Den yngste fjellrekken i Rocky Mountains

VI VAR dønn slitne da vi trakk fram primusen og gikk i gang med å lage oss frokost. Vi hadde kjørt nesten 500 mil, fra New York til Wyoming, på fem dager. Mens vi inntok frokosten, betraktet vi alt det vakre vi hadde rundt oss.

Det skarpe sollyset blendet oss, og luften var klar og frisk. Men dette var ikke som noen av de rasteplassene vi hadde vært på før — utsikten var praktfull! Vi befant oss ved bredden av Jackson Lake i Grand Teton nasjonalpark. Foran oss lå et majestetisk fjellandskap. Ikke noe på den 1600 mil lange turen i den vestlige delen av USA hadde vært så imponerende. Vi visste at vi kom til å dra tilbake hit hvis vi noen gang skulle få anledning til det.

Grand Teton, den høyeste fjelltoppen i fjellkjeden Teton Range, er omkring 4200 meter høy, og en rekke andre fjelltopper i fjellkjeden er over 3700 meter høye. Selv om disse fjellene rager ganske høyt, er de likevel ikke de høyeste som finnes. Hvis du kjører med bil, kan du faktisk gå glipp av Teton Range, alt etter hvilken vei du kommer. Fra vestsiden ser du kanskje bare at landskapet skråner slakt oppover — og det er jo ikke akkurat noe å skrive hjem om! Men kommer du fra østsiden, reiser disse fjellene seg brått opp fra slettene og rager over halvannen kilometer høyere enn dalbunnen nedenfor. De vekker virkelig oppsikt.

Vi drar tilbake

Etter mange år fikk vi endelig anledning til å dra tilbake. Denne gangen tok vi fly til Jackson Hole i Wyoming og kjørte nordover til Teton-fjellene. Bli med når vi nå starter dagen ved Jenny Lake, en juvellignende innsjø av smeltevann som ligger ved foten av det høyeste fjellet i denne fjellkjeden.

Det prikker i huden i den kjølige morgenluften. Enda solen ikke har stått opp, er vi  ikke alene. Andre ildsjeler er også oppe. Noen ønsker å fotografere de praktfulle fjellene som blir liggende badet i rosa- og gullfargede skygger når de første lysstrålene kommer til syne. Plutselig stivner vi til — en stor mulhjort stirrer rett på oss! Den blir stående helt stille, forsiktig og på vakt, for kalven beiter ikke mer enn omkring ti meter unna oss. Vi strekker oss forsiktig etter kameraet, holder pusten, sikter, fokuserer og knipser. Nå kan vi puste ut igjen; dagen ved Jenny Lake har nettopp begynt.

Vi går om bord i en skyssbåt sammen med en gruppe fotturister og kommer snart til utgangspunktet for den halvannen kilometer lange stien som fører opp til et naturlig utkikkssted. Vi går ut av båten og kjenner hvordan den kalde luften fra skogen slår mot oss. Etter hvert som vi beveger oss oppover den bratte stien, virker det som innsjøen under oss blir mindre og mindre. Vi hører så vidt bulderet fra fossefall i det fjerne. Andpustne kommer vi ut av skogen og tar oss en hvil på en fjellknaus. Vi nyter den strålende morgensolen og puster inn den kjølige, alpine luften i dype drag. Under oss ligger Jenny Lake utstrakt som et glitrende, safirblått teppe. Sett fra en treklynge som står på en karakteristisk fjellknaus, glitrer innsjøen som arbeidet til en dyktig gullsmed.

Over oss rager de fjelltoppene som er kjent som Cathedral Group. Dr. Fryxell, en naturforsker som studerte denne fjellkjeden, skrev i 1930-årene: «[Disse toppene] som rager over alt annet, henleder med sine skarpe tinder ens syn og ens tanker mot noe enda høyere.» Vi er helt betatt av det storslagne vi ser fra utkikksstedet. Vi føler allerede at vi har fått lønn for strevet. Men det er mer å se.

 Stien ser ikke lenger så bratt ut nå, slik den snor seg langs bunnen av Cascade Canyon. Snart rager bratte fjell over oss, og brusende fossefall farer nedover fjellsidene. Vi lurer på hvilke krefter som har formet dette stedet. Plutselig møter vi en entusiastisk jente. Sprekkeferdig hvisker hun: «Vi har fått øye på en elg! Skynd dere, så får dere også se den!»

Våre tanker omkring hvordan disse fjellformasjonene ble dannet, blir skjøvet til side. Vi griper fatt i kameraet og gjør oss klar til å knipse et av de flotteste dyrene som streifer omkring i denne parken. Jenta fører oss til et gunstig utsiktspunkt. Resten av familien hennes snakker med dempet stemme og peker. Der, på en myr langs elven, får vi øye på elgoksen. Forbløffet står vi klar med kameraene og hvisker noe om hvor heldige vi er som er her akkurat i det rette øyeblikket.

Geologi og jordplater

Når det er så mye å se, er det lett å glemme å spørre om hvordan dette bemerkelsesverdige landskapet er blitt til. Men parkledelsen gjør mye for å informere og undervise publikum. I tillegg til at det blir trykt en rekke brosjyrer, blir det også arrangert fotturer sammen med naturforskere som arbeider som skogvoktere.

De forklarte at selv om jorden under føttene våre kanskje kjennes ganske fast ut, er den på en måte som en frossen innsjø om våren — ikke så solid som den kan se ut til! Geologer har kommet til den teori at jordskorpen består av en rekke tektoniske plater, og at disse platene, som hviler på hav av smeltet stein, er i bevegelse. Det vi synes er mest interessant med denne teorien, er at det kan dannes fjellkjeder som følge av at disse platene støter mot hverandre.

I tilfellet med Teton Range ser det ut til at én plate har fungert som et slags brekkjern som har vippet opp en annen plate. Dette resulterer i det som geologene kaller et forkastningsfjell. De sier at Teton Range ble dannet relativt nylig, geologisk sett. Informasjonsbrosjyren omtaler den derfor som «den yngste og mest dramatiske  av fjellkjedene i Rocky Mountains».

Vann og is som skulptører

De svarene vi fikk, var fascinerende, men de førte til at det oppstod enda flere spørsmål. Vi tenkte på turen til Jenny Lake. Hvordan var de forrevne fjelltoppene blitt til? Og hva med den karakteristiske vollen rundt innsjøen hvor det vokste så mange trær? Hva svarer geologene? Det er vann som er årsaken til alt sammen. Teorien går ut på at det en gang i en fjern fortid var isbreer som dannet elvedalene i Teton Range. Vollen rundt innsjøen kalles en morene og skal ha blitt dannet av is som var i bevegelse. Denne morenen holdt tilbake noe av den isbreen som nå er smeltet, og bevarte på den måten den næringsrike jorden.

Denne teorien kan forklare hvorfor plantelivet rundt innsjøen er så frodig i forhold til de golde gruslagene med malurt på slettene i nærheten. Vi ble nysgjerrige og bad skogvokteren fortelle mer. Hun sa at et annet fenomen var bakgrunnen for den takkete formen på disse fjelltindene. Hun kalte det frostsprengning. Vann som finner veien inn i sprekker i fjellet, utvider seg når det fryser. Denne kraften presser til slutt løs biter av fjellet og får det til å se meislet ut. Vi takket henne hjertelig for hennes begeistrede forelesning om disse fjellene.

Dyrene

Dette området har i tillegg til sin spesielle geologi også et rikt dyreliv. Det gjorde turen nedover den berømte Snake River til en uforglemmelig opplevelse. Vi nøt naturen i fulle drag og så havørner og fiskeørner sveve høyt der oppe for så å stupe ned mot elven for å fange fisk. Flåteføreren, en erfaren biolog, påpekte overraskende nok at fiskeørnen er den dyktigste fiskeren, til tross for at havørnen er større og ser mer fryktinngytende ut. Han sa imidlertid at han hadde sett havørner stjele fisk fra fiskeørner. Og ganske riktig — vi så også en havørn som forfulgte en ung fiskeørn. Fiskeørnen slapp byttet sitt og fløy bort.

Det var spennende å betrakte dyrene i deres naturlige omgivelser. Reservatet for wapitihjort ligger i nærheten, og mange av hjortene oppholder seg i Grand Teton nasjonalpark om sommeren. Vi trakk mange ganger inn til siden for å betrakte hjorteflokker som gikk og beitet. Noen ganger satt vi på verandaen på overnattingsstedet og så på elgen som beitet fredelig mellom piletrærne. Om kvelden så det ut til at disse skapningene viste seg fram for alle dem som samlet seg for å se dem beite. Selv om vi var slitne, måtte vi bare være oppe litt lenger for å få med oss det som vi byboere så sjelden ser — en nesten svart nattehimmel full av funklende stjerner.

Den siste dagen fikk vi en avskjedsforestilling. Med en blanding av frykt og ærbødighet kjørte vi tvers gjennom en bisonflokk. Flokken med disse svære, raggete dyrene bredte seg ut på begge sider av veien. Det var trist å måtte forlate alt dette! Men tiden for avreisen var kommet.

Da vi satt på flyet og ventet på at det skulle ta av, tenkte vi på det vi hadde opplevd, og prøvde å fordøye det som for en kort tid hadde vært vårt — fjellene, den alpine luften og dyrene. Vi var så glade for at vi endelig hadde fått oppfylt vårt ønske om å besøke Teton Range på nytt. Den yngste fjellrekken i Rocky Mountains er virkelig vakker!

[Ramme på side 19]

Noen tips til besøkende

Ta deg tid til å bli vant til den tynne luften. Selve dalbunnen ligger faktisk minst 1800 meter over havet. Noen turister fra lavereliggende strøk kan få symptomer på høydesyke. De kan for eksempel få hodepine eller bli irritable. Eldre mennesker, spesielt de som har hjerteproblemer eller luftveissykdommer, bør kanskje snakke med legen sin før de legger ut på en slik tur.

Forbered deg godt før du drar på fottur. Husk at høyden og den fuktige luften lett får kroppen til å dehydrere hurtigere. Ta med deg rikelig med vann.

Dette er en nasjonalpark, med mange store og vakre, men ville dyr. Noen besøkende er ivrige etter å komme nær innpå dyrene, men dyrene kan reagere på en uforutsigbar måte. Lytt til skogvokternes råd om hvordan man bør omgås ville dyr i deres naturlige miljø. Det skogvokterne forteller, er interessant, men det kan også vise seg å være livreddende.

[Kart på side 17]

(Se den trykte publikasjonen)

GRAND TETON NASJONALPARK

[Bilde på sidene 16 og 17]

Mount Moran i Teton Range

[Bilde på side 17]

Den øverste delen av Cascade Canyon

[Bilde på side 18]

Bison

[Bilde på side 18]

Havørn

[Bilde på side 18]

Solnedgang i Teton-fjellene

[Bilde på side 18]

Elgokse