en kirke og ofte sin katedral til henne?» spør et katolsk oppslagsverk (Théo — Nouvelle Encyclopédie Catholique). Så Saint-Étienne-katedralen i Paris ble viet til Notre-Dame. Notre-Dame-katedralen i Chartres i Frankrike ble en av Europas fremste helligdommer. «Ingen skikkelse — ikke engang Kristus selv — styrte livet og tankene til dem som bygde katedralene, så tvers igjennom som jomfru Maria gjorde,» sier The Horizon Book of Great Cathedrals.

«Vi skal bygge en katedral så stor . . .»

Men hvorfor var mange av disse bygningene så uhyre store? Allerede på 300-tallet dekket katedralene i Trier i Tyskland og i Genève i Sveits enorme arealer, selv om det var forholdsvis få kirkegjengere. På 1000-tallet klarte ikke befolkningen i Speyer i Tyskland å fylle den svære katedralen der. The Horizon Book of Great Cathedrals konkluderer derfor at «størrelsen og overdådigheten [til katedralene] avslører flere temmelig verdslige motiver». Blant dem var «den arrogante stoltheten til den biskopen eller den abbeden hvis beskyttelse byggverket skulle oppføres under».

På 1100- og 1200-tallet var katedralene gjennomsnittlig 100 meter lange, og målet var at de skulle være like høye som de var lange. Katedralen i Winchester i Storbritannia, som er 169 meter lang, og katedralen, Il Duomo, i Milano i Italia, som er 145 meter, står i en klasse for seg. «Vi skal bygge en katedral så stor at de som ser den ferdig, vil tro at vi var gale,» sa en spansk embetsmann i kirken i Sevilla i 1402. Katedralen i Sevilla går faktisk for å være den nest største i verden, med sitt 53 meter høye hvelv. Tårnet på katedralen i Strasbourg i Frankrike er 142 meter høyt — like høyt som en 40-etasjes bygning. På 1800-tallet ble tårnet på den gotiske Münster-katedralen i Ulm i Tyskland 161 meter høyt og ble dermed det høyeste steintårnet i verden. «Ikke noen krav til tilbedelse rettferdiggjør slike overdrevent gigantiske mål,» hevder historikeren Pierre du Colombier bestemt.

På 1100- og 1200-tallet begynte katedralenes støttespillere å utnytte enda et ’verdslig motiv’ — bypatriotisme. Encyclopædia Britannica sier: «Byer konkurrerte med hverandre om å bygge den høyeste katedralen.» Bystyremedlemmer, byborgere og håndverkslaug gjorde katedralene til symboler for byen deres.

Pengesluk både før og nå

En forfatter beskriver katedralprosjektene som «bunnløse økonomiske svelg». Hvordan ble disse bygningene egentlig finansiert i fortiden? Selv i dag koster det jo stadig mer å vedlikeholde dem. I noen tilfeller var det prelater, som Maurice de Sully i Paris, som betalte for  dem av egen lomme. Av og til var det politiske herskere, som Jaime I «Erobreren» av Aragón, som betalte regningen. Men stort sett var det inntektene fra bispedømmet som finansierte katedralene. Disse pengene bestod av føydale skatter og inntekter fra eiendommer. Biskopen i Bologna i Italia eide faktisk 2000 gods! I tillegg til dette kom religiøse inntekter fra kollekt, avlat og bøter for synder. I Rouen i Frankrike var det slik at de som kjøpte tillatelse til å spise melkeprodukter under fastetiden, betalte for katedralens såkalte Smørtårn.

Enkelte var usedvanlig gavmilde, og de ble beæret med å få sitt portrett i glassmalerier i kirkevinduer eller i form av skulpturer. Det kristne prinsippet om å gi anonymt var tydeligvis blitt glemt. (Matteus 6: 2) Det trengtes en konstant strøm av kontanter, for pengeforbruket ble som regel større enn beregnet. Ikke overraskende førte iveren etter å samle inn penger ofte til underslag og pengeutpressing. En anklage om kjetteri medførte for eksempel ofte at ens eiendeler ble beslaglagt. Dette gjorde det mulig å plyndre såkalte kjettere, som katarene, og det finansierte byggingen av atskillige kirker. *

Kirken måtte selvfølgelig øve et konstant press for at det skulle fortsette å strømme inn penger. Det var ikke slik at massene uoppfordret hadde lyst til å oppføre slike byggverk, slik noen historikere har hevdet. Historikeren Henry Kraus sier: «Selv om middelalderen var en dypt religiøs tidsalder, var det ikke det å bygge kirker som folk prioriterte høyest.» Det er derfor mange historikere som kritiserer kirken for dens overdådige pengeforbruk. The Horizon Book of Great Cathedrals innrømmer: «De pengene som kirken brukte til bygging, kunne ha vært brukt til å mette de sultne . . . eller til å vedlikeholde sykehus og skoler. På den måten kan man si at katedralene kostet hundretusener av menneskeliv.»

Hvordan de ble bygd

Katedralene vitner om menneskenes oppfinnsomhet. Det er virkelig utrolig at slike kolossale bygninger ble oppført ved hjelp av primitiv teknologi. Først ble det laget detaljerte tegninger av bygningen. Ved steinbruddet ble det brukt maler for å sikre at dekoren ble enhetlig, og at steinblokkene fikk riktig størrelse. Blokkene ble omhyggelig merket for å vise akkurat hvor i byggverket de skulle plasseres. Til tross for at transporten var utrolig langsom og svært dyr, sier den franske historikeren Jean Gimpel at ’mellom år 1050 og 1350 brøt Frankrike mer stein enn det gamle Egypt’.

På selve byggeplassen utførte arbeiderne store prestasjoner. De brukte datidens primitive løfteutstyr — taljer og heiseapparater, som ofte ble drevet av menn som gikk på tredemøller av tre. De matematiske formlene som dagens ingeniører bruker, var ukjente på den tiden. Bygningsarbeiderne måtte stole på intuisjon og erfaring. Ikke overraskende skjedde det mange alvorlige ulykker. I 1284 viste det seg for eksempel at hvelvene i katedralen i Beauvais i Frankrike var for store, og de falt sammen. Men oppfinnsomme trekk som strebepilarer, strebebuer, bærende ribber og fialer gjorde det mulig for arbeiderne å nå nye høyder.

Byggingen kunne ta alt fra 40 år for den raskeste (Salisbury i Storbritannia) til flere hundre år. Noen katedraler er aldri blitt ferdige, for eksempel katedralene i Beauvais og Strasbourg i Frankrike.

«Feilprioritering»

Disse ’vakre og således kostbare byggverkene,’ som pave Honorius III kalte dem, forårsaket strid helt fra begynnelsen av. Enkelte innen kirken tok til orde mot arbeidet og de enorme pengesummene som var forbundet  med det. Pierre le Chantre, som var prelat i Notre-Dame i Paris på 1200-tallet, sa: «Det er en synd å bygge kirker slik det gjøres nå for tiden.»

Selv i dag vekker katedralen i Évry, for bare å nevne én, hard kritikk. Som den franske avisen Le Monde meldte, er det mange som synes at katedralene gjenspeiler «en feilprioritering», og at kirken «burde bruke pengene til beste for folk og til evangelisering framfor til steiner og utsmykninger».

Mange av dem som var med på byggingen av disse enorme byggverkene, hadde uten tvil oppriktig kjærlighet til Gud. De hadde helt klart «nidkjærhet for Gud», men den var «ikke i samsvar med nøyaktig kunnskap». (Romerne 10: 2) Jesus Kristus sa ingenting som antydet at hans etterfølgere skulle oppføre kunstferdige gudshus. Han oppfordret de sanne tilbedere til å «tilbe med ånd og sannhet». (Johannes 4: 21—24) Selv om kristenhetens mektige katedraler er vakre, så strider de mot dette prinsippet. De kan nok være monumenter over de menneskene som bygde dem, men de er ikke til ære for Gud.

[Fotnote]

[Bilde på side 13]

Katedralen i Santiago de Compostela i Spania

[Bilder på side 15]

Øverst: Rosevinduet i Notre-Dame-katedralen i Chartres i Frankrike

Over: En steinhogger, detalj fra Notre-Dame i Paris

[Bilde på side 15]

Notre-Dame-katedralen i Paris fra 1100-tallet

[Bilde på side 15]

Inne i Notre-Dame-katedralen i Amiens. Den er Frankrikes største religiøse bygning, med hvelv som er 43 meter høye