Noen morsomme små jegere

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I SØR-AFRIKA

DEN stod på bakbena i den stekende solen og klynget seg fast til de spinkle grenene mens den holdt balansen ved hjelp av halen. Med intens konsentrasjon gransket den himmelen og terrenget etter det minste tegn til fare. Den forsikret kameratene sine om at alt var trygt, ved at den jevnlig utstøtte små brrp og piip, mens de var på jakt etter mat i nærheten. Den ble på sin post til den ble avløst av en av vennene sine — selv om det drøyde en time til!

Hva slags skapning er dette? Det er surikaten. Den måler bare cirka 40 centimeter fra snuten til haletippen. Disse små kjøttetende dyrene er ganske selskapelig anlagt, og de lever i flokker på mellom 10 og 30 dyr.

Hver morgen, når surikatene kommer ut av hiet sitt, stiller flokken seg opp på bakbena og vender seg mot den oppgående solen for å varme seg etter den kjølige natten. Der steller de hverandre omhyggelig mens de pistrer og piper i all vennskapelighet. Denne omsorgsfullheten kan vare en halvtimes tid eller mer. Men snart løper de av sted sammen for å gå i gang med dagens jakt.

Det at surikatene jakter på en slik organisert måte, sikrer dem en konstant forsyning av insekter og små krypdyr. Og for en appetitt de har! Det krever så store anstrengelser å stille appetitten at de fleste av dem slapper av midt på dagen i skyggen av en busk eller et tre eller graver  ut en haug med kjølig sand som de legger seg oppå.

Men hvorfor er det nødvendig å ha en vaktpost? Jo, det er fordi disse jegerne også selv er et ettertraktet bytte. Når surikaten energisk graver i den harde bakken — noen ganger flytter den jord som veier flere ganger dens egen vekt, for å få tak i én eneste larve — blir den et fristende mål for årvåkne sjakaler og rovfugler.

Hva skjer hvis den som holder vakt, værer fare? Det høye skriket den plutselig setter i, utløser en øyeblikkelig reaksjon — en vill spurt til det nærmeste hiet. Men hvis vaktpostens varselskrik forteller at en rivaliserende flokk surikater nærmer seg, vil ikke den flokken som bor i området, løpe mot hiet. Isteden vil de stå sammen, med krum rygg og med halen i været som en antenne. De piper mens de beveger seg mot inntrengerne, og noen av dem hopper stivbent opp og ned, som om de deltar i en krigsdans. Det at de danner en slik samlet front, er ofte nok til å jage rivalene på flukt.

En felles innsats

Surikatene samarbeider ofte med hverandre. Det kommer særlig tydelig til uttrykk i den måten de tar seg av hverandres unger på. De første par ukene etter at ungene er født, står disse nykommerne i sentrum for oppmerksomheten. Resten av klanen besøker stadig moren og avkommet hennes. Og for en velkomst hun får når hun tar ungene med ut av hiet for første gang! Hele klanen kommer og viser sin hengivenhet ved å bite henne forsiktig i nakken; de hyler av glede og gnir seg kjærlig mot nykommerne.

I noen få uker er hele flokken med på å ta seg av de små. De fleste vil gjerne bytte på å passe ungene, mens resten går på jakt. Noen hunner som ikke har unger selv, vil umiddelbart produsere melk for å ta sin del av ammingen og på den måten lette presset på moren. Fordi det er så mye å gjøre, får barnevakten liten tid til å skaffe mat til seg selv. Som følge av det har noen av dem mistet ti prosent av kroppsvekten sin mens de har hjulpet til med å ta hånd om et kull.

Når ungene er store nok til å forlate hiet og være med på den daglige jakten, bytter villige voksne tålmodig på å lære hver av ungene kunsten å jage. Ofte blir det beste byttet gitt til ungene, selv om det betyr at de voksne ikke blir helt mette den dagen. Hvis vaktens varselskrik forteller surikatene at de må skynde seg av sted til hulene sine, vil i hvert fall én av dem passe på at ungene også kommer seg trygt dit.

Vel verdt å iaktta

Surikatene er hengivne dyr som er lette å temme. «Alt i alt,» sier boken Maberly’s Mammals of Southern Africa, «må disse interessante små dyrene så avgjort være blant de mest yndige, sjarmerende og tiltalende pattedyrene i det sørlige Afrika. Det er alltid vel verdt å bruke litt tid på å iaktta dem.»

Alain, som har filmet surikater i flere år, er enig i dette. Han husker det som skjedde da en hunn kom ut av hiet med sin fire dager gamle unge som hun bar i munnen. Hun klynket litt og la så ungen ned ved føttene hans. Han trodde at den var død. «Men da jeg forsiktig løftet den opp,» forteller han, «forstod jeg at den levde, og at moren rett og slett ville at jeg skulle se den først, før de andre surikatene kom styrtende til for å gratulere henne. Jeg ble så overveldet at jeg ikke engang tenkte på å ta bilder.»

Sylvie, som også har studert surikatene i vill tilstand i årevis, husker med glede den morgenen hun lå på bakken like ved hiet, og surikatene dukket opp. De stilte seg opp slik de pleide, noen få centimeter fra henne, og begynte med sitt vanlige morgenstell og med å kose med hverandre. Når hun snakket til dem, pep de tilbake. Sylvie løftet forsiktig fingeren mot den nærmeste, en hunn, og begynte å kjærtegne den — helt opp til øret. Den vred på seg av velvære og begynte å stelle med den neste i rekken. «Jeg får være med på deres morgenstell og kos,» utbrøt Sylvie. «For et privilegium!»

De som har tilbrakt tid sammen med surikatene, kan fortelle mange anekdoter om dem. Det er ingen tvil om at surikatene er noen morsomme små jegere!

[Bilder på side 26]

Fienden jages på flukt

Vakten på sin post

Oppvarming før dagens jakt

[Rettigheter]

Alle bilder: © Nigel J. Dennis