Når en blir grepet av angst

«Jeg har kniv! Ti stille, ellers dreper jeg deg!»

DET var en vakker sommerdag, og i ettermiddagstimene hadde den 17 år gamle Jane *, som er et av Jehovas vitner, gått på rulleskøyter i en offentlig park i Virginia i USA. Plutselig virket parken folketom, og hun bestemte seg for å dra. Mens Jane satt i nærheten av familiens varebil og tok av seg rulleskøytene, kom en fremmed bort til henne. Med de skremmende ordene ovenfor gjorde han det klart at han ville ha sex med henne, grep tak i henne og forsøkte å dytte henne inn i bilen. Hun skrek så høyt hun kunne, men dette fikk ikke overfallsmannen til å gi seg.

«Jeg følte meg så hjelpeløs,» fortalte Jane senere. «Som en maur mot en kjempe. Men jeg fortsatte å skrike og å kjempe imot. Til slutt ropte jeg til Gud: ’Jehova, vær så snill, ikke la dette hende meg!’» Dette utropet satte øyensynlig en støkk i overfallsmannen, som plutselig slapp henne og skyndte seg bort.

Idet mannen som hadde forsøkt å voldta Jane, satte seg inn i bilen sin, låste den skjelvende jenta seg inne i varebilen. Hun grep mobiltelefonen og tvang seg til å være rolig. Så ringte hun til politiet, gav en nøyaktig beskrivelse av mannens bil og oppgav nummeret på den, og dette førte til at mannen ble arrestert bare noen minutter senere.

Det endte altså godt?

Ja, men alt ble ikke godt med en gang. For Jane ble denne hendelsen begynnelsen på en svært vanskelig tid. Politiet og avisene roste henne for å ha handlet snarrådig og klarsynt i forbindelse med overfallet, men da det første sjokket hadde gitt seg, følte hun seg alt annet enn klarsynt. «Noen uker senere føltes det som om jeg holdt på å gå fra forstanden,» forteller hun. «Jeg følte en stadig angst, som satt i hele kroppen, og som gjorde at jeg ikke fikk sove. Slik hadde jeg det i flere uker, og etter hvert var jeg ute av stand til å studere og å tenke klart. Dessuten fikk jeg panikkanfall. Da en klassekamerat som lignet litt på overfallsmannen, prikket meg på skulderen og ville spørre hvor mye klokken var, holdt han på å skremme vettet av meg.»

Hun sier: «Jeg følte meg så elendig. Jeg orket ikke å være sammen med vennene mine, og følelsen av å være alene gjorde meg enda mer nedtrykt. Jeg gav meg selv skylden for at jeg var blitt overfalt, og jeg sørget over at jeg ikke lenger var den glade, tillitsfulle jenta jeg hadde vært før overfallet. Jeg følte det som om hun hadde dødd.»

Jane slet med noen av de typiske symptomene på posttraumatisk stresslidelse (forkortes PTSD, etter det engelske navnet, post-traumatic stress disorder). Hva er PTSD, og hva kan en gjøre for å hjelpe dem som har denne alvorlige lidelsen? Disse spørsmålene vil bli besvart i den neste artikkelen.

[Fotnote]