Moderne legevitenskap — hvor langt kan den nå?

MANGE barn lærer tidlig at de kan få tak i et eple som henger høyere enn de rekker, ved å stå på skuldrene til en lekekamerat. Noe lignende har også funnet sted innenfor legevitenskapen. Medisinske forskere har nådd lenger og lenger ved å «stå på skuldrene» til fremragende leger og annet helsepersonell fra gammel tid.

Blant slike tidlige forskere var berømte menn som Hippokrates og Pasteur, og dessuten menn som Vesalius og William Morton — ukjente navn for mange av oss. Hva er det den moderne legevitenskap skylder dem?

I gammel tid var legekunsten ofte ikke noe vitenskapelig foretagende, men en utøvelse av overtro og religiøse ritualer. Boken The Epic of Medicine, som er redigert av dr. Felix Marti-Ibañez, sier: «For å bekjempe sykdom . . . tydde mesopotamierne til legekunst som var en blanding av medisin og religion, for de trodde at sykdom var en straff fra gudene.» Egyptisk legekunst, som snart fulgte etter, hadde også sin rot i religion. En lege ble derfor fra først av sett på med en slags religiøs beundring.

Dr. Thomas A. Preston sier i sin bok The Clay Pedestal: «Mange av oppfatningene til folk i oldtiden satte spor i legekunsten, spor som finnes der den dag i dag. Én slik oppfatning var at sykdom lå utenfor pasientens kontroll, og at det bare var legens magiske krefter som kunne gi håp om bedring.»

 Grunnlaget blir lagt

Med tiden ble legekunsten utøvd på en stadig mer vitenskapelig måte. Den fremste av oldtidens leger som drev vitenskapelig forskning, var Hippokrates. Han ble født omkring 460 f.v.t. på den greske øya Kos, og han blir av mange sett på som legevitenskapens far i den vestlige verden. Hippokrates la grunnlaget for et rasjonelt syn på medisin. Han avviste den oppfatning at sykdom var en straff fra en guddom, for han mente at sykdom hadde naturlige årsaker. Epilepsi, for eksempel, var lenge blitt kalt den hellige sykdom som følge av den oppfatning at den bare kunne leges av gudene. Men Hippokrates skrev: «Med hensyn til den sykdommen som kalles hellig: Den ser for meg på ingen måte ut til å ha mer med gudene å gjøre eller å være mer hellig enn andre sykdommer, men å ha sin naturlige årsak.» Hippokrates var også den første kjente lege som la merke til symptomene på forskjellige sykdommer og registrerte dem til senere bruk.

Flere hundre år senere foretok også Galenos, en gresk lege som var født i 129 e.v.t., nyskapende vitenskapelige undersøkelser. På grunnlag av disseksjon av mennesker og dyr laget Galenos en lærebok i anatomi som ble brukt av leger i flere hundre år. Andreas Vesalius, som var født i Brussel i 1514, skrev boken De Humani Corporis Fabrica (Menneskekroppens oppbygning). Den vakte motstand, for den motsa mange av Galenos’ konklusjoner, men la ikke desto mindre grunnlaget for moderne anatomi. Ifølge boken Die Großen (De store) ble Vesalius derfor «en av tidenes mest betydningsfulle medisinske forskere».

Galenos’ teorier om hjertet og blodomløpet  ble også med tiden satt til side. * Den engelske legen William Harvey brukte mange år til å dissekere dyr og fugler. Han iakttok hjerteklaffenes funksjon, målte blodvolumet i hvert av hjertekamrene og anslo blodmengden i kroppen. Harvey offentliggjorde sine resultater i 1628 i boken Exercitatio Anatomica de Motu Cordis et Sanguinis in Animalibus (Om hjertets og blodets bevegelse i dyr). Han ble kritisert, motarbeidet, angrepet og hånt. Men hans arbeid utgjorde et vendepunkt for legevitenskapen — kroppens kretsløpssystem var blitt oppdaget!

Fra barber til kirurg

Det ble også gjort enorme framskritt innen kirurgien. I middelalderen ble kirurgiske inngrep ofte utført av barberer. Noen sier at grunnleggeren av den moderne kirurgi var en franskmann på 1500-tallet, barberen Ambroise Paré, som var en pioner innen kirurgien og tjente hos fire franske konger. Paré oppfant også en rekke kirurgiske instrumenter.

Et av de største problemene som kirurgene på 1800-tallet fortsatt stod overfor, var manglende evne til å lindre smerte under en operasjon. Men i 1846 åpnet tannlegen William Morton muligheten for den omfattende bruken av bedøvelse under en operasjon. *

I 1895, mens den tyske fysikeren Wilhelm von Röntgen eksperimenterte med elektrisitet, oppdaget han stråler som gikk gjennom kjøtt, men ikke gjennom ben. Han visste ikke hvor strålene kom fra, så han kalte dem X-stråler, en betegnelse som fremdeles brukes i engelsktalende land. (I Tyskland fikk strålene etter hvert navnet Röntgenstrahlen [røntgenstråler].) Ifølge boken Die Großen Deutschen (De store tyskere) sa Röntgen til sin kone: «Folk kommer til å si: ’Röntgen er blitt gal.’» Noen gjorde også det. Men hans oppdagelse skulle komme til å revolusjonere kirurgien. Kirurgene kunne nå se hva som var inni kroppen, uten å måtte skjære i den.

Sykdommer kureres

Opp gjennom århundrene har infeksjonssykdommer som kopper i perioder ført til epidemier, redsel og død. Rhazes, en persisk-arabisk lege på 800-tallet som av noen ble  betraktet som den største lege i hele den islamske verden på den tiden, utarbeidet den første medisinske beskrivelsen av kopper. Men det var først flere hundre år senere at den britiske legen Edward Jenner fant en måte å kurere sykdommen på. Jenner la merke til at en pasient som hadde hatt kukopper — en ufarlig sykdom — var immun mot vanlige kopper. På bakgrunn av denne iakttagelsen brukte Jenner væske fra kukoppinfiserte sår til å lage en vaksine mot kopper. Det var i 1796. I likhet med tidligere banebrytere ble Jenner kritisert og motarbeidet. Men denne oppdagelsen av vaksinasjonsprosessen førte til slutt til at sykdommen ble utryddet, og vaksinasjon ble et mektig nytt redskap i legevitenskapens tjeneste.

Franskmannen Louis Pasteur brukte vaksinasjon i kampen mot hundegalskap (rabies) og miltbrann. Han beviste også at bakterier er en viktig årsak til sykdom. I 1882 påviste Robert Koch den bakterien som forårsaker tuberkulose, som en historiker har omtalt som «den sykdommen som kostet flest mennesker livet på 1800-tallet». Omtrent et år senere påviste Koch kolerabakterien. Bladet Life sier: «Arbeidet til Pasteur og Koch innvarslet mikrobiologien og førte til framskritt med hensyn til immunologi, sanitære forhold og hygiene, noe som mer enn noe annet vitenskapelig framskritt i løpet av de siste 1000 år har bidratt til å forlenge menneskenes levetid.»

Legevitenskapen på 1900-tallet

Det kan sies at legevitenskapen i begynnelsen av 1900-tallet ’stod på skuldrene’ til disse og andre utmerkede leger. Siden da er det blitt gjort medisinske framskritt som rent tar pusten fra en — insulin mot diabetes, kjemoterapi mot kreft, hormonbehandling for kjertelsykdommer, antibiotika mot tuberkulose, klorokin mot visse typer malaria, dialysebehandling for nyrelidelser og dessuten operasjon på åpent hjerte og organtransplantasjon, for bare å nevne noe.

Men hvor nær er legevitenskapen det mål å kunne garantere «en akseptabel grad av god helse for alle mennesker i verden», nå som vi befinner oss i begynnelsen av det 21. århundre?

Et uoppnåelig mål?

Barn lærer at det å klatre opp på skuldrene til en lekekamerat ikke hjelper dem til å få tak i alle eplene på et epletre. Noen av de saftigste eplene som henger i toppen av treet, vil fortsatt være utenfor rekkevidde. Legevitenskapen har på lignende måte gått fra den ene triumfen til den neste; de har nådd høyere og høyere. Men det mest verdifulle målet — god helse for alle — befinner seg fortsatt utenfor rekkevidde.

I 1998 rapporterte Europakommisjonen at «europeerne aldri har levd så lenge og vært så friske». Den sa videre: «Hvert femte menneske kommer til å dø før det har fylt 65. Kreft vil være årsaken til omkring 40 prosent av disse dødsfallene, hjerte- og karsykdommer til ytterligere 30 prosent . . . Det må sørges for bedre beskyttelse mot nye helsetrusler.»

Det tyske helsebladet Gesundheit rapporterte i november 1998 at infeksjonssykdommer som kolera og tuberkulose utgjør en økende trussel. Hvordan det? Antibiotikaene «er i ferd med å miste effekten. Flere og flere bakterier er resistente mot minst ett vanlig legemiddel; ja, mange er resistente mot flere». Det er ikke bare det at gamle sykdommer er på vei tilbake, men det har  også oppstått nye sykdommer, for eksempel aids. Den tyske farmasøytiske publikasjonen Statistics ’97 sier: «For to tredjedeler av alle kjente sykdommer — omkring 20 000 — finnes det så langt ingen effektiv behandlingsmåte.»

Er genterapi løsningen?

Det utvikles riktignok stadig nye behandlingsmåter. Mange mener for eksempel at genteknologi kan være nøkkelen til bedre helse. Etter forskning som ble utført i USA i 1990-årene av leger som dr. W. French Anderson, ble genterapi beskrevet som «det mest spennende og populære området innen medisinsk forskning». Boken Heilen mit Genen (Helbredelse med gener) viser at med genterapi «kan medisinsk forskning stå foran en banebrytende utvikling. Det er spesielt tilfellet når det gjelder behandling av sykdommer som hittil har vært uhelbredelige».

Vitenskapsmenn regner med at de med tiden skal kunne helbrede medfødte genetiske sykdommer ved å gi pasientene injeksjoner med korrigerende gener. De vil kanskje kunne få selv skadelige celler, for eksempel kreftceller, til å bryte ned seg selv. Det er allerede mulig å bruke genetisk diagnostikk for å finne ut om en person er predisponert for visse sykdommer. Noen sier at det å tilpasse legemidlene til pasientens arveanlegg blir det neste trinn i utviklingen. En framstående forsker sier at leger en dag vil kunne «diagnostisere sine pasienters sykdommer og gi dem akkurat de bitene av et DNA-molekyl som kan helbrede dem».

Alle er imidlertid ikke overbevist om at genterapi kommer til å være framtidens «mirakelkur». Undersøkelser viser faktisk at folk ikke engang ønsker å få analysert arveanleggene sine. Mange er også redd for at genterapi kan være en farlig inngripen i naturen.

Tiden vil vise hvorvidt genteknologi eller andre høyteknologiske medisinske behandlingsmåter kommer til å oppfylle disse fantastiske løftene. Det er imidlertid grunn til ikke å være altfor optimistisk. Boken The Clay Pedestal beskriver en velkjent situasjon: «Man kommer fram til en ny behandling som blir publisert på legeseminarer og i fagtidsskrifter. Dens opphavsmenn oppnår berømmelse innen legestanden, og mediene hyller framskrittet. Etter en periode med oppstemthet og veldokumenterte vitnesbyrd som underbygger virkningen av vidunderbehandlingen, begynner man gradvis å bli desillusjonert, noe som kan vare fra et par måneder til et par tiår. Så oppdager man en ny behandlingsmåte, som nesten over natten erstatter den gamle, som man da uten videre betrakter som verdiløs.» Ja, mange av de behandlingsmåter som de fleste leger nå betrakter som virkningsløse, var anerkjente behandlingsmåter for kort tid siden.

Selv om dagens leger ikke lenger har den religiøse status som man tilskrev leger i oldtiden,  er det noen som har en tendens til å tilskrive medisinsk personell nesten gudlignende makt. De tror også at legevitenskapen helt sikkert vil finne et middel som vil kunne helbrede alle menneskenes lidelser. Men dette idealet stemmer dessverre ikke med virkeligheten. Leonard Hayflick sier i sin bok How and Why We Age: «I 1900 døde 75 prosent av folk i USA før de ble 65 år. I dag viser statistikken at omkring 70 prosent dør etter at de har fylt 65.» Hva er årsaken til en slik bemerkelsesverdig økning i folks levetid? Hayflick forklarer at det «stort sett skyldes redusert spedbarnsdødelighet». Sett at legevitenskapen kunne fjerne de viktigste årsakene til at de eldre dør — hjerte- og karsykdommer, kreft og slag. Ville det ha gitt dem udødelighet? Neppe. Hayflick sier at selv da «ville de fleste mennesker bare ha levd til de ble omkring hundre år gamle». Han sier videre: «Disse hundreåringene ville fortsatt ikke ha vært udødelige. Men hva ville de ha dødd av? De ville ganske enkelt ha blitt svakere og svakere helt til døden inntraff.»

Trass i at legevitenskapen gjør seg iherdige anstrengelser, vil det å fjerne døden fortsatt være utenfor dens rekkevidde. Hvorfor er det slik? Og er målet — god helse for alle — en uoppnåelig drøm?

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 4]

«Mange av oppfatningene til folk i oldtiden satte spor i legekunsten, spor som finnes der den dag i dag.» — The Clay Pedestal

[Bilde på sidene 4 og 5]

Hippokrates, Galenos og Vesalius la grunnlaget for den moderne legevitenskap

[Rettigheter]

Øya Kos, Hellas

Gjengitt med tillatelse av National Library of Medicine

Tresnitt som Jan Steven von Kalkar har laget av A. Vesalius, hentet fra Meyer’s Encyclopedic Lexicon

[Bilder på side 6]

Barberen Ambroise Paré var en pioner innen kirurgien og tjente hos fire franske konger

Den persisk-arabiske legen Rhazes (til venstre) og den britiske legen Edward Jenner (til høyre)

[Rettigheter]

Paré og Rhazes: Gjengitt med tillatelse av National Library of Medicine

Fra boken Great Men and Famous Women

[Bilde på side 7]

Franskmannen Louis Pasteur beviste at bakterier forårsaker sykdom

[Rettigheter]

© Institut Pasteur

[Bilde på side 8]

Selv om de viktigste dødsårsakene ble fjernet, ville alderdom fortsatt føre til døden