Guds navn forandret livet mitt!

FORTALT AV SANDY YAZZIE TSOSIE

DA MORMONENE banket på døren vår, gjemte søstrene mine og jeg oss under sengen, hvor vi lå og kniste og dyttet til hverandre. * Da jeg endelig åpnet døren, sa jeg uforskammet at vi var tradisjonelle navahoer, og at vi ikke ville at de skulle snakke med oss om den hvite manns religion.

Foreldrene våre var dratt til handelsstedet for å få tak i nødvendige varer. Vi ventet dem tilbake ved solnedgang. Da de kom hjem, fikk de vite at jeg hadde vært uforskammet mot mormonene. De gav meg god veiledning om aldri å vise mangel på respekt for noen. Vi ble oppdratt til å vise andre respekt og vennlighet. Jeg kan huske en gang det kom en uventet gjest på besøk. Foreldrene mine hadde laget et måltid utendørs. Gjestfritt inviterte de den besøkende til å spise før oss andre, og så spiste vi etterpå.

Livet i reservatet

Vi bodde i Howell Mesa i Arizona, omtrent 15 kilometer nordvest for hopiindianernes reservat, langt fra alle overfylte byer. Området ligger i det sørvestlige USA, hvor det er storslåtte ørkenlandskaper med spesielle, røde sandsteinsformasjoner innimellom. Det er mange mesaer — fjellplatåer med stupbratte sider — i dette området. Fra disse platåene kunne vi se sauene våre gresse på inntil åtte kilometers avstand. Jeg elsket det fredfylte landskapet i reservatet vårt!

Mens jeg gikk på high school, var jeg mye sammen med noen slektninger som støttet American Indian Movement (AIM). * Jeg var veldig stolt over å være indianer, og jeg sa klart ifra overfor de hvite hva jeg syntes om alle tiårene med undertrykkelse, som jeg mente var forårsaket av Bureau of Indian Affairs (BIA). I motsetning til slektningene mine viste jeg ikke hatet mitt åpenlyst. Jeg holdt det for meg selv. Jeg begynte å hate alle som eide en bibel.

Jeg antok at det var på grunn av Bibelen at de hvite hadde makt til å ta fra oss vårt land, våre rettigheter og vår frihet til å utøve våre egne religiøse ritualer. Mens jeg var på kostskole, måtte vi gå i kirken, og da forfalsket jeg til og med min fars underskrift for å slippe å delta i de protestantiske og katolske seremoniene. Disse skolene skulle integrere oss i samfunnet og få oss til å glemme vår indianske bakgrunn. Vi fikk ikke engang snakke vårt eget språk!

Vi hadde stor respekt for naturen og våre omgivelser. Hver morgen vendte vi oss mot øst, bad våre bønner og  takket ved å strø ut hellig maispollen. * Dette var min formelle opplæring i tilbedelse på navahoenes måte, og jeg godtok det helhjertet og med stolthet. Kristenhetens lære om å komme til himmelen appellerte ikke til meg, og jeg trodde heller ikke på pine i et brennende helvete. Jeg ville leve på jorden.

I skoleferiene hygget jeg meg med min sammensveiste familie. Mine daglige gjøremål gikk ut på å rengjøre hoganen — hjemmet vårt — gjete sauer og veve. Vi navahoer har vært gjetere i århundrer. Hver gang jeg gjorde rent i hoganen (se bildet nedenfor), la jeg merke til en liten rød bok som inneholdt den bibelske boken Salmene og flere bøker fra «Det nye testamente». Jeg flyttet den hit og dit og tenkte aldri over dens innhold og mening. Men jeg ble aldri kvitt den.

Jeg mister mine illusjoner om ekteskapet

Etter å ha fullført high school planla jeg å begynne på yrkesskolen i Albuquerque i New Mexico. Men før jeg skulle reise dit, møtte jeg min framtidige ektemann. Jeg drog tilbake til navahoreservatet, som vi kaller «the Rez», for å gifte meg. Foreldrene mine hadde vært gift i mange år. Jeg ville følge deres eksempel, så jeg giftet meg. Jeg likte å være husmor, og jeg satte pris på familielivet vårt, spesielt da vår sønn, Lionel, ble født. Mannen min og jeg var veldig lykkelige — til jeg en dag fikk vite noe hjerteskjærende.

Mannen min hadde en annen kvinne! Ekteskapet vårt ble ødelagt på grunn av hans utroskap. Jeg brøt sammen, og jeg begynte å hate ham. Jeg ville ta hevn! Men i løpet av skilsmisseforhandlingene, som dreide seg om sønnen vår og om økonomiske forhold, ble jeg bare trist og fikk en følelse av håpløshet og av ikke å være noe verd. Jeg brukte å løpe mange kilometer for å lindre smerten. Jeg hadde lett for å begynne å gråte, og jeg mistet matlysten. Jeg følte meg helt alene.

Etter en tid fikk jeg et forhold til en mann som hadde hatt lignende ekteskapelige problemer. Vi hadde det vondt begge to. Han var medfølende og gav meg den følelsesmessige støtten jeg trengte. Jeg fortalte ham om mine innerste tanker og følelser. Han lyttet, noe som viste meg at han brydde seg om meg. Vi planla å gifte oss.

Så fant jeg ut at han også var utro! Jeg gjorde slutt på forholdet vårt, selv om det var vanskelig og smertefullt. Jeg følte meg sviktet og ble dypt deprimert. Jeg ble fryktelig sint og hevngjerrig, og jeg fikk selvmordstanker. To ganger prøvde jeg å ta livet mitt. Jeg ville bare dø.

Mitt første kjennskap til den sanne Gud

Jeg gråt mange tårer mens jeg bad til en Gud jeg ikke kjente. Men jeg var tilbøyelig  til å tro at det finnes et Høyeste Vesen som har skapt det imponerende universet. Jeg var fengslet av de vakre solnedgangene, og jeg tenkte over hvor fantastisk det var at Noen lot oss nyte disse underverkene. Etter hvert fikk jeg kjærlighet til denne personen som jeg ikke kjente. Jeg begynte å si til ham: «Gud, hvis du finnes, så hjelp meg, gi meg veiledning, og gjør meg glad igjen.»

Imens var familien min, spesielt faren min, blitt bekymret for meg. Foreldrene mine engasjerte medisinmenn for å helbrede meg. Far sa at en god medisinmann aldri ville be om penger, og at han ville la handling følge ord. For å glede foreldrene mine deltok jeg ved flere anledninger i sentrale navahoritualer.

I dagevis var jeg alene i hoganen med bare en radio ved sengen min. Jeg lyttet med avsky til hvordan en prest fordømte dem som ikke hadde tatt imot Jesus i hjertet. Jeg ble virkelig forarget! Jeg hadde fått nok av den hvite manns religion og også av min egen religion. Jeg bestemte meg for å finne Gud på min egen måte.

Mens jeg var alene, la jeg merke til den lille røde boken igjen. Jeg fant ut at den inneholdt deler av Bibelen. Ved å lese Salmene fikk jeg vite om kong Davids lidelser og hans depresjon, og jeg ble trøstet. (Salme 38: 1—22; 51: 1—19) Men på grunn av min stolthet skjøv jeg snart fra meg det jeg hadde lest. Jeg ville ikke akseptere den hvite manns religion.

Selv om jeg var deprimert, klarte jeg å ta godt vare på sønnen min. Han var til stor oppmuntring for meg. Jeg begynte å se på religiøse TV-programmer hvor det ble bedt bønner. I min fortvilelse ringte jeg et 800-nummer for å få hjelp. Jeg slengte på røret da jeg fikk vite at jeg måtte love å gi et bidrag på 50 eller 100 dollar.

Skilsmissesaken gjorde meg deprimert, spesielt fordi mannen min ikke snakket sant til dommeren. Det tok lang tid før saken kunne avsluttes, fordi vi begge to kjempet om foreldreansvaret. Jeg vant. Faren min gav meg kjærlig støtte, uten et ord, under den rettslige behandlingen. Han kunne se at jeg var dypt såret.

Min første kontakt med Jehovas vitner

Jeg bestemte meg for å ta en dag om gangen. En gang la jeg merke til en navahofamilie som snakket med naboene mine. Jeg kunne ikke la være å spionere på dem. De besøkende var med i et slags hus-til-hus-arbeid. De kom til meg også. Sandra, som er navaho, sa at hun var et av Jehovas vitner. Navnet Jehova fanget min oppmerksomhet mer enn noe annet. Jeg sa: «Hvem er Jehova? Dere må være en ny religion. Hvorfor har jeg ikke lært Guds navn i kirken?»

Hun åpnet Bibelen og viste meg vennlig Salme 83: 18, der det står: «Så folk kan kjenne at du, som har navnet Jehova, du alene er Den Høyeste over hele jorden.» Hun forklarte at Gud har et personlig navn, og at hans Sønn, Jesus Kristus, var et vitne for Jehova. Hun tilbød seg å lære meg om Jehova og Jesus og gav meg boken Den sannhet som fører til evig liv. * Opprømt sa jeg: «Ja. Jeg vil gjerne prøve denne nye religionen!»

Jeg leste ut boken i løpet av natten. Innholdet var nytt og annerledes. Den forklarte at livet har en mening, og det var det jeg trengte for å gjenvinne interessen for livet. Jeg begynte å studere Bibelen, og til min glede ble mange av spørsmålene mine besvart rett ut fra den. Jeg trodde på alt det jeg lærte. Det var fornuftig, og det måtte derfor være sannheten.

Jeg begynte å lære Lionel Bibelens sannheter da han var seks år gammel. Vi pleide å be sammen. Vi oppmuntret hverandre med den tanken at Jehova bryr seg om oss, og at vi må stole på ham. Noen ganger hadde jeg ikke styrke til å takle forskjellige ting. Men det hjalp enormt at han la de små armene sine rundt meg og tillitsfullt og beroligende sa noe sånt som: «Ikke gråt mamma, Jehova passer på oss.» Dette gav meg virkelig stor trøst og gjorde at jeg bestemte meg for å fortsette å studere Bibelen. Jeg bad hele tiden om veiledning.

 Virkningen av kristne møter

Vår takknemlighet overfor Jehova fikk oss til å reise 240 kilometer tur-retur for å overvære Jehovas vitners møter i Tuba City. Om sommeren var vi på møter to ganger i uken. Om vinteren hadde vi isteden ett langt søndagsmøte på grunn av det barske været. En gang fikk vi motorstopp, og vi haiket til Rikets sal. De lange kjøreturene var anstrengende, men Lionel sa at vi aldri skulle gå glipp av et møte med mindre vi lå for døden, noe som for meg understreket viktigheten av ikke å ta Jehovas åndelige veiledning for gitt.

På møtene hadde jeg lett for å ta til tårene når vi sang Rikets sanger som handlet om det å leve evig uten de problemene som er vanlige nå. Jeg fikk trøst og oppmuntring hos Jehovas vitner. De var gjestfrie og inviterte oss hjem til seg på lunsj og forfriskninger, og vi var med på deres familiestudier. De var interessert i oss, og de lyttet til det vi hadde å si. De eldste spilte en nøkkelrolle når det gjaldt å vise empati og styrke vår overbevisning om at Jehova bryr seg om oss. Jeg var glad for å få virkelig gode venner. De styrket meg, og de gråt til og med sammen med meg når jeg følte jeg ikke greide mer. — Matteus 11: 28—30.

To viktige avgjørelser

Akkurat da jeg følte meg tilfreds med det Jehova hadde gitt meg, kom den tidligere kjæresten min tilbake for å gjøre det godt igjen. Jeg elsket ham fremdeles og klarte ikke å avvise ham da han bønnfalt meg om å ta ham tilbake. Vi planla å gifte oss. Jeg trodde at sannheten ville få ham til å forandre seg. Jeg har aldri tatt så feil verken før eller siden! Jeg var ikke lykkelig. Samvittigheten min plaget meg forferdelig. Til min store skuffelse ville han ikke ta imot sannheten.

Jeg betrodde meg til en eldste. Han resonnerte med meg ut fra Bibelen og bad sammen med meg angående den beslutningen jeg skulle treffe. Jeg kom fram til at Jehova aldri ville såre meg eller volde meg smerte, men at ufullkomne mennesker vil gjøre det, uansett hvor godt vi liker dem. Jeg lærte faktisk at det ikke er noen trygghet i et såkalt papirløst ekteskap. Jeg tok en avgjørelse. Det var veldig vanskelig og smertefullt å gjøre slutt på dette forholdet. Jeg ville få det vanskelig økonomisk, så jeg trengte å stole på Jehova av hele mitt hjerte.

Jeg elsket Jehova og bestemte meg for å tjene ham. Den 19. mai 1984 ble jeg døpt som symbol på min innvielse til Jehova. Sønnen min, Lionel, er også et døpt vitne for Jehova. Vi møtte mye motstand fra familien og fra min tidligere ektemann, men vi fortsatte å støtte oss til Jehova. Vi ble ikke skuffet. Familien min roet seg og aksepterte vårt nye liv etter elleve lange år.

Jeg elsker dem høyt, og jeg skulle ønske at de ville gi Jehova en sjanse, så de også kunne bli lykkelige. Faren min, som trodde han skulle miste meg, siden jeg hadde vært deprimert og prøvd å begå selvmord, forsvarte meg modig. Han var fornøyd fordi jeg var glad igjen. Jeg har funnet ut at det å be til Jehova, det å være til stede på Jehovas vitners møter og det å leve etter Guds Ord er livsviktig for å få det bra følelsesmessig sett.

Håp for framtiden

Jeg ser fram til den tid da alle spor av lidelse, ufullkommenhet, usannhet og hat vil bli  borte. Jeg ser for meg hvordan vårt navaholand vil blomstre og frambringe en uendelig rik vegetasjon, blant annet fersken- og aprikostrær, som vokste her før. Jeg kan se for meg den gleden det blir når forskjellige stammer er med på å forvandle det tørre landet sitt til et vakkert paradis ved hjelp av elver og regn. Jeg forestiller meg at vi vil dele landet med våre naboer, hopiindianerne, og andre stammer i stedet for å være rivaler, slik vi har vært. Allerede i dag ser jeg hvordan Guds Ord forener alle raser, folkegrupper og klaner. I framtiden vil jeg få se familier og venner bli gjenforent når de døde blir oppreist. Det vil bli en tid med stor glede og med utsikter til et evig liv. Jeg kan ikke tenke meg at noen ikke vil lære om disse vidunderlige framtidsutsiktene.

Teokratisk vekst i navahoenes land

Det har vært spennende å se at det er blitt bygd en Rikets sal i Tuba City, og å se veksten i de fire menighetene i navaho- og hopireservatene * — Chinle, Kayenta, Tuba City og Keams Canyon. Da jeg ble tilmeldt den teokratiske tjenesteskolen i 1983, kunne jeg bare forestille meg at den en dag ville bli holdt på navahoenes språk. Dette er ikke lenger noe jeg bare forestiller meg. Siden 1998 er den teokratiske tjenesteskolen blitt holdt på navaho.

Det å fortelle andre om Guds personlige navn har ført til uendelige velsignelser. Vi kan nå lese og utbre det trosstyrkende budskapet på vårt eget språk ved hjelp av brosjyrene Nihookáá’gi Hooláágóó liná Bahózhoóodoo! (Du kan få leve evig på jorden!), Ha’át’fíísh éí God Nihá yee Hool’a’? (Hva krever Gud av oss?) og den nylig utgitte Ni Éí God Bik’is Dííleelgo Át’é! (Du kan være Guds venn!), noe som er så overveldende at det ikke kan uttrykkes i ord. Jeg er takknemlig mot den tro og kloke slave-klassen, som går i spissen for dette bibelske undervisningsarbeidet og gjør det mulig for mennesker av alle nasjoner, stammer og tungemål, navahoene (diné) innbefattet, å ha gagn av det. — Matteus 24: 45—47.

Jeg har en heltidsjobb for å forsørge meg selv, men jeg gleder meg over å ta del i hjelpepionertjenesten regelmessig. Jeg setter pris på det å være enslig, og jeg har et sterkt ønske om å tjene Jehova uten noe som distraherer. Jeg er tilfreds og glad over å kunne fortelle mitt folk og andre mennesker, spesielt dem som er fortvilt, at «Jehova er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte; og dem som har en knust ånd, frelser han». — Salme 34: 18.

Jeg føler ikke lenger at Bibelen er den hvite manns bok. Budskapet i Guds Ord, Bibelen, er for alle dem som ønsker å lære det og anvende det i sitt liv. Når Jehovas vitner besøker deg, bør du la dem vise deg hvordan du kan bli virkelig lykkelig. De forteller deg det gode budskap angående Guds navn, Jehova, det navnet som forandret livet mitt! «Aoo,’ Diyin God bízhi’ Jiihóvah wolyé.» (Ja, Guds navn er Jehova.)

[Fotnoter]

[Bilde på side 21]

En typisk hogan

[Bilde på side 21]

Sønnen min, Lionel, og jeg

[Bilde på side 23]

Sammen med russiske venner på et internasjonalt stevne i Moskva i 1993

[Bilde på side 24]

Sammen med min åndelige familie i Kayenta menighet i Arizona