På leting etter livets vann

I DEN arabiske ørken vokste det for over 2000 år siden fram en blomstrende og betydningsfull by med 30 000 innbyggere. Trass i områdets ugjestmilde klima — det kommer gjennomsnittlig bare 150 millimeter nedbør i året — lærte innbyggerne i Petra å leve med lite vann. Petra ble en rik og velstående by.

 Petras innbyggere, nabateerne, hadde ingen elektriske vannpumper. De bygde heller ikke svære damanlegg. Men de visste hvordan de skulle få tak i og utnytte vannet. Et enormt nettverk av små reservoarer, diker, kanaler og cisterner satte dem i stand til å føre det omhyggelig oppsamlede vannet inn til byen og utover de små jordstykkene sine. Knapt en dråpe gikk til spille. Brønnene og cisternene deres var så solid bygd at beduiner i vår tid fortsatt bruker dem.

«Hydrologi er Petras usynlige skjønnhet,» sier en hydrolog. «Nabateerne var virkelig geniale.» Israelske eksperter har nylig forsøkt å bruke noen av de spesielle teknikkene til nabateerne, som også dyrket forskjellige vekster i Negev, hvor nedbørmengden sjelden er mer enn 100 millimeter i året. Agronomer har undersøkt restene av flere tusen nabateersmåbruk, hvor bøndene på en kløktig måte fikk kanalisert vinterregnet til de små terrasserte jordene sine.

Denne lærdommen fra nabateerne er nå til hjelp for bønder i de tørkerammede Sahel-landene i Afrika. Men moderne vannspareteknikker kan være like effektive. På Lanzarote, en av Kanariøyene, har bøndene lært seg å dyrke druer og fikener på steder hvor det praktisk talt ikke regner. De planter vinstokkene eller fikentrærne i bunnen av runde fordypninger, og så dekker de jorden med et lag vulkansk aske for å hindre fordampning. Tilstrekkelig med dugg siver deretter ned til røttene og sikrer en god avling.

Lavteknologiske løsninger

Lignende historier om folk som tilpasser seg tørre klimatiske forhold, finnes overalt på jorden — for eksempel blant bishnoi-folket i Thar-ørkenen i India, blant turkana-kvinner i Kenya og blant navahoindianere i Arizona i USA. De metodene for oppsamling av regnvann som de i århundrenes løp har lært seg å bruke, er mye mer pålitelige når det gjelder å dekke behovet for vann i jordbruket, enn imponerende høyteknologiske løsninger er.

Det 20. århundre var en gullalder for bygging av demninger. Mektige elver ble temmet, og det ble utviklet svære vanningsanlegg. Ifølge én forsker blir 60 prosent av alle bekker og elver på jorden regulert på en eller annen måte. Selv om slike prosjekter har gitt en del fordeler, peker økologer på den skade de har påført miljøet, og ikke minst de følger de har fått for millioner av mennesker som har mistet hjemmene sine.

Trass i gode intensjoner kommer sjelden fordelene ved disse prosjektene de bøndene til gode som virkelig har behov for vannet. Tidligere statsminister Rajiv Gandhi sa om vanningsprosjekter i India: «I 16 år har vi pøst ut penger. Folk har ikke fått noe igjen for det, verken vanningsanlegg, vann, økt produksjon eller hjelp i dagliglivet.»

Lavteknologiske løsninger har på den annen side vist seg å være nyttigere og mindre ødeleggende for miljøet. I Kina har lokale myndigheter bygd omkring seks millioner små vannmagasiner og demninger, noe som har vært svært vellykket. I Israel har folk funnet ut at de med litt oppfinnsomhet kan resirkulere vannet ved først å bruke det til vasking, så i sanitæranlegg og deretter i vanningsanlegg.

En annen praktisk løsning er dryppvanning, som tar vare på jorden og bare bruker fem prosent av den vannmengden som trengs ved tradisjonelle metoder. Fornuftig bruk av vann betyr også at man velger vekster som egner seg i et tørt klima, for eksempel durra eller hirse, framfor vekster som krever mye vann, for eksempel sukkerrør eller mais.

Ved å gjøre seg litt anstrengelser er det mulig å redusere vannforbruket både i husholdningen og i industrien. Hvis vannet ved en papirfabrikk blir resirkulert, kan man for eksempel framstille et kilo papir ved hjelp av  omkring én liter vann — en besparelse som utgjør over 99 prosent. I Mexico by har man byttet ut de tradisjonelle toalettene med toaletter som bare bruker en tredjedel av vannmengden. Byen satte også i gang en informasjonskampanje for å få folk til å redusere vannforbruket.

Hva som skal til for å lykkes

For å finne løsninger på vannkrisen — og de fleste miljøproblemer — må det en holdningsendring til. Folk må samarbeide og slutte å være selviske; de må bringe rimelige ofre der hvor det trengs, og de må bestemme seg for å ta vare på jorden med tanke på dens framtidige innbyggere. Sandra Postel sier om dette i sin bok Last Oasis—Facing Water Scarcity: «Vi trenger en vannetikk — en rettesnor for hvordan vi bør forholde oss til vanskelige avgjørelser angående naturens kretsløpssystemer, som vi verken forstår eller kan forstå fullt ut.»

En slik «vannetikk» krever naturligvis mer enn at det bare gjøres noe på det lokale plan. Både land og enkeltpersoner må samarbeide, for elvene tar ikke hensyn til nasjonale grenser. «Spørsmålene om vannmengde og vannkvalitet — som opp gjennom historien er blitt behandlet hver for seg — må nå ses som et globalt spørsmål,» sier Ismail Serageldin i sin rapport Beating the Water Crisis.

Men som FNs generalsekretær, Kofi Annan, sier, er det å få verdens nasjoner til å behandle globale spørsmål ingen enkel sak. «I dagens globaliserte verden,» sier han, «er de mekanismene som er tilgjengelig for global handling, neppe mer enn på fosterstadiet. Det er på høy tid vi gir ideen om det ’internasjonale samfunn’ mer konkret betydning.»

Selv om tilstrekkelig tilgang på godt vann er livsviktig, er det ikke alt som skal til for at vi skal kunne være friske og leve et lykkelig liv. Menneskene må først erkjenne at de har forpliktelser overfor Ham som har gitt dem både vannet og selve livet. (Salme 36: 9; 100: 3) Og i stedet for å utnytte jorden og dens ressurser på en kortsiktig måte må vi ’dyrke og ta hånd om den’, slik vår Skaper gav våre første foreldre i oppdrag å gjøre. — 1. Mosebok 2: 8, 15; Salme 115: 16.

En bedre form for vann

Ettersom vann er så viktig, er det ikke overraskende at det blir brukt i symbolsk betydning i Bibelen. For at vi skal kunne glede oss over livet slik det var meningen at vi skulle, må vi være innforstått med hvem som er kilden til dette symbolske vannet. Vi må også gjenspeile den samme holdning som den kvinnen i det første århundre som sa til Jesus Kristus: «Herre, gi meg dette vann.» (Johannes 4: 15) Tenk på det som skjedde.

Jesus stanset ved en dyp brønn i nærheten av vår tids Nabulus — sannsynligvis den samme brønnen som folk fra hele verden ofte besøker den dag i dag. Den gangen kom det en samaritansk kvinne til brønnen. I likhet med mange kvinner i det første århundre gikk hun helt sikkert ofte dit for å hente vann til familien sin. Men Jesus sa at han kunne gi henne «levende vann» — en vannkilde som aldri ville tørke ut. — Johannes 4: 10, 13, 14.

Kvinnens interesse ble forståelig nok vakt. Men det «levende vann» som Jesus snakket om, var naturligvis ikke bokstavelig vann. Jesus hadde i tankene de åndelige foranstaltninger som er truffet for at mennesker skal få leve evig. Det er imidlertid en viss forbindelse mellom symbolsk og bokstavelig vann — vi trenger begge deler for fullt ut å kunne glede oss over livet.

Ved mer enn én anledning hjalp Gud sitt folk da de opplevde bokstavelig vannmangel. Han sørget for vann til den store flokken av israelittiske flyktninger som krysset Sinai-ørkenen på vei til det lovte land. (2. Mosebok 17: 1—6; 4. Mosebok 20: 2—11) Elisja, en av Guds profeter, renset brønnen i Jeriko  fordi vannet i den var dårlig. (2. Kongebok 2: 19—22) Og da en rest av angrende israelitter vendte tilbake fra Babylon til sitt hjemland, ledet Gud dem til ’vann i ødemarken’. — Jesaja 43: 14, 19—21.

Jorden har i dag sterkt behov for en uuttømmelig vannforsyning. Vår Skaper, Jehova Gud, fant en løsning på vannproblemene i fortiden, så hvorfor skulle han ikke gjøre det i framtiden også? Bibelen forsikrer oss om at han skal det. Gud sier følgende om forholdene under sitt lovte rike: «På nakne høyder skal jeg åpne for elver, og midt på dalslettene for kilder. Jeg skal gjøre ødemarken til en sivgrodd vanndam og det vannløse land til kilder med vann . . . for at folk samtidig skal se og vite og gi akt på og innse at det er Jehovas hånd som har gjort dette.» — Jesaja 41: 18, 20.

Bibelen lover oss at når den tiden kommer, skal menneskene «ikke sulte, og de skal ikke tørste». (Jesaja 49: 10) Takket være en ny verdensregjering vil det bli en endelig løsning på vannkrisen. Denne regjeringen — Guds rike, som Jesus lærte oss å be om — skal herske «ved rett og ved rettferdighet, fra nå av og til uavgrenset tid». (Jesaja 9: 6, 7; Matteus 6: 9, 10) Som følge av det kommer mennesker overalt på jorden virkelig til å bli et internasjonalt samfunn til slutt. — Salme 72: 5, 7, 8.

Hvis vi allerede nå leter etter livets vann, kan vi få oppleve den dagen da det virkelig skal bli nok vann til alle.

[Bilder på side 10]

Over: Innbyggerne i Petra i gammel tid visste hvordan de skulle utnytte vannet

Under: En av nabateernes vannkanaler i Petra

[Rettigheter]

Garo Nalbandian

[Bilde på side 10]

Bønder på en av Kanariøyene har lært hvordan de skal dyrke planter på steder hvor det nesten ikke regner

[Bilder på side 13]

Hva mente Jesus da han lovte å gi denne kvinnen «levende vann»?