Et verdensomfattende problem

«Selvmord er et alvorlig folkehelseproblem.» — Den amerikanske helsedirektøren, David Satcher (uttalt i 1999).

DETTE var første gang en amerikansk helsedirektør tok opp temaet selvmord offentlig. I USA er det nå flere som tar sitt eget liv enn det er som blir drept av andre. Det er ikke til å undres over at det amerikanske senat har erklært at forebyggelse av selvmord er noe som må prioriteres på det nasjonale plan.

Ikke desto mindre ligger selvmordsraten i USA, som i 1997 var på 11,4 pr. 100 000, under den raten for hele verden som ble offentliggjort av Verdens helseorganisasjon i 2000 — 16 pr. 100 000. Selvmordsraten på verdensbasis har økt med 60 prosent i løpet av de siste 45 årene. I løpet av ett eneste år tar nå omkring en million mennesker sitt eget liv. Det blir rundt ett dødsfall hvert 40. sekund!

Statistikken kan imidlertid ikke gi et fullstendig bilde av situasjonen. I mange tilfeller benekter familien at et dødsfall har skjedd ved selvmord. Det blir dessuten anslått at det for hvert selvmord forekommer mellom 10 og 25 selvmordsforsøk. I en amerikansk spørreundersøkelse innrømmet 27 prosent av elevene i high school at de i løpet av det foregående året alvorlig hadde overveid å begå selvmord, og 8 prosent av den gruppen som var med i undersøkelsen, sa at de hadde prøvd å ta sitt eget liv. Andre undersøkelser har avdekket at mellom 5 og 15 prosent av den voksne befolkningen i USA en eller annen gang har hatt selvmordstanker.

Kulturbetingede forskjeller

Folks syn på selvmord varierer i høy grad. Noen betrakter det som en forbrytelse, andre som en stakkarslig flukt, og andre igjen som en måte å gjøre det godt igjen på når man har gjort en feil. Det er til og med noen som holder det for å være en edel måte å fremme en sak på. Hvorfor varierer synspunktene slik? Folks kulturbakgrunn har mye å si for deres syn på selvmord. The Harvard Mental Health Letter sier at en nasjons eller gruppes kultur faktisk kan «innvirke på sannsynligheten for selvmord».

Ta for eksempel et land i Sentral-Europa — Ungarn. Dr. Zoltán Rihmer omtaler den høye selvmordsraten der i landet som Ungarns «triste ’tradisjon’». Béla Buda, lederen for det nasjonale instituttet for folkehelse, sier at ungarere altfor lett tar sitt eget liv, at de begår selvmord på grunn av nesten hva som helst. «Han har kreft — og han vet hvordan han kan gjøre slutt på den sykdommen,» er ifølge Buda en vanlig kommentar.

I India hadde man tidligere en religiøs skikk som ble kalt suttee (sati), enkebrenning. Selv om denne skikken, som går ut på at en enke kaster seg på sin avdøde manns likbål, lenge har vært forbudt, er den ennå ikke helt utdødd. Da en kvinne for en tid siden begikk selvmord på denne måten, ble tragedien forherliget av lokalbefolkningen, fortelles det. Ifølge avisen India Today «har innpå 25 kvinner brent seg selv på ektemannens likbål på like mange år» i den delen av India som det dreier seg om.

I Japan krever selvmord utrolig nok tre ganger så mange liv som ulykker i trafikken gjør! «Japans kulturtradisjon, som aldri har fordømt selvmord, er kjent for en høyst ritualisert og institusjonalisert form for selvmord, nemlig bukoppskjæring (seppuku, eller harakiri),» sier verket Japan—An Illustrated Encyclopedia.

 I sin bok Bushido — Japans sjæl gir Inazo Nitobé, som senere ble visegeneralsekretær i Folkeforbundet, en forklaring på denne kulturbetingede dragningen mot døden. Han skriver: «[Seppuku] var en Opfindelse af Middelalderen, en Proces, hvorved Krigere kunde sone for sine Forbrydelser, gjøre sine Feil gode igjen, undgaa Vanære, befrie sine Venner eller vise sin Oprigtighed.» (Kristiania 1905) Selv om denne ritualistiske formen for selvmord stort sett hører fortiden til, er det fremdeles noen få som tyr til den for å påvirke opinionen.

I kristenheten betraktet man på den annen side lenge selvmord som en forbrytelse. På 500- og 600-tallet ekskommuniserte romerkirken dem som hadde begått selvmord, og nektet dem kirkens begravelsesritualer. Noen steder avlet religiøs glød merkelige skikker: Liket av en som hadde begått selvmord, kunne bli hengt, eller en stake kunne bli drevet gjennom hjertet på den døde kroppen.

Paradoksalt nok kunne man få dødsstraff for selvmordsforsøk. På 1800-tallet ble en engelskmann hengt fordi han hadde prøvd å ta livet sitt ved å skjære over strupen. Myndighetene fullførte altså det han selv ikke hadde fått til. Straffen for selvmordsforsøk har riktignok variert i årenes løp, men det var først i 1961 det britiske parlament vedtok at selvmord og selvmordsforsøk ikke lenger skulle betraktes som forbrytelser. I Irland ble dette betraktet som forbrytelser helt fram til 1993.

I dag finnes det noen forfattere som anbefaler selvmord som en valgmulighet. En bok som kom ut i 1991, og som handler om aktiv dødshjelp for dødssyke, foreslår forskjellige måter å gjøre slutt på livet sitt på. Siden den kom ut, har et økende antall ikke dødssyke personer benyttet en av de metodene som blir anbefalt i boken.

Er det slik at selvmord er løsningen på ens problemer? Eller finnes det gode grunner til å fortsette å leve? La oss før vi drøfter disse spørsmålene, ta for oss hva som får folk til å begå selvmord.

[Uthevet tekst på side 4]

I løpet av ett eneste år tar nå omkring en million mennesker sitt eget liv. Det blir rundt ett dødsfall hvert 40. sekund!