En epidemi av hat

DET er et monster løs — et monster som kalles hat. Og det streifer omkring på hele jorden.

På Balkan sliter fortsatt en provins med ettervirkningene av en aksjon med etnisk rensing som fant sted der for ikke så lenge siden. Flere hundre år lange fiendskap har ført til massehenrettelser, voldtekter, forvisninger, brannstiftelser og plyndringer av hjem og landsbyer, ødeleggelser av avlinger og buskaper og til sult og underernæring. Det finnes fortsatt en mengde landminer.

I Øst-Timor i Sørøst-Asia måtte 700 000 forskremte mennesker flykte fra de redsler som drap, slag, vilkårlig skyting og tvangsflytting førte med seg. De som flyktet, etterlot seg et landskap som var blitt ødelagt av militser på plyndringstokt. «Jeg føler meg som et jaget dyr,» skrek et av ofrene.

I Moskva ble en boligblokk sprengt i luften av en stor terrorbombe. Kroppene til 94 uskyldige personer — noen av dem barn — ble spredt utover som følge av eksplosjonen. Over 150 ble skadet. Etter en slik grusom hendelse spør folk seg: «Hvem kommer til å bli den neste?»

I Los Angeles i California skjøt en rasist mot en gruppe jødiske førskolebarn og meiet senere ned et filippinsk postbud.

Hat kan godt omtales som en global epidemi. Nesten hver dag blir vi gjennom nyhetsmeldinger gjort kjent med hva som skjer når rasemessig, etnisk eller religiøst fiendskap ledsages av lovløse handlinger. Vi ser at nasjoner, samfunn og familier blir oppløst. Vi ser land som blir dratt inn i massive folkemord. Vi ser at det begås ubeskrivelige, umenneskelige handlinger bare fordi noen er «annerledes».

Hvis det monstret som kalles hat, noen gang skal bli satt i bur, må vi forstå opprinnelsen til slike hatefulle voldshandlinger. Er det å hate nedlagt i de menneskelige gener? Er det en tillært atferd? Kan hatets onde sirkel brytes?

[Bilderettigheter på side 3]

Kemal Jufri/Sipa Press