Et innblikk i noen revmatiske sykdommer

«NÅR JEG LEGGER MEG, SER JEG PÅ DE DEFORMERTE FØTTENE OG HENDENE MINE, OG JEG BEGYNNER Å GRÅTE.» — MIDORI, JAPAN.

REVMATISME har plaget menneskene i hundrevis av år. Funn som er gjort i forbindelse med egyptiske mumier, tyder på at det eksisterte revmatiske lidelser for mange hundre år siden. Christofer Columbus led etter alt å dømme av en revmatisk sykdom. Og millioner av mennesker i dag er rammet. Hva er egentlig revmatisme?

Revmatiske sykdommer, som ikke er et klart definert medisinsk begrep, er en samlebetegnelse  på en rekke sykdommer som kjennetegnes av verking og smerter i ledd, sener, muskler og/eller ryggrad, det vil si i bevegelsesapparatet. Det finnes cirka 200 forskjellige revmatiske sykdommer. * Mange av dem kommer inn under betegnelsen «artritt» (leddbetennelse). Begrepene «gikt» og «revmatisme» brukes om hverandre i dagligtale. Noen former for revmatisme kan skade huden, indre organer og til og med øynene. La oss se nærmere på to vanlige former for revmatisme — leddgikt (revmatoid artritt), som innebærer betennelse, og artrose (slitasjegikt).

Hvordan leddene er oppbygd

Et ledd er forbindelsen mellom to knokler. Et ekte ledd (synovialledd) er omgitt av en kraftig kapsel som beskytter og støtter det. (Se illustrasjonen på side 4.) Leddkapselen er innvendig kledd med en leddhinne (synovialhinne). Denne hinnen produserer en litt seigtflytende væske som smører leddet. Inni leddkapselen er de to knokkelendene dekket med et jevnt, elastisk vev som kalles brusk. Brusken hindrer at knoklene gnir og skraper mot hverandre. Den fungerer også som støtdemper; den beskytter leddflatene og fordeler trykket jevnt ut over knoklene.

Når du går, løper eller hopper, kan det for eksempel være at trykket på hoftene og knærne er fire til åtte ganger større enn kroppsvekten! De omgivende musklene og senene tar av for det meste av dette trykket, mens brusken hjelper knoklene til å tåle belastningen ved å presse seg sammen som en svamp.

Leddgikt

Ved leddgikt går kroppens immunsystem til storstilt angrep på leddene. Av en eller annen ukjent årsak strømmer en mengde blodceller — deriblant T-celler, som er viktige for kroppens immunsystem — inn i leddhuler. Dette utløser en rekke kjemiske reaksjoner som fører til at leddet blir betent. Det kan oppstå en ukontrollert cellevekst i leddhinnen, slik at det blir dannet svulstlignende vev, såkalt pannus. Denne pannus produserer i sin tur enzymer som ødelegger brusken. Leddflatene møtes, og dette gir friksjon og forårsaker nedsatt bevegelighet, noe som medfører store smerter. Denne ødeleggende prosessen svekker også leddbåndene, senene og musklene, med den følge at leddet blir ustabilt og delvis går ut av ledd, noe som ofte fører til deformitet. Leddgikt rammer vanligvis ledd i et symmetrisk mønster og angriper gjerne håndleddene, knærne og føttene. Over 50 prosent av dem som har fått diagnosen leddgikt, utvikler også knuter eller kuler under huden. Noen får anemi og plagsomt tørre øyne og tørr hals. Leddgikt ledsages av større eller mindre utmattelse og influensalignende symptomer, deriblant feber og verkende muskler.

Sykdomsbildet varierer sterkt fra pasient til pasient både med hensyn til begynnelse, forløp og varighet. Hos én kommer smertene og stivheten kanskje snikende i løpet av flere uker eller til og med år. Hos en annen kan sykdommen komme helt plutselig. Noen opplever at den varer i noen måneder og så forsvinner igjen av seg selv uten å ha voldt noen merkbar skade. Andre opplever perioder da symptomene blusser kraftig opp, fulgt av perioder da de føler seg mye bedre. Og hos noen holder sykdommen seg aktiv i mange år, slik at de blir mer eller mindre uføre.

Hvem risikerer å få leddgikt? «Sykdommen er vanligst hos middelaldrende kvinner,» sier dr. Michael Schiff. Men han sier videre at  «den kan ramme hvem som helst på et hvilket som helst alderstrinn, også barn og menn». Er det leddgikt i familien, er risikoen større. Flere studier tyder dessuten på at både røyking og overvekt og det at en tidligere har fått blodoverføring, er betydelige risikofaktorer.

Artrose

«Artrose er på mange måter som været — allestedsnærværende, ofte noe som man ikke legger merke til, iblant noe som får dramatiske virkninger,» sier Western Journal of Medicine. I motsetning til leddgikt sprer artrose (slitasjegikt) seg sjelden til andre kroppsdeler; det er som regel bare ett eller noen få ledd som rammes av artrosens nedbrytende prosess. Etter hvert som brusk langsomt brytes ned, begynner ben å gni mot ben. Dette ledsages av utvekster som består av benvev, og som kalles osteofytter. Det kan være at det dannes cyster, og at det underliggende benet fortykkes og deformeres. Andre symptomer innbefatter utvekster på knokene, skrapelyder fra affiserte ledd, muskelkramper, samt smerter, stivhet og redusert bevegelighet.

Man trodde lenge at artrose var en naturlig følge av høy alder. Men nå har ekspertene gått bort fra denne oppfatningen. The American Journal of Medicine sier: «Det er ikke noe som tyder på at et normalt ledd, som blir utsatt for vanlige belastninger, skal slites ned i løpet av en persons levetid.» Hva er så årsaken til artrose? Hva som er den egentlige årsaken, er et kontroversielt spørsmål, ifølge det britiske legetidsskriftet The Lancet. Noen forskere mener at det kan være at det først har skjedd en skade på en knokkel, for eksempel små knokkelbrudd. Dette fører kanskje i sin tur til benete utvekster og skadet brusk. Andre tror at artrose begynner i selve brusken. De forklarer det med at etter hvert som brusken degenererer og slites, øker belastningen på det underliggende benet. Sykelige forandringer oppstår når kroppen forsøker å reparere den skadede brusken.

Hvem risikerer å få artrose? Selv om alderen i seg selv ikke forårsaker artrose, forekommer tap av leddbrusk oftere hos dem som er kommet opp i årene. Andre som er utsatt, er slike som har mekaniske misforhold i leddet, eller som har svake ben- og hoftemuskler, ben med ulik lengde eller en feilstilling i ryggsøylen. Leddskader forårsaket av en ulykke eller av et yrke som gjør at en stadig gjentar de samme bevegelsene og overbelaster et ledd, kan også utløse artrose. Når nedbrytningen av brusk har begynt, kan overvekt forverre tilstanden.

Dr. Tim Spector sier: «Artrose er en komplisert sykdom som avgjort har miljømessige risikofaktorer, men arv spiller også i høy grad inn.» Middelaldrende og eldre kvinner som har artrose i familien, er særlig utsatt. Ved osteoporose (benskjørhet) er det lav bentetthet, mens det er høy bentetthet som går forut for artrose. Noen forskere oppgir også skader som følge av frie oksygenradikaler og mangel på C- og D-vitaminer som risikofaktorer.

Behandling

Behandlingen av slike leddsykdommer består vanligvis i en kombinasjon av medisinering, mosjon og livsstilsendringer. En fysioterapeut kan sette i gang et treningsopplegg.  Det kan innbefatte en rekke typer øvelser, for eksempel isometrisk trening (hvor man lar muskelkraften møte en like stor motstand), isotonisk trening (det motsatte; musklene trekkes sammen, for eksempel ved vektløftning) og aerobe former for trening. Det har vist seg at dette har lindret en rekke symptomer, deriblant smerter og hevelser, utmattelse, uopplagthet og depresjon. Man kan se fordelene ved trening selv hos dem som er høyt oppe i årene. Mosjon kan også begrense bensvinn. Noen mener dessuten at man kan oppnå en viss smertelindring ved hjelp av forskjellige former for varme- og kuldebehandling og akupunktur. *

Fordi vekttap kan redusere leddsmerter betraktelig, kan det ha stor betydning å være nøye med kostholdet. Noen har også sagt at et kosthold som innbefatter kalsiumrike matvarer, for eksempel mørkegrønne bladgrønnsaker, fersk frukt og kaldtvannsfisk rik på omega-3-fettsyrer — og det å spise lite ferdigmat og mettede fettsyrer — kan hjelpe en til ikke bare å gå ned i vekt, men også til å redusere smertene. Hvordan kan det ha seg? Noen sier at et slikt kosthold hemmer betennelsesprosessen. Det skal også ha vært til hjelp for noen å la være å spise kjøtt, melkeprodukter og hvete og grønnsaker som tilhører søtvierfamilien, for eksempel tomater, poteter, auberginer og paprika.

I noen tilfeller anbefales et kirurgisk inngrep som kalles artroskopi. Dette går ut på at et instrument føres rett inn i et ledd, slik at en kirurg kan fjerne det leddvevet som produserer de destruktive enzymene. Denne behandlingen har imidlertid begrenset effekt, for betennelsen kommer ofte tilbake. En mer drastisk behandlingsmåte er artroplastikk, hvor man bytter ut deler av leddet eller hele leddet (vanligvis en hofte eller et kne) med  kunstig materiale. Dette hjelper pasienten i 10—15 år framover og er ofte svært effektivt med hensyn til å fjerne smerter.

I den senere tid har leger prøvd behandlingsformer som er mindre inngripende, for eksempel en som går ut på å sprøyte hyaluronsyre direkte inn i et ledd. Dette blir først og fremst gjort på knær. Å sprøyte inn stoffer som stimulerer reparasjon av brusk (kondroitinbeskyttende midler), har også hatt en viss effekt, ifølge noen europeiske studier.

Det er ikke noe medikament som kan kurere revmatiske sykdommer, men mange medikamenter demper smerter og betennelse, og noen er lovende med hensyn til å hemme sykdomsutviklingen. Både smertestillende midler og kortikosteroidbehandling, NSAID (nonsteroide antiinflammatoriske midler), DMARD (medikamenter som skal bremse utviklingen av revmatiske sykdommer) og immunsuppressiva (legemidler som brukes for å undertrykke eller hemme immunsystemet) hører med til alt det som blir brukt for å lindre de vonde symptomene. Men det kan være at lindringen koster dyrt, for alle disse medikamentene kan gi alvorlige bivirkninger. Det kan være en utfordring for både pasienten og legen å veie de potensielle fordelene og risikoene opp mot hverandre.

Hvordan har noen som har vært plaget av revmatisme, klart å leve med sin smertefulle sykdom?

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 6]

OVERVEKT OG RØYKING OG DET AT EN TIDLIGERE HAR FÅTT BLODOVERFØRING, KAN ØKE RISIKOEN FOR Å UTVIKLE LEDDGIKT

[Ramme/bilde på side 8]

ALTERNATIVE BEHANDLINGSMÅTER

Noen midler antas å være tryggere, å ha færre bivirkninger, enn tradisjonelle behandlingsformer. Vi kan for eksempel nevne kollagen type II gitt oralt, som noen forskere hevder har vært effektivt mot hovne ledd og smerter hos leddgiktpasienter. Hvordan virker dette? Det hemmer de cytokiner som fremmer betennelse og er destruktive, nemlig interleukin-1 og tumornekrosefaktor α. Noen naturlige næringsstoffer skal også ha vist seg å ha en viss evne til å hemme de samme destruktive elementene. Det gjelder blant annet vitamin E, vitamin C, nikotinsyre, fiskeoljer som er rike på EPA (eikosapentaensyre) og GLA (gammalinolensyre), olje av agurkurtfrø og nattlysolje. I Kina er urtemidlet Tripterygium wilfordii Hook F blitt brukt i årevis. Det har visstnok fungert ganske bra mot leddgikt.

 [Illustrasjon på sidene 4 og 5]

(Se den trykte publikasjonen)

NORMALT LEDD

SLIMPOSE

MUSKEL

BRUSK

SENE

LEDDKAPSEL

LEDDHINNE

LEDDVÆSKE

BEN

LEDD ANGREPET AV LEDDGIKT

MINDRE LEDDSPALTE

BEN- OG BRUSKØDELEGGELSE

BETENT LEDDHINNE

LEDD ANGREPET AV ARTROSE

LØSE BRUSKPARTIKLER

BRUSKØDELEGGELSE

TAGG AV BENVEV

[Rettigheter]

Kilde: Arthritis Foundation

[Bilde på side 7]

Mennesker i alle aldere kan bli rammet av en leddsykdom

[Bilder på side 8]

Et treningsopplegg og riktig kosthold kan gi en viss lindring