Wiens populære kjempehjul

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I ØSTERRIKE

DEN pittoreske byen Wien brer seg utover i forgrunnen, og Wienerwalds åsrygg reiser seg i det fjerne. Dette er et så typisk scenarium at det er nesten som om du hører Strauss’ feiende valsetoner i luften. En ung mann strever med å roe ned sitt hamrende hjerte og har med hensikt valgt dette som bakgrunn for å fri til sin kjære. De befinner seg 60 meter over bakken. Hvordan kan det ha seg? Han er ikke den første, og helt sikkert ikke den siste, som tar kjæresten med opp i Wiens populære pariserhjul, Riesenrad (kjempehjul), ved en slik spesiell anledning.

Dette pariserhjulet, som befinner seg i den store fornøyelsesparken Prater i Wien, har vært et høyt skattet landemerke i byen i over 100 år. ’En kjenner først Wien når en har sett byen fra Riesenrad,’ står det på et skilt ved inngangen til attraksjonen. Det har eksistert lenger enn noe annet pariserhjul i hele verden — men ikke uten problemer. Hva var opprinnelsen til denne stålkolossen? Og hvordan har den ridd av tidens stormer?

Ferris-hjulet, det første pariserhjulet

Vi må tilbake til 1800-tallet og den industrielle revolusjon for å få vite noe om pariserhjulets opprinnelse. På den tiden var stål det mest brukte byggematerialet i industrien. I mange av verdens hovedsteder ble det bygd dristige konstruksjoner med stålskjeletter — for eksempel  utstillingshallen Crystal Palace i glass og jern i London, palmehuset i Wien og Eiffeltårnet i Paris. Men den byen som ble mest kjent for denne typen arkitektur, var Chicago, og i anledning av den første verdensutstillingen i 1893 var det også der den amerikanske ingeniøren George Ferris bygde det første pariserhjulet, eller Ferris-hjulet.

Ferris’ oppsiktsvekkende hjul hadde en diameter på 76,2 meter, og de 36 gondolene, som hver kunne romme 40 passasjerer, løftet folk høyt til værs slik at de fikk glimrende utsikt over Chicago og omegn i 20 minutter. For mange som besøkte utstillingen, ble pariserhjulet avgjort den største attraksjonen. Men Chicagos pariserhjul tapte med tiden nyhetens interesse, og i 1906, etter at det var blitt flyttet to ganger, ble det revet og solgt som skrapjern. Ideen med et kjempehjul hadde ikke desto mindre satt fantasien i sving andre steder.

Kjempehjulet kommer til Wien

Walter Basset, som var ingeniør og pensjonert britisk marineoffiser, ble tydeligvis sterkt interessert i Chicagos kjempehjul. I 1894 begynte han å konstruere et stort hjul som skulle oppføres på Earls Court i London, og han bygde senere andre kjempehjul, for eksempel i Blackpool i England og i Paris. I mellomtiden var wieneren Gabor Steiner, som var engasjert i kulturelle saker, på jakt etter nye attraksjoner for Wien. En av representantene til Walter Basset foreslo en dag for Steiner at de skulle gå sammen om å oppføre et kjempehjul i Wien. De ble raskt enige, og det ble funnet et passende sted til den nye, spennende innretningen fra England. Men hva med byggetillatelse?

Da Steiner la fram byggeplanene for bystyret, så et av bystyremedlemmene først på planene, så på Steiner og deretter på planene igjen. Så ristet han på hodet og spurte: «Tror De virkelig, herr direktør, at De finner noen som vil gi Dem tillatelse til å bygge dette monstret, og som vil påta seg ansvaret for det?» Steiner sa: «Men det finnes slike hjul i London og Blackpool, og de fungerer knirkefritt!» Funksjonæren lot seg ikke overbevise. «Engelskmennene kan gjøre som de vil,» svarte han, «men jeg akter ikke å våge skinnet for dette.» Steiner fortsatte kampen ufortrødent og fikk til slutt byggetillatelse.

Selve oppføringen av den gigantiske stålkonstruksjonen var oppsiktsvekkende. Hver dag kom nysgjerrige tilskuere til byggeplassen for å utveksle meninger om framdriften. Etter bare åtte måneder var kjempehjulet ferdig. Lady Horace Rumbold, som var gift med den engelske ambassadøren i Wien, slo de siste hammerslagene den 21. juni 1897. Noen dager senere var kjempehjulet i drift. Steiner sa senere: «Alle var henrykt, og folk stormet til billettlukene.»

Det går «opp og ned» med kjempehjulet

Erkehertug Franz Ferdinand, som var arving til den østerriksk-ungarske trone, likte å ta et overblikk over imperiets hovedstad fra toppen av kjempehjulet.  Mordet på ham i juni 1914 — noe som dannet opptakten til den første verdenskrig — fikk også konsekvenser for kjempehjulet. I tillegg til at det hadde mistet sin berømte gjest, ble det også stengt for publikum fordi det skulle brukes som militær utkikkspost. Pariserhjulet var kjøreklart igjen i mai 1915. Men siden det var mangel på stål i landet da, ble hjulet etter hvert stående som et stålmonster som bare ventet på å bli demontert. Hjulet ble solgt i 1919 til en kjøpmann fra Praha som skulle demontere det i løpet av tre måneder. Men det å demontere den kompliserte konstruksjonen ville ha kostet mer enn det som stålet var verdt. Det allerede berømte landemerket unngikk så vidt «dødsdommen» og fortsatte å more et takknemlig publikum.

Både krigen og det at monarkiet brøt sammen i Østerrike-Ungarn, førte til alvorlige forandringer i Wien. I 1930-årene gikk det dårligere med økonomien, og den politiske situasjonen ble ustabil. Steiner, som en gang hadde vært en berømt mann, måtte flykte for livet på grunn av sin jødiske avstamning. Men i 1939 og 1940 hadde pariserhjulet flere besøkende enn noen gang. Den annen verdenskrig hadde brutt ut, og det var tydeligvis noe som fikk folk til å trakte voldsomt etter fornøyelser. Men i september 1944 fikk byens befolkning den sjokkerende meldingen om at pariserhjulet stod i brann! En kortslutning på berg-og-dal-banen i nærheten hadde forårsaket at det oppstod en brann som spredte seg til pariserhjulet og ødela seks av gondolene. Men det verste gjenstod fortsatt.

En av de siste dagene av den annen verdenskrig, i april 1945, begynte det å brenne i hjulet igjen. Denne gangen ble alle de 30 gondolene og kontrollutstyret fortært av flammer. Det eneste som stod igjen, var hjulets utbrente stålramme. Men selv dette utgjorde ikke slutten for hjulet. Hele kvartaler med hus lå i ruiner etter krigen, men pariserhjulet, som riktignok bare var et stålskjelett, stod igjen som om det nektet å overgi seg. Enda en gang fant man ut at det ville være altfor dyrt å demontere det. Fantes det noe alternativ?

Ja visst! Det ble restaurert på nytt, men av sikkerhetshensyn ble det bare innstallert halvparten så mange gondoler denne gangen. Fra mai 1947 til i dag har hjulet gått rundt og rundt og sakte tatt sine begeistrede passasjerer med opp og ned. Gjennom slike filmer som «Den tredje mann», med sin uforglemmelige tittelmelodi som ble spilt på citar, er pariserhjulet også blitt kjent langt utover Wiens grenser.

Wiens pariserhjul, Riesenrad, har overlevd, mens de kjempehjulene som fra først av ble reist i Chicago, London, Blackpool og Paris, alle er blitt til skrapjern. Riesenrad er blitt et symbol på Wien og er et vitnesbyrd om etterkrigsgenerasjonens sterke vilje til å gjenoppbygge byen. Hvis du noen gang skal besøke Wien, har du sikkert lyst til å ta en tur med pariserhjulet. Da kan det hende at du får øye på en eldre mann som forteller barnebarna sine hvordan han, høyt der oppe i pariserhjulet, kjempet med sitt hamrende hjerte før han fridde til deres bestemor.

[Ramme/bilde på side 19]

RIESENRAD (KJEMPEHJUL)

Bygd: 1897

Høyde: 64,75 meter

Hjulets diameter: 60,96 meter

Hjulets vekt: 245 tonn

Hele stålkonstruksjonens vekt: 430 tonn

Hastighet: 2,7 kilometer i timen

[Rettigheter]

Kilde: The Vienna Giant Ferris Wheel av Helmut Jahn og Peter Petritsch, 1989, side 39

[Bilde på side 21]

Utsikt fra pariserhjulet ut over den nordøstlige delen av Wien