Beretninger om tro fra et historisk fengsel

Rundt om i verden besøker frivillige blant Jehovas vitner fengsler for å hjelpe innsatte som oppriktig ønsker å nærme seg Gud. I mer enn 20 år har vi med godt resultat ledet et slikt bibelsk undervisningsprogram i det føderale fengselet i Atlanta i Georgia i USA. Det å studere Bibelen i et fengselsmiljø er en utfordring. Som frivillige Ordets tjenere har vi kommet i kontakt med bankranere, pengeutpressere, drapsmenn, narkotikahandlere, svindlere og seksualforbrytere. Hvordan blir slike personer hjulpet?

 DU ER kanskje først og fremst interessert i å få vite når og hvordan det gikk til at Jehovas vitner kom til dette fengselet. Det var den 4. juli i 1918. En gruppe på åtte framstående kristne Ordets tjenere ble geleidet opp de 15 steintrinnene i dette føderale fengselet. Dersom man fulgte den vanlige praksisen på den tiden, fikk de på håndjern som var festet til en lenke rundt livet, og føttene ble lenket. Nykommerne var åndelig kvalifiserte menn som tok ledelsen blant de internasjonale bibelstudenter, som Jehovas vitner var kjent som den gangen. Disse mennene tenkte seg nok ikke at det skulle gå mindre enn et år, før det ble fastslått at fengslingen av dem var et grovt tilfelle av justismord. I mars 1919 gikk de åtte representantene for Jehovas vitner ned de samme trappene i fengselet, løst fra lenkene og som frie menn. De ble senere renvasket da myndighetene bestemte seg for å frafalle tiltalen. *

Mens de satt i fengselet i Atlanta, ledet disse kristne mennene bibelstudiegrupper. En av de åtte innsatte, A.H. Macmillan, fortalte senere at fengselsinspektøren først var negativt innstilt, men at han til slutt ble tilskyndt til å si: «Den undervisningen dere gir [fangene], er storartet!»

I dag, over 80 år senere, fortsetter produktive bibelstudiegrupper å gjøre varig inntrykk på enkeltpersoner i det samme fengselet. Fengselsmyndighetene har flere ganger framhevet medlemmer i gruppen vår og gitt oss spesiell anerkjennelse og diplomer. At Jehovas vitners undervisningsprogram er virkningsfullt, er også blitt omtalt i Volunteer Today, et nasjonalt informasjonsblad som utgis av det føderale fengselsstyret.

Et av de resultatene som dette programmet for bibelstudium med innsatte har ført til, er en bemerkelsesverdig forbedring i oppførselen deres. Som følge av det er noen blitt løslatt fra fengselet på et tidligere tidspunkt. Kyniske iakttakere tror kanskje at det er den eneste grunnen til at fangene studerer Bibelen sammen med oss. Selv om det har skjedd i noen få tilfeller, har vår erfaring ofte vist noe annet. Om og om igjen fryder vi oss over å få høre at de vi har studert Bibelen med, fortsetter å ha en god kristen oppførsel mange år etter at de ble satt fri fra fengselet. Her er noen få av de mange opplevelsene vi har hatt bak de tårnhøye murene til dette historiske fengselet.

Immigrantfanger finner håp

Tidlig i 1980-årene hadde de av oss som forkynte i fengselet i Atlanta, den glede å hjelpe mange av immigrantfangene. Noen av de forandringene de foretok, var helt spesielle.

Raoul * var til å begynne med en svært farlig fange. Han og en kamerat var yrkesforbrytere, og de sonet en straff for drap. Ifølge de eldste som hjalp dem, var de uvanlig voldelige av seg. Raoul hadde dødsfiender. Én mann hadde sverget på at han skulle drepe Raoul, og Raoul hadde sverget på å gjøre det samme med ham. Raoul ble vettskremt da erkefienden hans ble overført til Atlanta. Det så ut til at det bare var et spørsmål om tid før disse to, som hadde vært fiender i lange tider, kom til å møtes i luftegården, i kantinen eller i celleblokken. Men etter å ha studert Bibelen sammen med Jehovas vitner, gjorde Raoul drastiske forandringer i sin tankegang og væremåte og i sitt utseende. Da de to mennene til slutt gikk forbi hverandre i fengselets luftegård, kjente ikke engang Raouls erkefiende ham igjen! Den blodige konfrontasjonen som hadde virket så uunngåelig, ble det aldri noe av.

Da Raoul bestemte seg for å bli døpt som et symbol på sin innvielse til Gud, måtte man finne et passende vannkar. Fengselspresten var behjelpelig og skaffet til veie en  svart kiste som skulle tjene som dåpsbasseng. Kisten ble fylt til randen med vann. Men det virket som om Raoul var større enn kisten. Så to eldste måtte samarbeide for å sikre at Raoul ble fullstendig nedsenket, slik Bibelen krever. (Lukas 3: 21, NW, fotnoten) I dag er Raoul en fri mann, og han fortsetter å tjene som en nidkjær kristen forkynner.

I 1987 traff myndighetene en avgjørelse som gikk ut på å utvise mange av immigrantfangene. Dette førte til et ødeleggende og voldsomt fengselsopprør, som ble nyhetsstoff verden over. Det ble tatt gisler. Det er imidlertid ikke mange som kjenner til beretningene om de modige immigrantfangene som satte livet på spill ved å nekte å delta i det eksplosive og voldelige opprøret. De deltok i bibelstudiegruppene våre. Disse mennene, som tidligere var snare til å kjempe på liv og død, forholdt seg nøytrale — de hadde ikke noe med volden og hærverket å gjøre. For et kraftig vitnesbyrd om den makt Bibelen har når det gjelder å forvandle selv brutale kriminelle til fredselskende kristne! — Hebreerne 4: 12.

Han fikk tilgivelse

En annen uforglemmelig opplevelse handler om James. Han hadde vært et av Jehovas vitner, men var blitt åndelig svak. Han gav etter for fristelsen og svindlet en bank. Han ble utelukket fra den kristne menighet og ble satt i det føderale fengselet i Atlanta. Han sa senere til oss: «Det var absolutt den verste tiden i mitt liv.»

Livet i fengselet var vanskelig. «Følelsen av håpløshet og av å være isolert var helt forferdelig,» fortalte James. Det at han satt innesperret i en trang fengselscelle, førte imidlertid til at han foretok en alvorlig selvransakelse. Han beskrev det på denne måten: «Det som plaget meg mest i fengselet,  var ikke det personlige ubehaget jeg følte, men det at jeg hadde skuffet min himmelske Far.» Flere måneder senere henvendte en av de innsatte som studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner, seg til James og innbød ham til å overvære møtene i bibelstudiegruppen. James var skamfull og avslo først. Men den unge mannen gav seg ikke, og omsider overvar James et søndagsmøte.

Han ble dypt rørt over å se den kjærlige omtanke som de vitnene som ledet gruppen, viste de interesserte. Senere var det noe annet som gjorde inntrykk på ham. På grunn av tidligere erfaringer hadde James gått ut fra at alle religiøse frivillige ble godt betalt for det arbeidet de utførte blant de innsatte. Men til sin overraskelse fikk han vite at vitnene ikke framla noen regning og ikke fikk betaling for sin tjeneste. — Matteus 10: 8.

James begynte ivrig å se fram til møtene. Han oppdaget at de brødrene som ledet disse møtene, var vennlige og oppmuntrende. Det var særlig én eldste som gjorde inntrykk på ham. «Jeg telte dagene til det neste besøket hans,» forteller James, «for han gjorde sannheten i Guds Ord levende; hans begeistring var smittsom. Han fikk meg til å forstå hvor viktig det er å lese Bibelen og analysere det en leser, for å få tak i den rette betydningen av budskapet — for virkelig å gjøre det til en del av seg selv og, enda viktigere, for å utvikle Kristi sinn.»

James hadde vanskelig for å tro at Gud kunne tilgi ham hans feil. Hva var det som hjalp ham? «Den måten disse trofaste og selvoppofrende mennene behandlet oss på, vitnet om at Gud tilgir. * Én ting ble helt  klart: Til tross for mine forferdelige synder gav denne broren aldri det aller minste inntrykk av at Gud ikke kunne tilgi meg. Jehova sviktet meg ikke. Han så at jeg angret oppriktig, og at jeg forkastet en slik uforstandig og bedragersk handlemåte; og han har velsignet meg rikt.» James ble gjenopptatt i den kristne menighet. Siden han ble løslatt fra fengselet for omkring ti år siden, har han holdt seg aktiv og bevart iveren. Til glede for sin kone og sin familie er han nå menighetstjener, og han holdt nylig sitt første offentlige foredrag.

Han fant veien

Vi møtte Johnny tidlig i 1990-årene. Familien hans hadde en viss kontakt med Jehovas vitner, men ingen i familien var åndelig sterke da Johnny vokste opp og trengte åndelig og moralsk veiledning. Johnny slo inn på en kriminell løpebane. Han ble dømt til å sone i en føderal fangeleir i nærheten av fengselet i Atlanta. Mens han var i denne leiren, fikk han høre om bibelstudiegruppene våre og bestemte seg for å være til stede.

Til å begynne med kunne Johnny knapt nok lese. Men han var så ivrig etter å ta til seg mer kunnskap om Jehova og Jesus Kristus at han var fast besluttet på å bli flink til å lese. (Johannes 17: 3) Studiegruppene våre er ofte til hjelp for de innsatte i denne forbindelse, særlig når det gjelder leseforståelse og det å lese høyt. Johnny arbeidet så hardt at de andre interesserte begynte å se opp til ham som et eksempel på hvordan en som oppriktig studerte Bibelen, skulle være.

Mange måneder senere ble Johnny overført til det føderale fengselet i Talladega i Alabama for å delta i et av dets undervisningsprogrammer om rusmidler. Da han kom dit, begynte han straks å delta i de kristne møtene som Jehovas vitner holdt der. Han deltok aktivt helt til han ble løslatt. Og da den lykkelige dagen kom, kastet ikke Johnny bort tiden, men tok kontakt med vitnene i den lille hjembyen sin. Han ble tatt hjertelig imot og fortsatte å studere og å gjøre åndelige framskritt.

Johnnys begeistring og hans kjærlighet til Bibelens sannhet har også oppmuntret moren hans til å bli mer engasjert i menighetens virksomhet. Han er en stor kilde til styrke og praktisk hjelp for henne. Nylig ble han døpt som symbol på sin innvielse til Jehova Gud, og han fortsetter å ha en aktiv andel i den kristne tjeneste.

En rik høst

I løpet av de siste 20 årene har over 40 innsatte ved fengselet i Atlanta fått hjelp til å bli døpte forkynnere blant Jehovas vitner; over 90 andre innsatte har også høstet gagn av de ukentlige bibelstudiene. Andre fanger er blitt døpt etter at de er blitt løslatt fra fengselet eller er blitt flyttet til andre fengsler.

De av oss som uke etter uke besøker dette historiske fengselet for å hjelpe innsatte som virkelig angrer, er takknemlige for å få delta i dette enestående kristne forkynnelsesarbeidet. (Apostlenes gjerninger 3: 19; 2. Korinter 7: 8—13) I disse dystre omgivelsene med vakttårn og fangevoktere utstyrt med geværer, med elektriske porter og høye piggtrådgjerder er vi blitt fylt av glede og ærefrykt over å se kriminelle snu om og bli ærlige borgere og trofaste tjenere for Gud. — 1. Korinter 6: 9—11. — Innsendt.

[Fotnoter]

[Ramme/bilder på sidene 20 og 21]

’Dere har vært vertskap for noen av mine beste venner’

I APRIL 1983 drog Frederick W. Franz, som var medlem av Jehovas vitners styrende råd, på besøk til det føderale fengselet i Atlanta i Georgia i USA. Han hadde sett fram til å besøke akkurat dette fengselet. Da han gikk inn i bygningen, sa han med høy stemme til den vakten som satt bak disken i foajeen: «Du skal vite at dere her har vært vertskap for noen av mine beste venner!» Vakten så uforstående ut, for å si det mildt. Hva var det Franz snakket om?

Det var 64 år tidligere at Joseph F. Rutherford og hans sju medarbeidere var blitt dømt til fengselsstraff, falskelig anklaget for sammensvergelse. Rutherford og Franz ble senere nære venner og medarbeidere. Nå, over 40 år etter Rutherfords død, var Franz — som var blitt omkring 90 år gammel — glad for å besøke det fengselet som hans venn hadde sittet i for så lenge siden. Han tenkte sikkert på det arbeidet som Rutherford og hans medarbeidere hadde gjort bak disse murene. Hva slags arbeid var det?

Kort tid etter at Rutherford og hans medarbeidere hadde kommet, sa fengselsinspektøren: «Vi skal gi dere noe arbeid. Hva kan dere?»

A.H. Macmillan, en av de åtte, svarte: «Jeg har aldri gjort noe annet i mitt liv enn å forkynne. Er det noe slikt arbeid til meg her?»

«Nei, min herre! Det er derfor du er kommet hit, og jeg kan si deg med en gang at det ikke kommer på tale at du skal forkynne her.»

Det gikk noen uker. Alle fangene måtte gå til gudstjeneste i kapellet om søndagen, og de som ville, kunne bli igjen og være med på en søndagsskole etterpå. De åtte mennene bestemte seg for å danne sin egen bibelstudiegruppe, som de ledet etter tur. «Noen nysgjerrige begynte å komme, og etter hvert kom det enda flere,» fortalte Rutherford senere. Snart hadde den lille gruppen på 8 vokst til 90!

Hvordan reagerte fangene på det de lærte i bibelstudiegruppen? En av fangene sa: «Jeg er 72 år gammel, og jeg måtte bak fengselsmurene for å høre sannheten. Jeg er av den grunn glad for at jeg kom i fengsel.» En annen sa: «Min soningstid er snart omme; jeg er lei for at jeg må dra . . . Kan dere si meg hvor jeg kan finne noen som dere når jeg kommer ut?»

Kvelden før de åtte mennene ble løslatt, fikk de et rørende brev fra en ung mann som hadde vært med i bibelstudiegruppen deres. Han skrev: «Jeg vil at dere skal vite at dere har gitt meg et ønske om å bli et bedre, sterkere menneske, hvis det kan komme noe slikt av et levende lik som er så tilsmusset og medtatt av verden som mitt. . . . Jeg er svak, meget svak, ingen vet det bedre enn jeg selv, men jeg vil prøve, og jeg vil kjempe med meg selv, om nødvendig, for å oppnå de fulle frukter fra de såkorn dere har sådd, så jeg ikke bare kan hjelpe meg selv, men også dem omkring meg. Dette kan lyde underlig når det kommer fra en som meg, men dypt nede i mitt hjerte mener jeg hvert ord.»

I dag, godt og vel 80 år senere, sår Jehovas vitner fremdeles bibelske sannhetskorn i fengselet i Atlanta — og også i mange andre fengsler. — 1. Korinter 3: 6, 7.