Det bysantinske rikes glemte prakt

ORDET «BYSANTINSK» KAN IFØLGE EN ORDBOK BRUKES I FORBINDELSE MED INTRIGER, LUKSUS OG MORALSK FORFALL. MEN DET ER NOK FLERE SOM ER KJENT MED AT DETTE ADJEKTIVET ER KNYTTET TIL ET VIDSTRAKT RIKE SOM HADDE SIN BLOMSTRINGSTID FOR NESTEN 1200 ÅR SIDEN.

DA DET bysantinske rike stod på høyden av sin makt, omfattet det området fra Kaukasus til Atlanterhavet, fra Krim til Sinai og fra Donau til Sahara. Mange historikere sier at det eksisterte fra 300-tallet til 1400-tallet e.v.t. Det var et rike som ikke bare tok vare på den gresk-romerske kultur, men som også hadde mye å si for utbredelsen av den såkalte kristendom. Dette riket skapte og kodifiserte også politiske framgangsmåter og sosiale og religiøse skikker som har holdt seg levende helt fram til i dag.

Dette mektige imperiet hadde imidlertid en bemerkelsesverdig beskjeden begynnelse. Historisk sett var det bysantinske rike en fortsettelse av det romerske rike i øst. Tidspunktet for dets tilblivelse er fremdeles omdiskutert. Noen historikere mener at det var Diokletian (cirka 245—316 e.v.t.) som var den første bysantinske keiser; andre mener at det var Konstantin den store (cirka 275—337 e.v.t.); atter andre mener at det var Justinian I (483—565 e.v.t.). De fleste er imidlertid enige om at det bysantinske imperium begynte å utkrystallisere seg da keiser Konstantin flyttet rikets hovedstad fra Roma til Bysants i 330 e.v.t. Han oppkalte byen etter seg selv — Konstantinopel (våre dagers Istanbul).

Interessant nok omtalte aldri rikets herskere eller borgere seg selv som bysantinere. De betraktet seg selv som romere, eller romaioi. Betegnelsen «bysantiner» ble ikke brukt før etter det 14. århundre.

En praktfull hovedstad

En historiker beskriver det gamle Konstantinopel som «rik på berømmelse og enda rikere på eiendeler». Konstantinopel, som lå ved  Bosporosstredet, der hvor Europa og Asia møtes, strakte seg utover både en godt forsvart halvøy og en beskyttet havn, Det gylne horn. I 657 f.v.t. kalte greske innflyttere stedet Bysants etter sin legendariske leder Byzas. Mer enn tusen år senere ble byen betraktet som det nye Roma, og i løpet av sin glanstid mellom det sjette og det ellevte århundre e.v.t. var den bebodd av en halv million mennesker.

Besøkende fra Vesten ble imponert over denne metropolen, som var et viktig senter for de store handelsrutene. I havnen lå fartøyene tett. På markedene ble man tilbudt silke, pelsverk, edelstener, velluktende treverk, elfenbensarbeider, gull, sølv, emaljerte smykker og krydder. Forståelig nok ble Konstantinopel gjenstand for andre makters misunnelse, og det var mange som forsøkte å bryte seg gjennom murene. Osmanene erobret byen i 1453. Bare én gang tidligere hadde det lyktes inntrengere å innta den — under det fjerde korstoget, som de «kristne» stod bak. «Ikke siden verden ble til, hadde noen noensinne sett eller vunnet så store rikdommer,» utbrøt korsfareren Robert de Clari.

En varig arv

Det kan kanskje høres utrolig ut, men den styreform, de religiøse oppfatninger og den seremonielle prakt som fantes i Bysants, berører milliarder av mennesker den dag i dag. Ett eksempel på det er Justinians berømte samling av juridiske prinsipper, som blir kalt Corpus Juris Civilis (den sivile lovsamling). Den dannet grunnlaget for romerretten, som har hatt betydning for rettsutviklingen på det europeiske kontinent helt fram til i dag. Ved hjelp av Code Napoléon ble bysantinske juridiske forskrifter overført til Latin-Amerika og andre land, hvor de fremdeles øver stor innflytelse.

Et annet eksempel: Bysantinske arkitekter lærte hvordan de skulle bygge en stor kuppel over en kvadratisk flate — en stil som spredte seg like til Russland. Noen gir også bysantinerne æren for å ha innført bruken av gaffelen under måltidene. Da en bysantinsk prinsesse i Venezia på 1000-tallet brukte en togrenet gaffel istedenfor å spise med fingrene, ble de som så på, rystet! Flere hundre år senere ble imidlertid det å spise med gaffel populært blant de velstående. Pavene i Roma gav også etter for bysantinsk påvirkning og bar en pavekrone som var formet etter mønster av den bysantinske keiserens tiara. Og monarkene i England etterlignet keiseren ved å ta i bruk rikseplet og septeret.

Lov og orden

Det bysantinske imperium etterlot seg også en fascinerende samling offisielle retningslinjer. De fattige ble for eksempel satt i arbeid i statlige bakerier og handelsgartnerier. «Lediggang fører til forbrytelser,» sa keiser Leo III (cirka 675—741 e.v.t.). Fordi man mente at drukkenskap førte til uroligheter og oppvigleri, ble vertshusene stengt klokken åtte. Ifølge tidsskriftet National Geographic «kunne det å gjøre seg skyldig i incest og drap, det å drive med privat produksjon og salg av purpurfargede klær (som bare var forbeholdt de kongelige) eller å undervise fiender i skipsbygging føre til at man ble halshogd eller spiddet — eller man kunne bli druknet i en sekk sammen med en gris, en hane, en hoggorm eller en ape. Hvis en kjøpmann ikke brukte rett mål og vekt, mistet han hånden. Brannstiftere ble brent».

 Det er interessant å merke seg at det bysantinske rike, i likhet med velferdssamfunn i vår tid, også sørget for mye av den hjelp og omsorg man trenger fra vuggen til graven. Keisere og velstående borgere gjorde seg betydelige anstrengelser for å finansiere sykehus, fattighus og hjem for foreldreløse barn. Det fantes hjem for angrende prostituerte — noen av dem ble «helgener» — og det fantes også en forbedringsanstalt for kvinnelige aristokrater som var kommet ut på skråplanet.

Et rike basert på handel

Slike goder viste hvilken velstand som rådde i riket. Staten kontrollerte priser, lønninger og husleiesatser. Man hamstret hvete for å kunne klare seg hvis det skulle bli dårlige avlinger. Embetsmenn inspiserte butikker for å kontrollere mål og vekt, regnskapsbøker og kvaliteten på varene. Storhamstrere, smuglere, bedragere, falskmyntnere og skattesnytere ble hardt straffet.

Keiseren selv var rikets fremste forretningsdrivende og produsent og hadde monopol på krigsmateriell, berømte bysantinske luksusartikler og preging av mynter. Justinian grunnla rikets berømte silkeindustri ved hjelp av silkeormegg som ble smuglet ut av Kina.

Man utviklet også forsikrings- og kredittordninger. Bankvesenets regnskaper ble nøye revidert. Gullmynten solidus, som Konstantin innførte, beholdt sin verdi i 1000 år! En mer stabil valuta har man ikke noe historisk eksempel på.

Det bysantinske hoff

Hvordan kom så ordet «bysantinsk» til å bli forbundet med intriger, luksus og moralsk forfall? Historikeren William Lecky forteller hva som preget livet bak det bysantinske hoffs glitrende fasade. Han nevner ’prestenes, evnukkenes og kvinnenes intrigespill, forgiftninger, sammensvergelser, generell utakknemlighet og stadige brodermord’.

Skribenten Merle Severy sier: «Omgitt av potensielle tronranere og snikmordere var det ingen udugelig keiser som fortsatte å være Guds stedfortreder på jorden særlig lenge. Av de 88 keiserne som levde mellom Konstantin Is tid og Konstantin XIs tid, gikk 13 i kloster. Tretti andre led en voldsom død — de sultet, ble forgiftet, blindet, slått, kvalt, knivstukket, lemlestet og halshogd. Hodeskallen til Nikeforos I endte opp som et sølvbelagt drikkebeger som den bulgarske khanen Krum brukte når han skålte med sine bojarer.»

Selv Konstantin den store, som var blitt opphøyd til helgen, sørget for at hans eldste sønn ble slått i hjel, og for at hans kone ble kvalt i badet. Keiserinne Irene (cirka 752—803 e.v.t.) var så besatt av tanken på å beholde makten at hun fikk sin sønn blindet og tok hans keisertittel.

Rikets tilbakegang

Men det var ikke politiske intriger som førte til at det gikk nedover med riket. Det vestlige Europa gjennomgikk forandringer under renessansen, under reformasjonen, i opplysningstiden  og da den vitenskapelige tidsalder begynte. I Bysants ble imidlertid enhver forandring ikke bare betraktet som kjetteri, men etter hvert også som en forbrytelse mot staten.

Dessuten begynte nye politiske strømninger å gjøre sin innflytelse gjeldende. På 600-tallet tok islam over Antiokia, Jerusalem og Alexandria. Slavernes invasjon på Balkan og langobardenes erobringer i Italia førte til at det ble drevet inn en kile mellom Konstantinopel og Roma. Roma, som var blitt fratatt keiserens støtte, sluttet seg til det voksende germanske riket i vest. Konstantinopels skrumpende imperium ble stadig mer gresk. I 1054 lyste så den gresk-ortodokse patriarken og den romersk-katolske paven hverandre i bann på grunn av teologiske uoverensstemmelser. Det førte til et brudd mellom den ortodokse og den katolske kirke, et brudd som til dags dato ikke er blitt leget.

I 1204 ble det bysantinske rike rammet av en ny katastrofe. Den 12. april begikk det fjerde korstogs hærstyrker, som var på vei til Jerusalem, det historikeren sir Steven Runciman kalte «den største forbrytelsen i historien» — plyndringen av Konstantinopel. Korsfarerne satte fyr på bygninger og plyndret og voldtok i Kristi navn. De ødela byen og tok med seg byttet til Venezia, Paris, Torino og andre vestlige sentre.

Det gikk mer enn 50 år før Konstantinopel omsider ble gjenerobret. Da var det lite igjen av rikets tidligere prakt. Venetianerne og genoveserne hadde et kvelertak på rikets handel. Og ikke lenge etter ble det bysantinske rike utsatt for press fra de islamske osmanene.

Det uunngåelige skjedde —  presset førte til at riket gikk under. Den 11. april 1453 ble hovedstaden beleiret av sultan Mehmet II ved hjelp av 100 000 soldater og en mektig flåte. De knapt 8000 som forsvarte Konstantinopel, holdt stand i sju uker. Så, den 28. mai, strømmet inntrengerne inn gjennom en dårlig bevoktet port ved byens vollgrav. Neste dag hadde en annen hersker kontroll over byen. Mehmet — som nå var blitt seierherre — skal ha felt tårer og bedrøvet ha sagt: «For en by vi har valgt ut til å plyndre og ødelegge!» Det bysantinske rike hadde falt. Men dets innflytelse gjør seg fortsatt gjeldende.

[Ramme/bilder på side 13]

DET BYSANTINSKE RIKE OG BIBELEN

Munkevesenet var et av de mektigste religiøse trekkene ved imperiet. Klostrene tjente som sentre hvor man skrev av og oppbevarte tusenvis av bibelhåndskrifter. Tre av de viktigste og mest komplette eksisterende bibelhåndskriftene — Codex Vaticanus (ms. 1209), Codex Sinaiticus (innfelt) og Codex Alexandrinus (i bakgrunnen) — kan ha blitt laget eller oppbevart i klostrene og i de religiøse samfunnene i Bysants.

[Rettigheter]

Begge håndskriftene: Fotografiet er tatt med tillatelse av British Museum

[Ramme/bilde på side 15]

RELIGIONEN I DET BYSANTINSKE RIKE

Norman Davies skriver i sin bok Europe—A History om de nære bånd som eksisterte mellom kirken og staten: «Staten og kirken var smeltet sammen til et udelelig hele. Keiseren . . . og patriarken ble betraktet som henholdsvis det verdslige og det kirkelige redskap som Gud bruker for å utøve sin myndighet. Imperiet forsvarte den ortodokse kirke, og kirken lovpriste imperiet. Denne ’caesaropapismen’ savnet motstykke i Vesten.»

[Bilde]

Hagia Sofia, Istanbul — en gang den største kirken i det bysantinske rike; den ble gjort om til en moské i 1453 og til et museum i 1935

[Oversikt på side 14]

(Se den trykte publikasjonen)

VIKTIGE HENDELSER

286 Diokletian begynner å herske fra Nikomedeia i Lilleasia

330 Konstantin gjør Bysants til rikets hovedstad og gir byen navnet Konstantinopel

395 Det romerske verdensrike blir delt i en østlig og en vestlig del

1054 Et religiøst skisma skiller den gresk-ortodokse kirke fra den romersk-katolske kirke

1204 Konstantinopel blir plyndret av korsfarerne under det fjerde korstoget

1453 Konstantinopel og det bysantinske imperium faller for tyrkerne

[Kart på side 12]

(Se den trykte publikasjonen)

SVARTEHAVET

KONSTANTINOPEL

Nikomedeia

Nikaia

Efesos

Antiokia

Jerusalem

Alexandria

MIDDELHAVET

De skyggelagte områdene viser imperiet da det stod på høyden av sin makt (527—565 e.v.t.)

[Bilde på side 12]

Forskere diskuterer hvorvidt den første bysantinske keiser var 1) Diokletian, 2) Konstantin den store eller 3) Justinian I

[Rettigheter]

Musée du Louvre, Paris

[Bilde på side 15]

Et bilde i et håndskrift som viser beleiringen av Konstantinopel i 1204

[Rettigheter]

© Cliché Bibliothèque nationale de France, Paris

[Bilde på side 15]

En solidusmynt i gull fra 321 e.v.t., montert på midten av et anheng

[Rettigheter]

Fotografiet er tatt med tillatelse av British Museum