Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Et forent og urokkelig brorskap

Et forent og urokkelig brorskap

Et forent og urokkelig brorskap

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I EL SALVADOR

KLOKKEN 11.34 OM FORMIDDAGEN DEN 13. JANUAR 2001 BLE HELE EL SALVADOR RYSTET AV ET JORDSKJELV SOM MÅLTE 7,6 PÅ RICHTERS SKALA. MAN KUNNE MERKE RYSTELSENE FRA PANAMA TIL MEXICO. DE FLESTE KOMMER ALDRI TIL Å GLEMME HVA DE HOLDT PÅ MED I DET ØYEBLIKKET SKJELVET INNTRAFF.

«DA DE verste rystelsene hadde gitt seg, så vi opp og oppdaget at toppen av åssiden delte seg, og i noen få sekunder så den ut til å bli stående slik,» forteller Miriam Quezada. «Datteren min skrek: Mamma! Løp! Løp!» Deretter begynte åssiden å skli, og jorden kom veltende imot dem. Omkring 500 mennesker mistet livet i landsbyen Las Colinas i Nueva San Salvador, eller Santa Tecla, og omkring 300 hus ble jevnet med jorden.

«Jeg hadde akkurat gått hjemmefra og stod og ventet på bussen da jordskjelvet inntraff,» sier Roxana Sánchez. «Da rystelsene stanset, hjalp jeg en dame med å plukke opp bagene hennes, og jeg tenkte at jeg like gjerne kunne gå hjem fordi familien min sikkert var urolig for meg.» Da Roxana rundet hjørnet, så hun at gaten hennes fikk en brå slutt ved foten av et fjell av jord. Huset hennes var borte!

Øyeblikkelige hjelpetiltak

Det totale antall Jehovas vitner i El Salvador er over 28 000, og tusenvis av dem bor i katastrofeområdet — området langs kysten av El Salvador. Selv om mange fortsatt slet med ettervirkningene av det de selv hadde opplevd, begynte de raskt å tenke på andres behov. Mario Suarez, som tjener som reisende tilsynsmann for Jehovas vitner i Santa Tecla, sier: «Omkring en time etter jordskjelvet var det noen som ringte og bad om hjelp. Det ble sagt at noen kristne brødre og søstre var innesperret i husene sine. En gruppe frivillige ble straks mobilisert.

Vi trodde at det bare var noen vegger som hadde rast sammen, og at det var snakk om å fjerne murbrokker og lage en passasje, slik at de som var innesperret, kunne komme seg ut. Det var ingen av oss som hadde forestilt seg hvor omfattende katastrofen var. Da vi kom til stedet, spurte vi faktisk hvor husene var. Til vår forskrekkelse ble vi fortalt at vi stod oppå dem! Husene var dekket av jord helt opp til andre etasje, tre meter over bakken. Det var forferdelig!»

I løpet av ettermiddagen kom det rundt 250 Jehovas vitner fra omkringliggende menigheter til området for å hjelpe til. Med hakker, spader, plastbøtter og bare hendene prøvde de frivillige desperat å nå fram til de overlevende. Det var imidlertid svært få som overlevde i Santa Tecla. Blant de flere hundre som døde — enten fordi de ble kvalt, eller fordi de ble knust under flere tonn med jord — var det fem Jehovas vitner.

Organisert hjelpearbeid

Menigheter av Jehovas vitner over hele landet deltok i hjelpearbeidet. I Comasagua, Ozatlán, Santa Elena, Santiago de María og Usulután hadde mange Jehovas vitner mistet hjemmene sine. Rikets saler og private hjem ble gjort om til innsamlingssentre. «Responsen var veldig stor,» sier Edwin Hernández, som er reisende tilsynsmann. «Brødrene kom med mat, klær, madrasser og medisiner og også med penger som skulle dekke utgiftene til begravelser.»

Et nødhjelpsutvalg, som ble nedsatt av Jehovas vitners avdelingskontor der i landet, ordnet med at grupper i de menighetene som var mindre berørt, dekket de akutte behovene til dem som var blitt hardere rammet. Det ble dannet arbeidsgrupper på mellom 10 og 20 Jehovas vitner som tok seg av nødvendig reparasjonsarbeid.

Jehovas vitners regionale byggeutvalg, som vanligvis planlegger bygging av Rikets saler, organiserte dessuten grupper som skulle bygge provisoriske hus til dem som hadde fått hjemmene sine fullstendig ødelagt. Ettersom prisen på bølgeblikk steg voldsomt i El Salvador, donerte Jehovas vitners avdelingskontor i Guatemala gavmildt en stor mengde av dette materialet. Avdelingskontorene i USA og i Honduras sørget for trematerialer til reisverket i husene.

Skjelvene fortsatte mens denne hektiske aktiviteten pågikk. Hele lokalsamfunn sov i gatene under presenninger og gamle lakener. Folks nerver var nokså tynnslitte. Den 12. februar hadde man registrert 3486 etterskjelv.

Et nytt, stort skjelv

Den 13. februar 2001 kl. 8.22 om morgenen, en måned etter det første skjelvet, inntraff det et nytt jordskjelv som rammet den midterste delen av El Salvador. Det ble registrert til 6,6 på Richters skala. Jehovas vitners rednings- og hjelpearbeid ble enda en gang hurtig organisert. En eldste som heter Noé Iraheta, sa: «Den enkelte bokstudieleder lette etter de brødrene og søstrene som tilhørte hans gruppe, for å forvisse seg om at de alle var i sikkerhet.»

Byene San Vicente og Cojutepeque og områdene i nærheten ble hardt rammet. Byene San Pedro Nonualco, San Miguel Tepezontes og San Juan Tepezontes ble lagt i ruiner. I Candelaria, som ligger i departementet Cuscatlán, hvor ødeleggelsen var nesten total, raste en kirkeskole sammen og drepte over 20 barn. Salvador Trejo, et av Jehovas vitner i Candelaria, sier: «En times tid senere hørte jeg en stemme fra gaten som ropte: ’Bror Trejo!’ Til å begynne med kunne jeg ikke se noe på grunn av alt støvet. Men plutselig kom brødrene fra Cojutepeque til syne. De hadde kommet for å se hvordan det stod til med oss!»

Nabomenighetene ble igjen organisert for å skaffe ofrene etter denne andre katastrofen det de trengte. De fulgte eksemplet til de første kristne i Makedonia som bad inntrengende om det privilegium å få gi, til tross for at de selv var i nød. De som tilhørte menighetene i byen Santiago Texacuangos, og som selv hadde lidd store tap under det første jordskjelvet, laget for eksempel varm mat til sine brødre i nabobyen San Miguel Tepezontes.

Alt i alt skal minst 1200 mennesker ha omkommet i jordskjelvene i El Salvador, og ytterligere åtte skal ha mistet livet i nabolandet Guatemala.

Anstrengelsene ble satt pris på

De organiserte anstrengelsene som Jehovas vitner gjorde seg for å hjelpe ofrene, ble satt pris på av andre nødhjelpsgrupper. Da det ved en anledning kom en lastebil fra en statlig hjelpekomité for å avlevere hjelpeforsyninger til en Rikets sal som ble brukt som tilfluktssted, utbrøt en av de hjelpearbeiderne som var med: «Av alle de tilfluktsstedene vi har besøkt, er dette det første som er ordentlig. Jeg må få gratulere dere!» Det var ingen der som flokket seg rundt lastebilen, skubbet eller dyttet, slik som de hadde opplevd andre steder. De eldre fikk faktisk førsteprioritet ved utdelingen.

Vitnene hjalp ikke bare sine trosfeller. I San Vicente, for eksempel, var det flere titall naboer som ikke er Jehovas vitner, som søkte tilflukt på området rundt Rikets sal. «Her ved Jehovas vitners Rikets sal,» sa Regina Durán de Cañas, «har folk et hjerte av gull. De har åpnet dørene og sagt: ’Kom inn!’ Så derfor er vi her. Til og med om natten holder de etter tur vakt over oss mens vi sover.»

Et program for boligbygging

Etter at skadene var blitt vurdert, bad man avdelingskontoret om hjelp til å skaffe de boligene som trengtes. Man begynte å bygge provisoriske boliger til dem som hadde mistet hjemmene sine. Det ble også utført reparasjonsarbeid på de husene som bare var blitt påført skader. De arbeidsomme og effektive byggearbeiderne tiltrakk seg stor oppmerksomhet, og naboene kom for å se på dem mens de arbeidet.

En kvinne, som trodde at byggearbeiderne var de arbeiderne som kommunen hadde gitt løfte om for lenge siden, kom for å klage på at det ikke var noen som hadde kommet for å hjelpe henne med å fjerne murbrokker. Barna i nabolaget sa: «Nei, de kommer ikke fra kommunen. De kommer fra Riket!» Moisés Antonio Díaz, en mann som heller ikke var et av Jehovas vitner, bemerket: «Det er fint å se hvordan Jehovas vitner hjelper dem som er i nød. De utgjør virkelig en forent organisasjon, og takket være Gud er de villige til å hjelpe oss fattige. Jeg har arbeidet sammen med dem, og det har jeg tenkt å fortsette med.»

En kristen søster som fikk bygd et provisorisk hus, gråt da hun sa: «Mannen min og jeg kan ikke få sagt hvor takknemlige vi er — i første rekke overfor Jehova og dernest overfor disse brødrene, som til tross for at de ikke kjenner oss, kom så raskt og hjalp oss.»

I midten av april hadde brødrene bygd 567 provisoriske hjem til jordskjelvofrene, og nesten 100 andre familier hadde fått materialer til å reparere de skadede husene sine. Så snart de forskjellige familiene hadde fått et sted å bo, rettet vitnene oppmerksomheten mot de 92 Rikets salene som måtte repareres eller gjenoppbygges.

Åndelig oppbygd

Det ble gjort mye for å gjenoppbygge hus og hjem, men mange var spesielt takknemlige for at de selv også ble bygd opp — i åndelig og følelsesmessig henseende.

«Skjelvene fortsatte, og det var derfor stunder da jeg var svært nervøs. Men brødrene var hele tiden en kilde til støtte og oppmuntring,» sa Miriam Quezada, som er nevnt tidligere. «Hvordan skulle vi ha klart oss uten brødrene?»

Jehovas kjærlige omsorg gjennom menighetsordningen har motivert jordskjelvofrene på overraskende måter. I Comasagua opplevde nesten alle brødrene at deres hjem ble enten skadet eller ødelagt i det første skjelvet. Likevel tok 12 av de 17 forkynnerne del i en form for heltidsforkynnelse i april og mai, og to av dem har siden fortsatt som heltidsforkynnere.

I departementet Cuscatlán, et av de områdene som ble hardest rammet av det andre skjelvet, kom menighetene sammen til den spesielle stevnedagen i mars. Det var et rekordstort antall til stede — hele 1535 — og 22 ble døpt. Til stevnearrangørenes store overraskelse gav de tilstedeværende et betydelig pengebeløp til stevnehallen, til tross for at så mange av dem nettopp hadde mistet hjemmet sitt.

En bror i San Vicente gav uttrykk for den takknemlighet som han og mange andre følte: «Jeg hadde lest i litteraturen at organisasjonen trår til i krisesituasjoner, men nå har jeg opplevd det selv, og jeg har følt den støtten som samfunnet av brødre gir. Vi har sett kristen kjærlighet i virksomhet. For et privilegium det er å tilhøre et slikt forent folk!»

[Bilde på side 23]

Jordskredet som ble utløst av jordskjelvet, begravde over 300 hus i Las Colinas

[Rettigheter]

Nederst på sidene 23—25: Gjengitt med tillatelse av El Diaro de Hoy

[Bilde på side 24]

Landsbyboerne brukte hakker, spader og bøtter i redningsarbeidet

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av La Prensa Gráfica (fotografert av Milton Flores/Alberto Morales/Félix Amaya)

[Bilde på side 25]

Ruinene av Rikets sal i Tepecoyo

[Bilde på side 26]

Brødrene i Tepecoyo satte straks opp et skur hvor de kunne holde møtene

[Bilder på side 26]

Brødrene bygde raskt opp igjen Rikets saler og oppførte over 500 provisoriske hus

[Bilde på side 26]

En takknemlig alenemor og hennes datter ser på mens det ødelagte hjemmet deres blir bygd opp igjen