Kolportører — omvandrende bokdistributører

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I FRANKRIKE

FOR noen år siden ble det åpnet et lite «museum» ved foten av Jandribreen, som ligger ved skianlegget i Deux-alpene i det sørøstlige Frankrike. Blant isskulpturene som var utstilt, fant man en som henledet oppmerksomheten på et gammelt yrke — det var en skulptur av en kolportør.

I flere hundre år reiste kolportører fra marked til marked og gikk fra hus til hus for å tilby varer som de bar med seg rundt halsen (kolportør, fra fransk colporteur, skriver seg fra ordene col, som betyr hals, og porter, som betyr bære). I dag er det få som har hørt om dem. Og de som har hørt om dem, tenker kanskje på dem som stakkarslige selgere som tilbød varer av liten verdi. Men i virkeligheten har kolportørene etterlatt seg en arv som har berørt millioner av menneskers liv helt fram til i dag.

Et nærmere blikk på kolportørenes arbeid

Mange av kolportørene var langt fra noen ulykkelige stakkarer. De var velorganiserte kjøpmenn som tilbød siste nytt av varer gjennom et omfattende europeisk nettverk. Men ikke alle kolportørene drev handelsvirksomhet for å tjene penger. Noen gjorde det for å utbre sin tro og overbevisning. Noen mistet til og med livet som følge av det.

Det ser ut til at kolportørenes arbeid fikk sin begynnelse en eller annen gang i slutten av middelalderen. De første av dem holdt til i fjellområdene i Alpene, Pyreneene og det skotske høyland. Mange var gårdsarbeidere som etter innhøstningen levde som reisende kjøpmenn.

En franskmann ved navn Jehan Gravier var en av disse omreisende kjøpmennene. Han og familien hans bodde i fjellområdet La Grave på 1500-tallet. Det var sannsynligvis fordi jorden var uproduktiv at han gikk i gang med å dekke landsbyboernes behov for trevirke, lær, ull og salt — produkter fra fjellområdene. Kolportører som Gravier brakte disse tingene med seg til byene og byttet dem i herreklær, kammer, briller,  bøker, medisiner, tobakk og graveringsarbeider. Disse varene ble i sin tur solgt enten til byfolk eller til bønder som bodde langt unna en butikk. Noen kolportører gjennomarbeidet så store områder at de måtte reise 20 kilometer om dagen! Mens de var borte, var det slektninger som tok seg av jorden og familien deres.

Gravier gjorde imidlertid mer enn bare å selge forskjellige småting. Opptegnelser viser at det var en viss boktrykker ved navn Benoît Rigaud som han skyldte penger. Dette tyder på at Gravier, i likhet med mange andre kolportører, solgte bøker. På hans tid befant Europa seg i renessansen, og boksalget blomstret som aldri før. Mellom år 1500 og 1600 ble det produsert fra 140 millioner til 200 millioner bøker i Europa. En fjerdedel av disse ble utgitt i Frankrike. Lyon, landets økonomiske hovedstad, som ligger ved foten av Alpene, var et ledende senter for europeisk forlagsvirksomhet og var den viktigste produsent av bøker på fransk. Gravier hadde derfor et stort utvalg av bøker med seg på sine handelsturer. Men mens folk som Gravier solgte bøker bare for fortjenestens skyld, oppstod det en annen type kolportører som distribuerte bøker utelukkende av religiøse grunner.

«Troens smuglere»

Etter at trykkpressen ble oppfunnet, ble folk stadig mer oppslukt av religiøse bøker, brosjyrer og traktater. Bibelen ble først trykt på latin og deretter på språk som folk forstod. I Tyskland ble det trykt millioner av eksemplarer, og kolportører hadde en andel i raskt å distribuere bibler til folk som bodde på landet. Det var imidlertid ikke alle som var like begeistret for denne virksomheten.

I 1525 nedla det franske parlamentet forbud mot å oversette Bibelen til fransk, og året etter ble det forbudt å være i besittelse av Bibelen på folkemålet. Trass i dette ble Bibelen trykt i tusenvis av eksemplarer, og mange av dem ble i all hemmelighet spredt over hele Frankrike, takket være målbevisste kolportører. En av dem var en ung mann ved navn Pierre Chapot. Han ble arrestert i 1546 og henrettet.

Til slutt, i 1551, fulgte det katolske Frankrike en hard linje ved å forby kolportørene å selge bøker, siden de «i all hemmelighet» brakte med seg bøker «fra Genève», det vil si fra protestanter. Men dette hadde liten virkning. Det fløt en jevn strøm av bibler inn i Frankrike ved hjelp av alle mulige midler. De var ofte små i størrelse og ble gjemt i vinfat med dobbelte bunner, i tønner med kastanjer eller i lasterommet på båter. En modig mann som het Denis Le Vair, ble arrestert da han holdt på å transportere en tønne full av bibler.  Han ble også henrettet. En katolikk som levde på den tiden, og som var fiendtlig innstilt til kolportørene, innrømmet at det var på grunn av dem «at Frankrike på kort tid ble fylt av franske eksemplarer av Det nye testamente».

Gjennom hele 1500-tallet levde disse «troens smuglere», som en skribent kaller dem, i konstant fare. Mange kolportører ble arrestert, kastet i fengsel eller sendt til galeiene, ble landsforvist eller led martyrdøden. Noen kolportører ble brent sammen med bøkene sine. Selv om den historiske beretning bare oppgir navnene på en håndfull av dem, var det takket være en hærskare av slike modige mennesker at de fleste protestantiske familier fikk mulighet til å skaffe seg en bibel.

Omvandrende biblioteker

På 1600-tallet fortsatte den katolske kirke å hindre vanlige folk i å få tilgang til Bibelen. I stedet fikk de troende tidebøker og bøker om helgenenes liv — dårlige erstatninger! * Jansenistene, katolikker med «kjetterske» synspunkter, forsvarte derimot det å lese i De hellige skrifter. Kolportører var derfor med på å distribuere jansenistenes nylig fullførte oversettelse av de greske skrifter («Det nye testamente») av Le Maistre de Sacy.

Samtidig begynte kolportørene å ha med seg en ny og billig form for litteratur i ryggsekkene sine. Mange mennesker i Frankrike lærte å lese på grunnlag av disse bøkene, som var både opplysende og underholdende, inntil de forsvant på 1800-tallet. Franskmennene kalte dem bibliothèque bleue, eller det blå bibliotek, på grunn av fargen på innbindingen. I England ble de kalt chapbooks, folkebøker. De bestod av folklore, fortellinger om middelalderske riddere, om helgenenes liv og så videre. Som man kan tenke seg, så folk med forventning fram til kolportørenes besøk, enten det nå var kolportører fra Pyreneene, som kom om sommeren, eller kolportører  fra Dauphiné-alpene, som kom om vinteren.

Interessant nok dekket kolportørene både de lærde og de ulærdes behov. I en undersøkelse som ble foretatt på 1700-tallet blant bøndene fra Guienne-området i det sørvestlige Frankrike, ble det sagt: «I de lange vinterkveldene leser [bøndene] om helgenenes liv eller et kapittel fra Bibelen en halv times tid for hele husstanden. . . . Når de ikke har noe annet, leser de . . . det blå bibliotek og annen underholdningslitteratur som kolportørene bringer med seg hvert år til landsbygda.» Bibelen var imidlertid svært populær, og man kunne finne eksemplarer av den selv på de mest beskjedne bondegårder.

Organiserte nettverk

Det utviklet seg et nettverk av kolportører i de franske og italienske alper, i Pyreneene og i Normandie i det nordvestlige Frankrike. Kolportørene fra Dauphiné-alpene alene kontrollerte en fjerdedel av bokmarkedet i Sør-Europa. «Boksalget i Spania og Portugal, så vel som i mange byer i Italia, blir styrt av franskmenn fra den samme landsbyen . . . i Dauphiné-alpene,» sa en bokselger i Genève på den tiden.

Kolportørenes suksess skyldtes ikke bare at de var «aktive, hardt arbeidende og ekstremt nøkterne mennesker», men også at de nærte stor hengivenhet for medlemmer av sin familie, for sin landsby og sin religion. Mange av dem var protestanter som holdt kontakten med dem som hadde dratt i eksil under forfølgelsen. Slektninger, landsmenn og trosfeller utgjorde dermed et effektivt nettverk på kryss og tvers av Europa. Gravier-familien, for eksempel, hadde et boksalgsnettverk som omfattet Frankrike, Spania og Italia. Andre slike nettverk strakte seg helt til Persia og Amerika.

En fornyelse av kolportørvirksomheten

På 1800-tallet gav den industrielle revolusjon dødsstøtet til denne familiekolportørvirksomheten, som hadde foregått i generasjoner. Men dannelsen av bibelselskaper førte til at distribusjonen av bibler skjøt fart som aldri før. Den katolske kirke var imidlertid fortsatt imot at Bibelen skulle bli distribuert. Helt fram til sent på 1800-tallet ble bibelkolportørene trakassert og trukket for retten. Likevel sørget de for at det mellom 1804 og 1909 ble distribuert seks millioner eksemplarer av hele eller deler av Bibelen bare i Frankrike.

Arbeidet med å opplyse folk om Bibelens lære var langt fra fullført. I 1881 oppfordret bladet Zion’s Watch Tower and Herald of Christ’s Presence (utgitt i De forente stater) de kristne til å arbeide som evangelister. Hva var målet? «Å utbre sannheten ved å få folk til å lese.» I 1885 hadde rundt 300 evangelister reagert positivt på innbydelsen og var opptatt i dette arbeidet. Noen reiste vidt og bredt. De drog til slike land som Barbados, Burma (nå Myanmar), El Salvador, Finland, Guatemala og Honduras. Da den første verdenskrig brøt ut, hadde disse evangelistene spredd kunnskap om Bibelen i Costa Rica, England, Frankrike, Kina, New Zealand, Norge, Polen, Sveits, Sverige og Tyskland.

Interessant nok ble de første heltidsevangelistene blant disse bibelstudentene (nå kjent som Jehovas vitner) kalt kolportører. Senere gikk man bort fra denne betegnelsen, fordi den ikke gav noen nøyaktig beskrivelse av det viktigste formålet med arbeidet deres, nemlig å gi bibelsk undervisning. (Matteus 28: 19, 20) Dessuten passet ikke ordet til deres ikke-kommersielle virksomhet. Heltidsforkynnere blant Jehovas vitner i dag blir derfor kalt pionerer.

I fjor var det over 800 000 pionerer som distribuerte bibler og bibelsk litteratur. De gjør det ikke for å tjene penger, men «av oppriktighet, ja som sendt fra Gud, taler [de] for Guds ansikt, i samfunn med Kristus». (2. Korinter 2: 17) Pionerene i vår tid er derfor noe langt mer enn omvandrende bokdistributører. Men de er svært takknemlig for det eksempel mange av disse første kolportørene foregikk med ved sin nidkjærhet og overbevisning.

[Fotnote]

[Bilder på sidene 24 og 25]

Kolportørene brakte siste nytt av varer til folks hjem

Folk ventet ivrig på kolportørene

[Rettigheter]

© Cliché Bibliothèque nationale de France, Paris

[Bilder på side 26]

Det nye testamente av Le Maistre de Sacy og en bok fra det blå bibliotek

[Rettigheter]

Lengst til venstre: © Cliché Bibliothèque nationale de France, Paris Til venstre: © B.M.V.R de Troyes/Bbl.390/Foto: P. Jacquinot

[Bilde på sidene 26 og 27]

Evangelister distribuerte bibelsk litteratur

[Bilde på side 26]

I dag tilbyr heltidsforkynnere gratis bibelundervisning