Hva Bibelen sier

Er det galt å sørge?

«FOR ØVRIG, BRØDRE, VIL VI IKKE AT DERE SKAL VÆRE UVITENDE OM DEM SOM SOVNER INN I DØDEN, FOR AT DERE IKKE SKAL SØRGE SLIK SOM DE ANDRE, DE SOM IKKE HAR NOE HÅP.» — 1. TESSALONIKER 4: 13.

BIBELEN holder fram et håp for de døde. Det at Jesus oppreiste døde, og det han lærte andre, viser at det skal komme en tid da de døde får livet tilbake. (Matteus 22: 23—33; Markus 5: 35, 36, 41, 42; Lukas 7: 12—16) Hvilken innvirkning bør dette håpet ha på oss? Det apostelen Paulus sa, som er sitert ovenfor, viser at dette håpet kan være til stor trøst når en man er glad i, dør.

Hvis du har mistet en av dine nærmeste, har du utvilsomt erfart den følelsesmessige smerten som følger med en slik tragedie. Mannen til Theresa var 42 år da han døde kort tid etter en hjerteoperasjon, og hun forteller: «Det var et forferdelig sjokk. Det første jeg følte, var total frykt. Så fulgte den fryktelige smerten som bare ble sterkere etter hvert som tiden gikk. Jeg gråt mye.» Tyder en slik reaksjon på at man mangler tro på Jehovas løfte om at han skal oppreise de døde? Betyr det Paulus sa, at det er galt å sørge?

Bibelske eksempler på noen som sørget

Vi finner svaret på disse spørsmålene ved å undersøke bibelske eksempler på noen som sørget. I mange tilfeller ble et dødsfall i den nærmeste familie fulgt av en sørgeperiode. (1. Mosebok 27: 41; 50: 7—10; Salme 35: 14) De følelsene som var forbundet med slik sorg, var ofte svært sterke.

Tenk over hvordan noen av troens menn sørget da de mistet en de var glad i. Abraham hadde for eksempel sterk tro på at Gud kunne oppreise de døde. (Hebreerne 11: 19) Selv om han var overbevist om dette, står det at da hans kone døde, kom han «inn for å holde klage over Sara og for å gråte over henne». (1. Mosebok 23: 1, 2) Da Jakobs sønner løy og sa til ham at hans elskede sønn Josef var død, «sønderrev Jakob sine kapper og . . . fortsatte å gråte over ham». (1. Mosebok 37: 34, 35) Ja, mange år senere var Jakob fremdeles tynget av sorg over sin kjære sønn. (1. Mosebok 42: 36—38) Og kong David sørget åpenlyst og voldsomt da de to sønnene Amnon og Absalom døde. Selv om begge to hadde påført David og hans familie sorg, var de fortsatt sønnene hans, og det voldte ham stor sorg da de døde. — 2. Samuelsbok 13: 28—39; 18: 33.

 Det hendte at hele nasjonen Israel sørget, for eksempel da Moses døde. Det står i 5. Mosebok 34: 8 at israelittene gråt over ham i 30 dager.

Til slutt har vi også Jesu eksempel. Hans gode venn Lasarus døde. Da Jesus så hvordan søstrene til Lasarus, Marta og Maria, og vennene deres sørget, «sukket han i ånden og ble opprørt». Selv om han visste at han om en liten stund ville bringe sin venn tilbake til livet, «lot [han] tårene strømme». Jesus var glad i sine gode venner Marta og Maria. Så det gjorde dypt inntrykk på ham å se hvordan de sørget over brorens død. — Johannes 11: 33—36.

Abraham, Jakob, David og Jesus viste alle sterk tro på Jehova og hans løfter, men likevel sørget de. Var det at de sørget, et tegn på at de var åndelig svake? Tydet sorgen på at de ikke trodde på oppstandelsen? Absolutt ikke. Det er naturlig å sørge når en man er glad i, dør.

Hvorfor vi sørger

Det har aldri vært Jehova Guds hensikt at menneskene skulle dø. Som Adam og Eva fikk vite, var Jehovas opprinnelige hensikt at jorden skulle bli gjort til et vakkert paradis som var fylt med mennesker som var glad i hverandre og levde sammen som en lykkelig familie. Døden skulle bare komme hvis det første menneskeparet valgte ikke å adlyde Jehova. (1. Mosebok 1: 28; 2: 17) Adam og Eva var ulydige, og derfor ’spredte døden seg til alle mennesker’. (Romerne 5: 12; 6: 23) Døden er altså en fryktelig fiende som aldri var ment å skulle eksistere. — 1. Korinter 15: 26.

Det er derfor bare rimelig at det utløser dyp følelsesmessig smerte hos dem som er berørt, når det skjer noe så unaturlig som at en man har et nært forhold til, dør. Det skaper et stort tomrom i livet. Theresa, den enken som ble omtalt tidligere, sa angående mannen sin: «Jeg er sikker på at jeg får se ham igjen i oppstandelsen, men jeg savner ham så veldig nå. Det er det som er så vondt.» Når en av foreldrene våre dør, minner det oss kanskje om vår egen dødelighet. Når det er en ung person som dør, gjør det oss i særlig grad vondt på grunn av den tragedie det er at et liv ikke ble levd ferdig. — Jesaja 38: 10.

Ja, døden er unaturlig. Vi kan ikke vente annet enn at døden medfører smerte, og Jehova ser ikke på det å sørge som mangel på tro på oppstandelsen. Som vi ser av eksemplene med Abraham, Jakob, David, nasjonen Israel og Jesus, er ikke det å gi uttrykk for hjertesorg et tegn på åndelig svakhet. *

Selv om vi som kristne så avgjort sørger når noen dør, sørger vi likevel ikke «som de andre, de som ikke har noe håp». (1. Tessaloniker 4: 13) Vi går ikke til urimelige ytterligheter i vår sorg, for vi er ikke forvirret med hensyn til hvilken tilstand de døde er i. Vi vet at de ikke har det vondt, men at de er i en tilstand som minner om en dyp, fredelig søvn. (Forkynneren 9: 5; Markus 5: 39; Johannes 11: 11—14) Vi har også full tillit til at Jesus, «oppstandelsen og livet», kommer til å oppfylle sitt løfte om å oppreise «alle de som er i minnegravene». — Johannes 5: 28, 29; 11: 24, 25.

Hvis du sørger nå, så finn trøst i å vite at Jehova forstår din smerte. Måtte det at du vet dette, og håpet om en oppstandelse lindre din sorg og hjelpe deg til å leve med tapet.

[Fotnote]