Mitt liv som kunstner

FORTALT AV SHIZUKO KAWABATA

«Jehovas vitner, de mye omtalte menneskene som forkynner det gode budskap over hele verden» var tittelen på et av bildene mine som ble vist på en kunstutstilling i Versailles i Frankrike i 1999.

MINDRE enn en uke før utstillingen hadde Jehovas vitner i Frankrike delt ut tolv millioner traktater rundt om i hele landet, traktater som henledet oppmerksomheten på myndighetenes urettferdige behandling av vitnene. Jeg fikk en spesiell utmerkelse for det bildet som jeg hadde malt, og som roste vitnene. Senere sa den som hadde ansvaret for utdelingen: «Du er modig, men det er jeg også. Det er derfor jeg gir deg denne spesielle prisen.»

Mange kunstnere forsøker å formidle sanseinntrykk og følelser gjennom bildene sine. Det er det jeg prøver å gjøre. Jeg maler det jeg føler, og bildene mine gjenspeiler den glede og lykke jeg erfarer. Da jeg var barn, oppdaget jeg gleden ved å kombinere kreativitet med det å male.

Hvorfor jeg begynte å male

Jeg ble født i Morioka i Japan i 1920. Foreldrene mine var velstående. Min eldre søster  og jeg hadde privatlærere som underviste oss i japansk dans, blomsteroppsetting, teseremonien, koto (japansk sitar), piano, sang og så videre. Jeg kunne ikke fordra noe av det. Når lærerne kom, løp jeg ofte og gjemte meg. Tjenerne måtte lete etter meg og få meg med tilbake.

Det var det at undervisningen var så streng, som jeg mislikte. Folk som jeg aldri hadde møtt før, bestemte hvordan jeg skulle danse, arrangere blomster og servere te. Jeg følte meg bundet, som om det ikke var mulig å tenke ut ting selv og sette seg personlige mål. Men når jeg malte bilder, var det ingen som så over skulderen på meg. Ingen fortalte meg hva jeg skulle gjøre. Det var den friheten jeg ville ha.

Ettersom jeg ikke hadde noen lærer i malerkunst, kunne jeg være kreativ og improvisere, og det var ingen som kritiserte meg. Etter hvert ble jeg modigere. Da jeg var omkring tolv år, begynte jeg å ta silkeslipsene til faren min og male direkte på dem. Kort tid etter det sydde vi kjoler på skolen. Læreren ble sjokkert da hun så at jeg hadde klipt bort halvparten av forstykket på kjolen og erstattet det med hvitt stoff. Men i likhet med far sa hun ingenting.

Drømmer og virkelighet

Så tidlig som i barneskolen sa jeg at jeg ville bli kunstner når jeg ble voksen. Målet mitt forandret seg ikke, og jeg hadde lyst til å gå på universitetet og studere kunst, men jeg fikk ikke lov av foreldrene mine. De sa at i Japan ville ikke en som hadde eksamen i kunst, bli sett på som en akseptabel brud. Så jeg tok et kurs i husstell.

Jeg likte utenlandsk poesi og utenlandske bøker og leste mye av dette. På den tiden ble imidlertid slikt lesestoff stemplet som fiendtlig. Til og med det å eie slik litteratur var farlig. På skolen hadde jeg studert fransk i fem år under en fransk lærer, men forholdene i Japan forandret seg, så selv det å ha interesse for fremmede språk ble sett på med mistenksomhet. Vi ble nektet talefrihet.

I 1943, mens den annen verdenskrig raste, ble jeg smigret over å høre at en mann hadde valgt meg som en mulig hustru, etter at han hadde sett på 40 fotografier av unge kvinner i gifteferdig alder. Senere fikk jeg vite at moren hans og venninnen hennes hadde besøkt nabolaget vårt for å titte på meg i smug. Familien hans sendte deretter et formelt forslag om ekteskap til vår familie, og jeg ble overtalt til å gå med på det. Jeg møtte denne mannen bare én gang før vi ble gift.

Etter at vi hadde giftet oss, var vi hver dag i fare på grunn av massive flyangrep, og til slutt gikk huset vårt opp i flammer sammen med resten av byen. De som overlevde, søkte tilflukt i fjellene, men også der kunne vi høre sirenene og se krigsflyene. Det var skremmende. Alle led. De ti årene som fulgte etter krigen, var også fryktelig vanskelige.

Foruten våre tre barn bodde min svigermor og seks av min manns brødre og søstre sammen med oss. Selv om vi hadde tjenere, måtte vi alle arbeide hardt ute på åkrene for å skaffe mat. I den tiden var jeg svært trist til sinns og glemte hvordan det var å le. Men jeg var redd for at hvis jeg uttrykte hva jeg følte i ord, så ville det sannsynligvis bli misforstått. Etter hvert fant jeg imidlertid ut at jeg kunne uttrykke følelsene mine gjennom kunsten.

Jeg blir anerkjent som kunstner

Selv en person med medfødte kunstneriske evner må gjøre seg store anstrengelser før han eller hun kan oppnå gode resultater. Jeg kjøpte kunstbøker, og jeg gikk i lære hos en rekke  av Japans fremste kunstnere. Det var ingen av dem som anbefalte meg å forandre den stilen jeg allerede hadde utviklet som ung.

Kunstkritikere begynte å legge merke til arbeidene mine, men jeg malte for min egen fornøyelses skyld og ikke fordi jeg ville vise maleriene fram til andre. Med tiden begynte jeg imidlertid å lure på hva folk mente om bildene mine. Så i 1955 holdt jeg min første utstilling i Ginza i Tokyo. Den hadde tittelen «Ordløs kamp, ordløs tale, min dagbok», og den uttrykte hverdagslivet i billedform. Utstillingen ble en suksess.

Jeg møter Jehovas vitner

I 1958 flyttet vi til Tokyo fordi min mann og jeg ville at barna våre skulle gå på gode skoler og få den best mulige utdannelsen. Livet mitt dreide seg om maling. Jeg hadde fått for vane å bruke omkring fem timer om dagen til å male. Om kveldene gikk jeg ut sammen med kunstnervennene mine, og mannen min gikk ut med andre. Vi hadde ingen anelse om hvordan vi skulle oppdra barna våre.

På grunn av sitt arbeid var mannen min mye hjemmefra, så det å oppdra barna ble mitt ansvar, og jeg mistet troen på at jeg skulle greie det. Da jeg var liten, hadde jeg gått på en katolsk misjonsskole, og jeg lurte på om en form for bibelsk undervisning kunne hjelpe barna. Tvers over gaten for huset vårt i Omori i Tokyo lå det en luthersk kirke, og jeg foreslo for barna at vi skulle gå dit. Men vi kom oss aldri til kirken.

Dagen etter — i begynnelsen av 1959 — fikk vi isteden besøk av et av Jehovas vitner. Jeg fikk raskt samlet barna, og vi satte oss alle ned for å lytte. Vitnet forklarte ut fra Bibelen at vi lever i en betydningsfull tid, og at Gud snart skal fjerne det onde fra jorden. Jeg bestilte fire bibler og bibelsk litteratur og tok straks imot tilbudet hennes om å komme og undervise oss hver uke. Jeg spurte hvor mye det månedlige undervisningshonoraret kom på, og ble overrasket over å få vite at Jehovas vitner ikke tar imot betaling for sin undervisning. For en kontrast til alle de lærerne jeg hadde kjent!

Døtrene mine godtok straks Bibelens sannhet, og vi begynte til og med å ha et gruppestudium hjemme hos oss hver uke. Men etter noen få studier begynte jeg å føle meg urolig. Det var en vanskelig tid for meg, og det hendte at jeg forsøkte å gjemme meg eller gå ut når jeg skulle ha mitt personlige bibelstudium.

Problemet mitt var at jeg forstod at alt det Bibelen sa, var riktig, og at jeg burde følge dens veiledning. Men samtidig var jeg fast bestemt på å bli en dyktig kunstner, og jeg trodde at for å kunne være kreativ måtte jeg følge en uavhengig tenkemåte. Som følge av den uro jeg følte, gikk det ikke så bra med malingen min. På utstillinger ble bildene mine plassert på mindre fremtredende steder.

Jeg drar til Paris

Jeg følte at en tur til Paris ville hjelpe meg til å male bedre. I 1960 ble det holdt en stor utstilling som introduserte japansk kunst i Frankrike, så jeg drog dit. Jeg var den eneste kvinnelige kunstneren fra Japan som deltok. I Paris ble jeg så begeistret over forskjellen i leveforholdene, klærne, oppfatningene, fargene, ja alt sammen. Utstillingen varte i fire dager, og til min overraskelse kom landets ledere og så på utstillingen. Noe annet som overrasket meg, var at kvinnene var så betatt av de kimonoene jeg hadde på meg. Jeg bestemte meg for å bli lenger.

Fordi jeg ikke visste hvordan man kunne få overført penger fra Japan, begynte jeg å selge kimonoene mine. På den måten kunne jeg tilbringe de neste tre månedene med å studere arbeider som var utstilt på kunstgalleriene. Jeg tenkte ofte på noe den kunstneren sa som hadde hatt bildet sitt hengende ved siden av mitt på utstillingen. Han sa: «Jeg maler solens klare lys. Maleriet ditt er naturligvis mørkt og svart fordi du er påvirket av orientalske filosofer.»

Et ektepar fra Jehovas vitners avdelingskontor i Paris besøkte meg i leiligheten min. Etter  flere besøk gikk jeg til slutt med på å bli med dem på et kristent møte. Da jeg kom dit, ble jeg forbløffet over det jeg så. Én kvinne hadde på seg en nydelig, rød bredbremmet hatt. En annen var kledd i en kjole i en strålende grønn farge. Klærne deres vitnet om stil og god smak, så mitt syn på vitnene forandret seg totalt.

Programmet gjorde også inntrykk på meg. Det å se den samme framgangsmåte og også den samme lære bli fulgt på begge sider av kloden, gjorde at jeg forstod at denne gruppen og dens virksomhet var noe helt utenom det vanlige. Jeg ble dypt rørt da det gikk opp for meg at jeg kom sammen med mennesker som var ledet av Gud.

Jeg treffer avgjørelser

Da jeg kom tilbake til Japan, begynte jeg å studere Bibelen på alvor. Jeg oppdaget at den veiledning Skaperen gir, gir rom for mer frihet enn jeg hadde forestilt meg. I sin kjærlighet har han gitt oss forskjellig personlighet foruten individuelle evner og frihet til å utvikle dem. Så jeg innså at det å bli et av Jehovas vitner ikke betyr at man må gi avkall på sin kjærlighet til kunsten.

Døtrene mine og jeg gjorde framskritt i vårt studium av Bibelen. I 1961 ble den ene datteren min døpt i vann som symbol på sin innvielse til Jehova, og den andre ble døpt i 1962. Begge er den dag i dag trofaste tjenere for Gud. Men jeg holdt fortsatt igjen. I 1965 sa Lloyd Barry, som på den tiden førte tilsyn med Jehovas vitners forkynnelsesarbeid i Japan, noe som var til oppmuntring for meg: «Bare tenk på hvilke fantastiske bilder fullkomne mennesker kommer til å male i paradiset!» Året etter ble jeg døpt.

Virkningen på det jeg maler

Når jeg tenker tilbake, kan jeg se hvordan forandringene i mitt liv og i min personlighet har hatt innvirkning på det jeg maler. Tidligere malte jeg mørke og dystre bilder som gjenspeilte den smerte, lidelse og håpløshet som jeg følte. Men så lærte jeg hva Bibelen sier om vår Skaper, om hans uforlignelige egenskaper, om den lykke det gir å prise ham, og om de rette normer, som vi bør leve etter. Etter hvert som følelsene mine forandret seg, ble også bildene mine annerledes.

Nå bruker jeg mye tid på å gjøre Bibelens budskap kjent for andre, og dette gjør jeg regelmessig. Det gir meg stor glede og tilfredshet å snakke med folk om Guds egenskaper og om hans enestående hensikt, nemlig å gjøre jorden til et paradis under sin Sønns, Jesu Kristi, styre. Denne virksomheten, som er basert på Bibelen, stimulerer meg, og jeg er bare nødt til å ta fram malerpenselen og gi uttrykk for det jeg føler. Og etter hvert som min lykke har fortsatt å øke opp gjennom årene, er bildene mine blitt lysere.

Maleriene mine framhever Bibelen

Jeg får forespørsler fra hele verden — fra Sydney, Wien, London, New York — om å stille ut maleriene mine. Men det er europeerne som er mest betatt av bildene. Eksperter ved det kongelige kunstakademi i Louvre i Paris har spurt: «Hvordan kan det ha seg at Bibelen og kristendommen kan gjøre et så dypt inntrykk på en japaner at bildene hennes  uttrykker en glede man aldri har sett i religiøs kunst opp gjennom århundrene?»

David, en av Bibelens salmister, uttrykte sine følelser gjennom musikk, og han brukte sine musikalske evner til å lære andre om Guds undere. Jeg har det samme mål. Jeg ønsker å lovprise Jehova. Jeg har et sterkt ønske om at folk gjennom bildene mine skal fornemme den gleden man kan oppnå ved å lære Jehova og hans uforlignelige egenskaper å kjenne. En kunstkritiker sa om titlene på bildene mine: «Kunstneren unngår på en dyktig måte å bruke sine egne ord, og hun får på en objektiv måte Bibelen til å tale.» Jeg fryder meg over at folk oppfatter Bibelens kraft i bildene mine.

I 1995 gav World Council of Arts, som er en internasjonal kunstorganisasjon med hovedsete i Tokyo, meg førsteplassen blant verdens dyktigste kunstnere. Rådet sa angående maleriene mine: «Kunstneren siterer ord fra Bibelen og bruker dem som titler . . . Bibelen er tatt med i alle bildene hennes, men det er nettopp slik livet er for en kunstner som vandrer med Gud.»

Det ovenstående var en henvisning til det at jeg ofte har med et bilde av en åpen bibel i maleriene mine. I det siste har jeg kombinert trykte sider av Bibelen med bildene mine. Tilskuernes oppmerksomhet blir således rettet mot den tittelen jeg har valgt, og mot ordene i Bibelen, og deretter ser de hvordan jeg skildrer dette i maleriene mine.

I 1999 ble noen av bildene mine utstilt i Bangkok i Thailand. Et av dem het «Jehova Gud skapte jorden på en vidunderlig måte og gav den som bolig for menneskene», og et annet het «Kong Davids bønn: ’Jehova, måtte dette folks hjerte være ett med deg’». Sammen med noen andre kunstnere ble jeg invitert til palasset til kongen av Thailand. Kongen ville snakke med meg om bildene mine, og han stilte mange spørsmål. Jeg snakket lenge med ham og fikk flettet inn bemerkninger om mine bibelske trosoppfatninger. Etterpå gav jeg ham et bilde som gave.

De siste 35 årene har jeg sittet i en komité som bedømmer arbeidene til andre kunstnere. Jeg liker de bildene som uttrykker følelser. Etter min mening er et bilde bra når jeg sitter igjen med en god følelse, noe som fører til at jeg kjenner en indre fred. Jeg liker svært godt bildene i Jehovas vitners publikasjoner. De tjener sin hensikt med hensyn til å gi en nøyaktig framstilling av Bibelens budskap.

De velsignelser jeg har fått som en tjener for Gud

Som følge av malingen min har jeg hatt unike muligheter til å forkynne om Jehova Gud og hans storslåtte hensikter med jorden. Dette har vært tilfellet når jeg er blitt intervjuet av tidsskrifter og i fjernsynsprogrammer. Ja, uansett hvor jeg går, eller hvem jeg snakker med, prøver jeg å la folk få vite at det er den tro, glede og lykke jeg oppnår ved å tjene Jehova Gud, som gjør det mulig for meg å lage bildene mine.

Jeg er overbevist om at hvis jeg hadde gitt avkall på min tro, ville jeg ikke ha kunnet male slik jeg gjør. Men fordi jeg er et av Jehovas vitner, og fordi sannheten i Guds Ord fyller meg med glede og lykke, kan jeg male.

[Bilde på side 21]

Da jeg var i Paris

[Bilde på side 22]

Sammen med de to døtrene mine i dag