Kente — en kongelig kledning

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I GHANA

VEVEREN lar hendene fare lynraskt fram og tilbake over tøyet. Til rytmen av pipende trinser og knirkende bommer konsentrerer han seg om den fargerike tøystrimmelen som han har foran seg. Han holder snorer mellom tærne. Disse snorene manøvrerer hovlene — som er festet til skafter som heves og senkes og på den måten skiller og styrer de vertikale varptrådene som strekker seg ut seks meter foran vevstolen. * Med raske fingrer vever han inn én og én fargerik silkesnor på tvers av de atskilte varptrådene og lager et veftmønster som så blir slått tett inntil den ferdige vevnaden.

Det tøystykket som kommer til syne, er bare tolv centimeter bredt. Men det har strålende farger og innviklede mønstre. Veveren smiler tilfreds når han gransker sitt mesterverk — ekte kente-tøy.

Et gammelt håndverk

Dyktige håndverkere har i årtusener holdt veverhåndverket i hevd. Tråder spunnet av lin, bomull og silke er alltid blitt brukt til veving. Basisfarger ble trukket ut av røtter og planteblad, noe som gav veverne mulighet til å lage enkle mønstre i arbeidene sine.

Vevere blant nomadefolkene i Afrika laget små vever som var lette å ta med fra sted til sted. De ble kjent som båndvever, og på dem laget veverne smale tøystrimler som bare var 7,5—12,5 centimeter brede. Disse lange, smale tøyremsene ble sydd sammen, kant i kant, slik at man fikk et større tøystykke som kunne vikles  rundt kroppen som et klesplagg. Båndvevene ble fraktet på lastedyr over elver og høye fjellkjeder og gjennom ørkener langs gamle handelsruter og fikk stor betydning for de folkene som fikk anledning til å bruke dem.

Ønsket om fine klær

I mange hundre år var det vestafrikanske konger og høvdinger som hadde makten i det mineralrike landet som de europeiske oppdagelsesreisende kalte Gullkysten. * Her ble det utvunnet store mengder gull, noe som gav de herskende Ashanti-kongene og deres kongelige husstand velstand. Disse kongene og deres framstående høvdinger pyntet seg med tunge gullsmykker og hadde et tøystykke som var vevd spesielt til dem, drapert om kroppen. På den måten gjorde de et stort nummer av sin rikdom, makt og myndighet overfor sine undersåtter. Den spesielle kledningen som disse herskerne bar, kom til å bli kalt kente, et ord som kan ha hentydet til likheten mellom vevingen i tøyet og den måten en kurv er flettet på. Andre stammer i Gullkysten drev også med båndveving, men for Ashanti-kongene kom en kente etter hvert til å representere prestisje og kongelig status.

Båndveverne i Gullkysten benyttet lokalt spunnet bomullsgarn i sine tekstiler, og de fikk bare tak i garn som var farget blått. De vevde det blå garnet inn i det ensformige hvite bomullstøyet som lokalbefolkningen brukte, for å lage linjer og ruter i enkle geometriske mønstre.

Den finere vevingen i det stoffet som ble brukt i kongens kente, var forbeholdt visse befolkningsgrupper. Det ble etablert grupper av dyktige hoffvevere som skulle komponere mønstre og produsere tekstiler av høy kvalitet. Veveteknikken var en godt bevoktet og vel bevart hemmelighet. Alle andre vevere fikk forbud mot å veve de mønstrene som var laget utelukkende for kongen og hans hoff. Kongen fikk etter hvert hundrevis av slike kledninger, og hver av dem hadde sitt spesielle mønster. Vanligvis viste han seg aldri i den samme kledningen offentlig mer enn én gang.

Ønsket om farger

På 1500-tallet dukket det opp en annen type tøy i Gullkysten. Dette nye tøyet ble ikke vevd på afrikanske båndvever, men ble produsert i fjerne land og brakt til Gullkysten av de første europeiske sjømenn som kom dit på jakt etter elfenben, gull og slaver. Det importerte tøyet hadde tråder i klare, sterke farger. Snart ble dette tøyet, som var vevd med røde, gule og grønne tråder, en høyt verdsatt handelsvare. Det var få som var så rike at de kunne skaffe seg slikt dyrt tøy fra europeiske handelsmenn. Det var bare de rike ashantiene, som kontrollerte  strømmen av gull, elfenben og slaver til seilskipene ved kysten, som hadde råd til å skaffe seg dette. Men det var ikke det vevde tøyet Ashanti-kongen og hans høvdinger var mest interessert i.

Så snart veverne hadde fått tøyet, løsnet de omhyggelig de ettertraktede, fargede trådene, fjernet dem og kastet det stoffet som ble igjen. Disse verdifulle trådene ble så brukt på nytt i hoffvevernes båndvever. Vevernes initiativ og oppfinnsomhet blomstret i takt med det stadig større utvalget i farget tøy, og de ble mer enn noen gang inspirert til å gi uttrykk for sine kreative og tekniske evner i det tøyet som de laget. Dyktige vevere fra andre stammer ble ansatt hos Ashanti-kongene, noe som førte til at kente-tøyet fikk en enestående kvalitet.

Geometriske mønstre som forestilte fisker, fugler, frukter, blad, solnedganger, regnbuer og andre ting i naturen, skapte en uhyre detaljert type tekstilkunst med symbolsk betydning. Tøy som var innvevd med gulltråder, representerte velstand, grønt formidlet tanken om noe nytt og friskt, svart var et symbol på sorg, rødt viste sinne, og sølv var et bilde på renhet og glede.

Veverne kunne arbeide med én enkelt kledning i mange måneder. De var tålmodige og forhastet seg ikke, for de visste at det ferdige arbeidet deres ville bli vurdert som et mål på deres dyktighet og skapende evner. Siden det var så få som hadde råd til å kjøpe det sjeldne og kostbare kente-tøyet, var etterspørselen etter deres utsøkte håndverksmessige dyktighet heller liten.

Moderne kente

Etter hvert som tiden gikk, avtok kongenes og de mektige høvdingenes innflytelse. Det var ikke lenger nødvendig å skille kongelige fra vanlige borgere ved hjelp av klesdrakten. Etterspørselen etter kente-tøy økte etter hvert som ikke-kongelige begynte å bruke det. Dette vakre tøyet ble nå vevd hurtig på grunn av den økte etterspørselen, og det begynte å tape seg hva kvalitet og fagmessig utførelse angår, samtidig som det ble billigere.

I dag vever man det meste av kente-tøyet med syntetisk tråd, og det blir deretter brukt i masseproduksjon av bager, slips, belter, hatter og klær. Det er få vevere som er interessert i å produsere kente-tøy ved hjelp av de arbeidskrevende og tidkrevende metodene som ble brukt i gammel tid. Gammelt kente-tøy av den beste kvalitet blir nå satt stor pris på og går i arv fra generasjon til generasjon i mange familier. Ja, det er slutt på den tiden da en kente av uovertruffen kvalitet ble framstilt på enkle trevever av dyktige håndverkere og lovprist som en kongelig kledning.

[Fotnoter]

[Bilde på side 16]

Båndvevene er lette og flyttbare

[Bilde på side 17]

Veveren bruker føttene for å heve og senke hovlene og skaftene