Vi har måttet takle en ufattelig tragedie

FORTALT AV JAMES GIARRANO

Å være besteforeldre er en av de store gledene i livet. Min kone, Vicki, og jeg gledet oss veldig til å bli besteforeldre for første gang. Datteren vår, Theresa, og mannen hennes, Jonathan, ventet barn tidlig i oktober 2000. Vi hadde ingen anelse om at vi om kort tid skulle stå overfor en ufattelig tragedie.

MIN kone og jeg drog på ferie lørdag 23. september sammen med sønnen vår og hans kone. Vi skulle treffe noen slektninger og være på Outer Banks i Nord-Carolina en uke. Theresa og Jonathan hadde bestemt seg for ikke å bli med oss på ferie, siden hun var gravid i niende måned og det var langt å kjøre — cirka elleve timer fra der vi bor i Ohio.

Vi hadde lyst til å utsette ferien, men Theresa insisterte på at vi skulle dra. Hun forsikret oss om at hun skulle klare seg fint. Legen hennes trodde dessuten at hun kom til å gå tiden ut, og hun hadde ikke termin før et par uker senere.

Onsdag 27. september 2000 var en nydelig dag, og den fikk meg til å tenke på hvorfor familien vår hadde valgt å feriere i dette området de siste årene. Vi ante ikke at før dagen var omme, skulle livet vårt forandre seg drastisk.

«Vi vet ikke hvor Theresa er!»

Den kvelden ringte broren min i Ohio meg. Han var svært nølende og nervøs. Til slutt fikk han sagt det: «Vi vet ikke hvor Theresa er!» Politiet var engasjert, for det var noe suspekt ved forsvinningen. Da Jonathan hadde kommet hjem om ettermiddagen, var ytterdøren ulåst. Frokosten til Theresa stod fortsatt på bordet, og lommeboken lå igjen. Noe annet var også rart: Skoene hennes — de eneste som passet henne nå som hun var ni måneder på vei — stod fortsatt ved døren.

Jonathan hadde ringt hjem cirka klokken halv ti på formiddagen. Theresa fortalte at det hadde ringt en kvinne som hadde sagt at hun ville komme og se på den bilen som de skulle selge. Etterpå skulle Theresa gjøre noen ærender. Jonathan ringte hjem midt på dagen, men fikk ikke tak i henne. Han ringte flere ganger i løpet av ettermiddagen, men det var fortsatt ikke noe svar. Da han kom hjem kl. 16.15, så han at bilen var borte. Han ringte til sykehuset, for han tenkte at Theresa kanskje hadde fått veer. Hun var ikke der. Han ringte også til noen slektninger, men  ingen hadde sett henne. Han ble veldig engstelig, så han ringte til politiet. Rundt kl. 18.00 fant politiet bilen ikke langt fra huset deres. Men Theresa var fortsatt borte.

Vi var i Nord-Carolina da vi fikk den sjokkerende beskjeden. Min kone og jeg og sønnen vår og hans kone pakket sammen sakene våre og satte kursen hjemover. Det ble en lang og følelsesladet kjøretur. Vi kjørte hele natten og kom tilbake til Ohio morgenen etter.

Et gjennombrudd i saken

I mellomtiden samarbeidet Jonathan, noen slektninger, nære venner og andre med politiet i letingen etter Theresa, og de stod på hele natten. Letingen fortsatte i fem nervepirrende døgn. Mandag 2. oktober kom det til et gjennombrudd i saken. Politiet hadde da klart å oppspore telefonsamtalen hjem til Theresa onsdag morgen. En kvinne som bodde bare noen kvartaler unna, hadde ringt fra en mobiltelefon.

Etter å ha snakket med kvinnen fattet politiet mistanke. Senere den kvelden drog politiet tilbake til denne kvinnen. Men da politimennene nærmet seg døren, hørte de et skudd. De brøt seg inn i huset og fant kvinnen død. Hun hadde skutt seg selv. Til deres overraskelse fant de en nyfødt gutt i et rom i andre etasje. Utrolig nok hadde han sovet hele tiden mens bråket stod på.

Men Theresa var fremdeles sporløst forsvunnet. De neste timene gjennomsøkte politiet huset etter tegn på at hun hadde vært der. Letingen ble avsluttet tidlig tirsdag morgen inne i garasjen. Der fant politiet liket av Theresa i en grunn grav. Den tjenestemannen som foretok likskuet, slo senere fast at hun var blitt slått bevisstløs og så skutt bakfra. Hun hadde dødd momentant, og så var barnet blitt tatt ut av livmoren. Når man ser tilbake på det, gir det et visst mål av trøst å vite at hun ikke led.

Den nyfødte gutten ble brakt til sykehuset, der man fant ut at han var sunn og frisk — ikke en skramme på ham! En obligatorisk DNA-prøve bekreftet at han så avgjort er barnebarnet vårt. Jonathan gav ham det navnet som han og Theresa hadde valgt — Oscar Gavin. Etter et kort opphold på sykehuset ble barnebarnet vårt på nesten fire kilo lagt i sin fars armer torsdag 5. oktober. Vi var lykkelige over å ha barnebarnet vårt, men ord kan ikke beskrive hvor fortvilt vi var fordi Theresa ikke var der og holdt ham.

Reaksjonen i nærmiljøet

Familien min og jeg ble rørt til tårer av den støtten som folk gav — i mange tilfeller folk som vi aldri hadde truffet. De dagene Theresa var savnet, var det flere hundre som tilbød seg å hjelpe til i letingen. Mange gav penger. Flere lokale butikker som forhandlet kontorrekvisita, laget flere tusen flygeblad gratis. Og frivillige spredte flygebladene i et stort område rundt der Theresa bodde.

En av våre kristne søstre arbeider for en advokat her, og da hun fortalte ham om situasjonen, tilbød han seg å hjelpe oss. Vi tok imot tilbudet, og det viste seg å bli til stor velsignelse. Han hjalp oss med å takle mediene og visse juridiske spørsmål som oppstod. Han anbefalte dessuten to privatdetektiver, som var til stor hjelp i saken. Den oppriktige omtanken de hadde for oss, gjorde oss varme om hjertet.

Etter at barnebarnet vårt var kommet til rette, fikk vi enda mer støtte. Flere dagligvareforretninger sendte mat og husholdningsartikler. Mange enkeltpersoner gav Oscar klær, papirbleier, morsmelkerstatning og leker. Vi fikk mye mer enn Oscar noen gang kunne få bruk for, så vi gav overskuddet til fødeavdelingen på et lokalt sykehus. Fordi mediene hadde laget reportasjer om det som hadde hendt, fikk vi flere tusen kort og brev — ikke bare fra nærmiljøet, men fra hele verden.

Den overstrømmende støtten kom særlig tydelig til uttrykk ved minnetalen over Theresa, som ble holdt søndag 8. oktober. Vi visste at det var mange som hadde lyst til å komme, men reaksjonen overgikk våre forventninger. Vi skulle bruke et auditorium på en lokal skole, og det ble fylt til siste plass med over 1400 tilstedeværende. De som var til stede, var familie, venner,  polititjenestemenn, borgermesteren og andre fra nærmiljøet. Det var også journalister til stede, og lokale TV-stasjoner gjorde opptak under minnetalen, som også ble sendt på direkten på Internett. Det var dessuten flere hundre som stod enten i skolens foajé eller klynget sammen under paraplyer ute i det kalde regnet og hørte på over høyttalere som var blitt koblet til. Ved hjelp av talen ble det avlagt et vidtrekkende vitnesbyrd om våre trosoppfatninger, som er basert på Bibelen.

Etterpå stod flere hundre tålmodig i kø og ventet på å få kondolere. Vi var der i nesten tre timer og klemte alle dem som hadde kommet, og sa at vi var glad for at de var der. Etter minnetalen var det et hotell på stedet som gavmildt sørget for et måltid til over 300 av våre slektninger, nære venner og andre som hadde bidratt til at barnebarnet vårt var kommet til rette.

Vi kan ikke få sagt hvor takknemlige vi er for det som folk — stort sett fremmede — har gjort for å hjelpe oss. Det som vi har opplevd, har gjort oss mer bestemt enn noen gang på å ha en full andel i den kristne tjeneste, for det finnes mange godhjertete mennesker som vi gjerne vil nå med det gode budskap om Guds rike. — Matteus 24: 14.

Hvordan menigheten reagerte

Våre kristne brødre og søstre støttet oss hele tiden, helt fra begynnelsen av denne ildprøven. Den tilsynelatende uendelige støtten kom fra vår egen menighet av Jehovas vitner og fra menigheter i nærheten.

Allerede før vi hadde kommet tilbake fra Nord-Carolina, hadde de eldste i menigheten vært med på å organisere arbeidet med å finne Theresa. Mange av våre brødre og søstre tok fri fra jobben for å være med på letingen. Noen sa til arbeidsgiveren sin at de var villige til å bli trukket i lønn, men i noen tilfeller lot arbeidsgiveren dem få fri med lønn. De dagene Theresa var savnet, bodde noen av våre åndelige brødre hos Jonathan, slik at han ikke var alene. Flere brødre og søstre stakk innom og holdt huset vårt rent og ryddig. Andre hjalp til med å gi de frivillige mat og med å ta telefonen.

Cirka seks uker etter at Theresa døde, stod min kone og Jonathan overfor enda en svært vanskelig oppgave — å gå gjennom sakene til Theresa og rydde ut hjemme hos henne. Jonathan følte at han ikke klarte å bo i det huset som han og Theresa hadde bodd i, så han bestemte seg for å selge det. Det å gå gjennom alle Theresas eiendeler var en vond oppgave — alt minnet dem om henne og om hvor mye de savnet henne. Men også her kom brødrene og søstrene oss til unnsetning. De hjalp til med å legge sakene hennes i esker, og de utførte også noen nødvendige reparasjoner på huset for å gjøre det klart til salg.

Framfor alt gav våre brødre og søstre familien vår åndelig og følelsesmessig støtte.  De ringte oss og kom på besøk for å oppmuntre oss. Mange sendte rørende kort og brev. De fortsatte å gi oss kjærlig støtte, ikke bare de første dagene og ukene, men i mange måneder.

Flere av våre brødre og søstre sa at vi bare måtte si ifra når som helst vi trengte noen som kunne lytte, og vi har tatt dem på ordet. Det er så godt å kunne fortelle hvordan man føler det, til venner som man er glad i og stoler på. De har virkelig vært eksempler på det som står i det bibelske ordspråket: «En sann venn viser alltid kjærlighet og er en bror som er født med tanke på tider med trengsel.» — Ordspråkene 17: 17; 18: 24.

Virkningen på familien vår

Jeg må si at det ikke har vært lett for familien min og meg å takle drapet på Theresa. Det har virkelig forandret livet vårt. Det hender at jeg er sint fordi hun ikke er her hos meg. Jeg savner klemmene og kyssene hennes.

Min kone og Theresa hadde et veldig nært forhold til hverandre. Det gikk ikke en dag uten at de i hvert fall snakket sammen. De snakket mye om Theresas graviditet. De var sammen om å innrede barneværelset.

Vicki forteller hvordan hun føler det: «Det er så mye jeg savner. Jeg savner det å samarbeide med henne i forkynnelsesarbeidet. Jeg savner det å dra og handle sammen med henne. Det som gjør mest vondt, er å ikke se henne med babyen — det skjærer meg i hjertet. Jeg vet hvor glad hun var i Oscar allerede før han ble født. Hun visste at det var en gutt. Jeg laget et teppe til babyen og gav Theresa, og etterpå skrev hun dette kortet til meg:

’Kjære mamma!

Tusen takk for det nydelige babyteppet. Jeg setter veldig stor pris på alt det arbeid du har lagt ned i det. Jeg har bare lyst til igjen å takke deg for all hjelp og oppmuntring — du har hjulpet meg til å komme meg gjennom noen av de vanskeligste periodene i mitt liv. Jeg kommer alltid til å huske det og være takknemlig mot deg for det. Jeg har hørt at man en dag blir voksen og innser at den beste vennen man har, er ens mor. Jeg takker Jehova hver dag for at det ikke tok meg altfor lang tid å skjønne det. Jeg kommer bestandig til å være glad i deg.’»

Det var også vondt for oss å se hva svigersønnen vår ble utsatt for. Mens Oscar var på sykehuset, måtte Jonathan gjøre noe av det vanskeligste av det han har vært nødt til å gjøre. Fordi han bestemte seg for å flytte inn til oss midlertidig, måtte han flytte det barneværelset som han og Theresa hadde innredet i huset deres. Han pakket gyngehesten, barnesengen og kosedyrene og flyttet alt hjem til oss.

Det som har hjulpet oss til å leve med tapet

Når man mister en av sine nærmeste på en så tragisk måte, dukker det opp mange forvirrende spørsmål og følelser. Som kristen eldste har jeg noen ganger prøvd å trøste og hjelpe andre som sliter med slike spørsmål og følelser. Men når det er du selv som sørger, kan følelsene gjøre det vanskelig å tenke fornuftig.

Fordi Theresa var i den tilstanden hun var, og fordi vi skulle være borte en uke, hadde jeg for eksempel bedt til Jehova om at han måtte passe på henne. Da Theresa ble funnet drept, må jeg innrømme at jeg først lurte på hvorfor jeg ikke var blitt bønnhørt. Jeg vet jo at Jehova ikke har gitt noen garanti for at han skal beskytte sitt folk som enkeltpersoner på en mirakuløs måte. Jeg fortsatte å be om forståelse av dette. Jeg har funnet trøst i å vite at Jehova gir sitt folk åndelig beskyttelse — det vil si at han gir oss det vi trenger for å verne vårt forhold til ham. Den slags beskyttelse er av største betydning, for den kan berøre vår evige framtid. I den forstand beskyttet Jehova Theresa, for hun tjente ham trofast da hun døde. Det gir meg ro å vite at hennes muligheter for framtidig liv ligger i Jehovas kjærlige hender.

Flere skriftsteder har vært spesielt trøstende. Her er noen av dem som har hjulpet meg:

«Det skal finne sted en oppstandelse av både de rettferdige og de urettferdige.» (Apostlenes  gjerninger 24: 15) Jeg har lenge trodd på Bibelens løfte om en oppstandelse på en paradisisk jord, men nå er dette håpet enda mer virkelig for meg. Bare det å vite at jeg kan få holde Theresa i armene igjen, har gitt meg styrke til å komme meg gjennom hver dag.

«Jehova . . . er ikke en Gud for de døde, men for de levende, for de lever alle for ham.» (Lukas 20: 37, 38) Det er til stor trøst å vite at de døde som en dag vil bli oppreist, allerede nå ’lever for’ Jehova. Så fra hans synsvinkel er vår kjære Theresa levende.

Vicki har lyst til å fortelle om noen av de skriftstedene som i særlig grad har styrket henne:

«’Det er umulig for Gud å lyve.’ (Hebreerne 6: 18; Titus 1: 2) Fordi Jehova ikke kan lyve, vet jeg at han vil oppfylle sitt løfte om å oppreise de døde.

’Undre dere ikke over dette, for den time kommer da alle de som er i minnegravene, skal høre [Jesu] røst og komme ut.’ (Johannes 5: 28, 29) Ordet ’minnegravene’ viser at Theresa er i Jehovas minne inntil han får sin Sønn, Jesus Kristus, til å gi henne en oppstandelse. Jeg vet at hun ikke kunne ha vært noe tryggere sted enn i Jehovas fullkomne minne.

’La i alle ting deres anmodninger bli gjort kjent for Gud ved bønn og påkallelse sammen med takksigelse; og Guds fred, som overgår all tanke, skal vokte deres hjerter og deres forstandsevner ved Kristus Jesus.’ (Filipperne 4: 6, 7) Jeg ber spesielt om at Jehovas ånd må gi meg styrke. Når jeg er virkelig nedfor, vender jeg meg til Jehova og sier: ’Jeg trenger mer av din ånd.’ Da hjelper han meg gjennom enda en dag. Noen ganger klarer jeg ikke engang å uttrykke ordene, men han gir meg styrke til å gå videre.»

Jehova har virkelig hjulpet oss til å takle denne ufattelige tragedien. Vi sørger selvfølgelig fremdeles over Theresa, som vi var så glad i. Vi venter ikke at sorgen skal bli fullstendig visket ut før vi kan omfavne henne igjen i Jehovas nye verden. I mellomtiden er vi mer bestemt enn noensinne på å tjene Jehova trofast. Jonathan er fast bestemt på å gjøre sitt beste for å oppdra Oscar til å bli glad i Jehova og få et ønske om å tjene ham, og Vicki og jeg skal gjøre alt vi kan for å hjelpe ham. Det er vårt inderlige ønske at vi skal være til stede i Guds nye verden og ønske Theresa velkommen tilbake og la henne treffe den sønnen som hun aldri fikk holde i sine armer.

[Bilde på side 19]

Vår datter, Theresa, hører på hjerteslagene til babyen

[Bilder på side 21]

Vi følte den overveldende støtten da minnetalen ble holdt

[Bilde på side 23]

Min kone, Vicki, og jeg i bryllupet til Theresa

[Bilde på side 23]

Vårt barnebarn, Oscar