Den forunderlige muslingen røper sine hemmeligheter

HVA er det som både produserer et vannfast superlim, fungerer som støvsuger og lærer forskerne om reparasjon av arvestoff? Det er den beskjedne lille muslingen! Bløtdyrklassen muslinger omfatter arter som østers, blåskjell og kamskjell.

Muslinger finnes over hele verden. Noen lever i havet, andre i elver, bekker eller innsjøer. Muslingens bløte kropp er omsluttet av en tobladet, skallbærende kappe, som er et hudlignende organ. Som hos andre bløtdyr avsondres skallet fra kappen og består av en blanding av kalsium og karbondioksid, som dyret trekker ut av sin føde og av det vannet det befinner seg i. Hvis vi mennesker skulle gjøre det samme som muslingen, ville vi måtte spise bergartfragmenter, foredle dem i kroppen vår og deretter frigjøre dem som prefabrikkerte byggematerialer som straks kunne brukes som vegger og tak! Det er imidlertid ikke først og fremst muslingenes skall, men den foten som noen av artene har, som fascinerer forskerne.

Muslingens superlim

Prøv å rive et blåskjell løs fra en stein, og du vil oppdage at det sitter utrolig godt fast — noe som er nødvendig hvis det skal være beskyttet mot det skarpe nebbet til en sulten sjøfugl eller havets voldsomme bølger. Hvordan klarer blåskjellet å holde seg så godt fast? Når det velger tilholdssted, stikker det sin tungeformede fot ut av skallet og presser den mot en fast overflate. Spesielle kjertler skiller ut en flytende blanding av proteiner i en fordypning langs foten. Denne væsken stivner fort til en tynn, elastisk tråd som er omkring to centimeter lang. En bitteliten putelignende utvekst ytterst på denne tråden sprøyter så ut en klatt naturlig klebemiddel, blåskjellet løfter foten, og det første forankringstauet er ferdig. Ved hjelp av en bunt slike fine, strategisk plasserte tråder, de såkalte byssustrådene, fester blåskjellet seg til sitt nye tilholdssted omtrent på den samme måten som et telt holdes på plass ved hjelp av barduner. Hele prosessen tar bare tre—fire minutter. — Se illustrasjon.

Tenk deg et sterkt lim som er giftfritt og så anvendelig at det kan trenge inn i alle krinkelkroker og feste seg til alle slags flater, selv under vann! Skipsbyggere ville være glad for å ha et slikt lim. Da kunne de reparere skip uten å måtte sette dem i tørrdokk. De som driver med lakkering av kjøretøyer, ville like å ha en virkelig vannfast lakk som forhindret rustdannelser. Kirurger ville sette pris på å ha et trygt lim når de skal sette sammen benbrudd og «plastre» operasjonssnitt. Tannleger kunne bruke et slikt stoff til fyllinger og til å reparere tenner det har gått skall av. Listen over mulige bruksområder er øyensynlig uendelig.

Forskerne tenker imidlertid ikke på å framstille et slikt superlim ved hjelp av muslingene selv. Det ville kreve 10 000 muslinger å framstille bare ett gram lim. Så hvis man skulle samle inn nok muslinger til å etterkomme verdens etterspørsel etter superlim, ville dette bety at muslingene ble utryddet, og mange muslingarter er allerede truet. Amerikanske forskere har i stedet isolert og klonet genene til fem av muslingenes limproteiner og står i begrep med å masseprodusere dem i laboratoriet, slik at de kan bli testet til industriformål. Britiske forskere studerer også et av disse limproteinene. Men foreløpig er muslingen mer avansert enn forskerne. Det er nemlig  bare muslingen som instinktivt kjenner det nøyaktige blandingsforholdet mellom de proteinene som trengs som klebemiddel til den aktuelle flaten. Molekylarbiologen Frank Roberto har med beundring spurt: «Hvordan skal en noen gang kunne etterligne dette?»

Støvsugeren

Muslingene lever som filtrerere; de filtrerer føde fra vannet. De trekker daglig inn flere liter vann i kroppen og siler ut ikke bare næring og oksygen, men også forurensende stoffer, deriblant skadelige bakterier og giftige kjemikalier. Dette gjør muslingene til effektive «vannrensere». Av samme grunn egner de seg godt som detektorer som på et tidlig tidspunkt registrerer vannforurensning. Hundrevis av muslinger er for eksempel blitt plassert i Ekofisk-området utenfor norskekysten. Med noen måneders mellomrom henter forskerne dem opp og undersøker hvor forurenset skjellene er for å se om kjemikaliene som slippes ut i sjøen, skader livsformene der. Siden 1986 er noen muslingarter, deriblant østers, blitt brukt i et prosjekt som går ut på å overvåke muslinger langs kysten av Nord-Amerika og i nordamerikanske innsjøer. Forskerne får et godt bilde av alle forandringer i vannkvaliteten når de hvert år ser nærmere på de kjemikaliene som har lagret seg på innsiden av muslingskallene. Dette er svært nyttig.

En av ferskvannsmuslingene, vandremuslingen, blir ofte betraktet som en pest og en plage. Vandremuslingen, som er på størrelse med en tommelfingernegl, er opprinnelig hjemmehørende i den østlige delen av Europa og kom sannsynligvis til Nord-Amerika ved et uhell i midten av 1980-årene da et skip under sin ferd over  Atlanterhavet slapp ut ballastvannet sitt. Langt borte fra sine naturlige fiender har den formert seg raskt i De store sjøer og de tilstøtende vannveiene. Der har vandremuslinger i hopetall tettet igjen rørledninger, festet seg til skipssider, brygger og broer og forårsaket skader for millioner av dollar. Invasjonen av vandremuslinger har dessuten ført til at bestanden av muslinger som naturlig hører hjemme i dette området, har minket.

Det som har skjedd, har imidlertid også en positiv side. Ettersom vandremuslingene er svært effektive filtrerere, blir vann som er grumset, raskt renset når de suger til seg alger. Dette har ført til at grønne vannplanter igjen kan trives og bli tilholdssted for andre livsformer. Forskerne vurderer for tiden om man kan nyttiggjøre seg muslingenes overlegne filtreringskapasitet når man skal trekke ut skadelige bakterier fra offentlige vannkilder og fjerne kloakkvann fra anlegg for behandling av spillvann.

Andre bruksområder

Visste du at visse ferskvannsmuslinger danner ekte perler, hvorav noen kan være temmelig verdifulle? Du har kanskje et smykke med innlagt perlemor eller et plagg med perlemorknapper, og det kan godt være at det til disse tingene er benyttet perlemor fra muslinger. Perlemor, som har en iriserende glans, er det indre laget av muslingenes skall, og det blir ofte brukt i produksjonen av kulturperler. En bitteliten kule skjæres ut av perlemorlaget på en ferskvannsmusling og settes inn i en perleøsters. Dette får østersen til å dekke det irriterte området med lag på lag av perlemor, og etter hvert dannes det en perle.

Muslingen utnyttes også som matemne. I hundrevis av år har mennesker verdsatt muslingens delikate, næringsrike kjøtt, som kan tilberedes på mange måter. Hvis du er på besøk hos franskmenn, kan det være at du får smake moules marinières, det vil si blåskjell dampet i hvitvin tilsatt sjalottløk. Spanierne bruker helst blåskjellene i den fargerike retten paella, mens belgierne koker dem i en stor gryte, som de serverer dem i, gjerne med pommes frites som tilbehør. Produksjonen av matmuslinger er av betydelig økonomisk interesse i en rekke land. Noen steder i Europa, blant annet langs norskekysten, er det dessuten mulig for privatpersoner å sanke blåskjell og andre spiselige skjelltyper. En liten advarsel: Hvis du har lyst på slike delikatesser, så forviss deg om at skjellene kommer fra et trygt sted. Skjell bør bare sankes fra rent vann uten forurensning av noe slag.

Hvem vet hvilke ytterligere hemmeligheter muslingen vil røpe? Man mener at noen eksemplarer av denne skapningen lever i over 100 år! Muslingen har et bittelite hjerte som pumper klart blod, men den har ikke hjerne. Så hvordan har det seg at muslingen er i stand til å gjøre alle de forunderlige tingene vi nå har lest om? Bibelen svarer: «Vis interesse for jorden, og den skal lære deg; og havets fisker skal forkynne deg det. Hvem blant alle disse vet ikke at det er Jehovas hånd som har gjort dette?» — Job 12: 8, 9.

[Ramme/bilde på side 24]

Reparerer arvestoff

Muslingen Bathymodiolus lever på et av de mest ugjestmilde stedene på jorden, nemlig Atlanterhavsryggen, hvor varme kilder spyr ut svært giftige kjemikalier som hele tiden skader dyrets arveanlegg. Spesielle enzymer setter imidlertid muslingen i stand til fortløpende å reparere sitt DNA. Forskere studerer nå disse enzymene i håp om å finne ut hvordan man kan reparere menneskelig DNA som er skadet som følge av sykdom eller aldring.

[Oversikt/bilde på side 23]

(Se den trykte publikasjonen)

Hvordan mange muslinger holder seg fast

Fot

Rør

Byssustråder

Tråd

Limaktig belegg

[Bilde på side 22]

Muslinger er effektive «vannrensere»

[Rettigheter]

Ontario Ministry of Natural Resources/Michigan Sea Grant

[Bilder på side 23]

«Perna viridis»

Blåskjell

Vandremusling

«Mytilus californianus»

«Villosa iris»

(Muslingene er ikke vist i det rette innbyrdes størrelsesforholdet)

[Rettigheter]

Perna viridis: Gjengitt med tillatelse av Mote Marine Laboratory; vandremusling: S. van Mechelen/Amsterdam universitet/Michigan Sea Grant; Villosa iris og nederst til venstre: © M.C. Barnhart

[Bilde på side 24]

Paella, en fargerik spansk rett, lages ofte med blåskjell