Kermodesbjørnen — en svartbjørn som ikke alltid er svart

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I CANADA

«De står på bakbena, de sitter på baken . . . , de til og med snorker når de sover. . . . De er intelligente, de er nysgjerrige, de lærer fort og tilpasser seg godt, og det virker som om de opplever de samme sinnsstemningene som oss.»

DETTE sa biologen Wayne McCrory om en av de sjeldneste bjørnene som finnes — den hvite svartbjørnen ved den kanadiske nordvestkysten. Vitenskapen ble første gang presentert for denne bjørnen i 1900 av William Hornaday, som var medlem av New York Zoological  Society. Han holdt på med å katalogisere bjørneskinn fra byen Victoria i Britisk Columbia da han kom over et uvanlig skinn. Det var kremhvitt med en lys gyllen tone, og i fasong lignet det på skinnet til svartbjørnen.

Hornaday ble fascinert over denne oppdagelsen og spurte Francis Kermode, direktøren for provinsmuseet i Britisk Columbia, om han ville være med på å samle mer informasjon om det som Hornaday mente var en ny bjørneart. I 1905 gav Hornaday bjørnen navnet Ursus kermodei — Kermodes bjørn — i anerkjennelse av det arbeidet Kermode hadde gjort for å samle eksemplarer og skaffe ny viten.

Kermodesbjørnen er en underart av svartbjørn, men den er altså ikke alltid svart, slik navnet skulle tilsi. De indianerne som snakker tsimshian, og som bor i det området hvor kermodesbjørnen holder til, kaller bjørnen Moksgm’ol — hvitbjørn. Man har også sett bjørner som har vært oransje, kastanjebrune, gylne, gule, blågrå og til og med svart-brun-hvit-spraglete.

Biologene er fremdeles usikre på hvorfor det finnes hvite kermodesbjørner. Én antagelse går ut på at den spesielle fargen kommer av en tilfeldig mutasjon. Det er faktisk bare hver tiende observerte kermodesbjørn som er hvit. Kermodesbjørnene ved stillehavskysten i Nordvest-Canada er så avgjort unike og fortjener å bli tatt nærmere i øyesyn.

Et besøk i kermodesbjørnens land

Kermodesbjørnen kan ses i et område på omkring 75 000 kvadratkilometer langs nordkysten av Britisk Columbia. Hvis du reiser omkring 40 mil nordvestover fra Vancouver, kommer du til Princess Royal Island og Douglas Channel-området i nærheten av Kitimat. Omkring 15 mil inne i landet, i retning nordøst, ligger skogbruksbygda Terrace, ved Skeena-elven. Dette området er i hjertet av kermodesbjørnens land. Det er blitt omtalt som det villeste og rikeste villmarksområdet i Vest-Canada.

Hvis du har lyst til å få et aldri så lite glimt av denne hvite vandreren, må du ha en erfaren guide med deg, som kjenner dens atferd. Det er størst sjanse for å få øye på en kermodesbjørn i oktober, når det vrimler av tusenvis av gytende laks i elvene i Britisk Columbia. Hvert år kommer kermodesbjørner ned fra høylandet for å fråtse i laks. Et øyenvitne beskrev det ritualet bjørnene går igjennom når de inntar dette festmåltidet: «Når de har valgt ut det eksemplaret de vil ha, legger de den ene labben på hodet, og så river de skinnet av fra gjellene og bakover, slik at kjøttet, som de mesker seg med, kommer til syne.»

Hvordan de er

Kermodesbjørnene virker kanskje godmodige og lekne, men i virkeligheten kan de i likhet med alle andre bjørner være uberegnelige og farlige. De har visstnok dårlig syn. Men den lille, kjegleformede snuten og de lange neseborene gjør at den har meget god luktesans. Selv om det kan se ut som om den beveger seg på en klossete måte, kan den være svært rask. Noen bjørner som man har tatt tiden på, har faktisk løpt i en fart av over 50 kilometer i timen over korte avstander!

Fullvoksne binner er mellom 130 og 190 centimeter høye og veier mellom 50 og 180 kilo. Hannene er større, og det har hendt at de har kommet opp i over 200 kilo. Når kermodesbjørnene står oppreist på bakbena, er de 250—275 centimeter høye. De er gode svømmere. En fiskerioppsynsmann var vitne til at en kermodesbjørn svømte fra en øy og inn til fastlandet. Da han manøvrerte båten slik at han kom nær bjørnen, overrasket den ham ved å dykke og svømme under vann. Den kom bare opp når den skulle puste.

I møte med mennesker

Når bjørner begynner å assosiere mennesker med føde, hender det rett som det er, at de ikke lenger er varsomme overfor et menneske og blir ekstra aggressive og farlige. Slike bjørner blir ofte avlivet. Så hvis du skulle støte på en bjørn ute i naturen som tigger om mat, bør du huske at hvis du mater den, kan det være at du ikke bare utsetter deg selv for fare, men også bidrar til at den lider en for tidlig død.

Når vi tenker på denne fascinerende bjørnen, kan vi ikke annet enn bli imponert over den variasjon som finnes i bjørnefamilien. Så flott det som Gud har skapt, er! Og så stort ansvar menneskene har, som skal ta vare på slike fascinerende skapninger!

[Bilderettigheter på side 27]

Howie Garber/www.wanderlustimages.com