Tillit til Gud holdt meg oppe

FORTALT AV RACHEL SACKSIONI-LEVEE

DA EN VAKT GJENTATTE GANGER SLO MEG I ANSIKTET FORDI JEG NEKTET Å UTFØRE ET ARBEID SOM BESTOD I Å LAGE DELER TIL NAZISTENES BOMBEFLY, SA EN ANNEN VAKT TIL HENNE: «DU KAN LIKE GJERNE LA VÆRE. DISSE BIBELFORSKERNE VIL LA SEG BLI SLÅTT TIL DØDE FOR SIN GUD.»

DETTE skjedde i desember 1944 i Beendorff, en arbeidsleir for kvinner som lå nær saltgruvene i Nord-Tyskland. La meg fortelle om hvordan jeg kom dit, og hvordan jeg overlevde de siste månedene av den annen verdenskrig.

Jeg ble født i 1908 i en jødisk familie i Amsterdam i Nederland, som den andre av tre jenter. Faren min var diamantsliper, i likhet med mange andre jøder i Amsterdam før den annen verdenskrig. Han døde da jeg var tolv år gammel, og etter det flyttet bestefar til oss. Bestefar var en from jøde, og han sørget for at vi ble oppdratt i samsvar med jødiske tradisjoner.

Jeg fulgte i min fars fotspor og lærte diamantsliperfaget, og i 1930 giftet jeg meg med en kollega. Vi fikk to barn — Silvain, en livlig og eventyrlysten gutt, og Carry, som var en søt og rolig liten jente. Dessverre varte ikke ekteskapet vårt lenge. I 1938, kort tid etter skilsmissen, giftet jeg meg med Louis Sacksioni, som også var diamantsliper. I februar 1940 ble datteren vår, Johanna, født.

Selv om Louis var jøde, utøvde han ikke religionen sin. Derfor feiret vi ikke lenger de jødiske høytidene som jeg hadde syntes var så spennende som barn. Innerst inne trodde jeg fortsatt på Gud, og jeg savnet høytidene.

Jeg skifter religion

I begynnelsen av 1940, det året da tyskernes okkupasjon av Nederland begynte, kom en kvinne på besøk og snakket med meg om Bibelen. Jeg forstod ikke så mye av det hun sa, men jeg tok imot litteratur hver gang hun kom innom. Jeg leste imidlertid ikke det hun gav meg, fordi jeg ikke ville ha noe med Jesus å gjøre. Jeg hadde lært at han var en frafallen jøde.

Så en dag kom en mann på besøk. Jeg stilte ham slike spørsmål som: «Hvorfor skapte ikke Gud andre mennesker etter at Adam og Eva hadde syndet? Hvorfor er det så mye lidelse? Hva kommer det av at mennesker hater hverandre og fører krig?» Han forsikret meg om at han  ville besvare spørsmålene mine ved hjelp av Bibelen hvis jeg bare var tålmodig. Det ble derfor ordnet med et hjemmebibelstudium.

Fremdeles vegret jeg meg for den tanken at Jesus var Messias. Men etter å ha lagt fram denne saken i bønn begynte jeg å lese Bibelens profetier om Messias med nye øyne. (Salme 22: 7, 8, 18; Jesaja 53: 1—12) Jehova satte meg i stand til å se at disse profetiene ble oppfylt på Jesus. Mannen min var ikke interessert i det jeg lærte, men han prøvde ikke å hindre meg i å bli et av Jehovas vitner.

Jeg må gjemme meg, men fortsetter å forkynne

Den tyske okkupasjonen av Nederland brakte meg i en farlig situasjon. Ikke nok med at jeg var jøde — tyskerne sendte jo jødene til konsentrasjonsleirene — men jeg var også et av Jehovas vitner og tilhørte altså en religiøs organisasjon som nazistene prøvde å ødelegge. Likevel fortsatte jeg å fortelle andre om mitt nye kristne håp, og jeg brukte gjennomsnittlig 60 timer i måneden i dette arbeidet. — Matteus 24: 14.

En kveld i desember 1942 kom ikke mannen min hjem fra arbeidet. Det viste seg at han var blitt arrestert på arbeidsplassen sammen med kollegaene sine. Jeg så ham aldri mer igjen. Mine trosfeller rådde meg til å ta med meg barna og gå i dekning. Jeg fikk bo hos en kristen søster på den andre siden av Amsterdam. Men jeg måtte overlate barna mine til andre; det var for farlig for oss alle fire å oppholde oss på samme sted.

Det var ofte på hengende håret at jeg slapp unna. En kveld skulle et av Jehovas vitner kjøre meg til et nytt skjulested på sykkelen sin. Men lyset på sykkelen virket ikke, og vi ble stoppet av to nederlandske politimenn. De lot lommelykten lyse på ansiktet mitt, og de så at jeg var jøde. Heldigvis sa de bare: «Skynd dere av gårde — men til fots.»

Arrestert og satt i fengsel

En morgen i mai 1944 ble jeg arrestert da jeg var på vei for å starte i forkynnelsesarbeidet — ikke fordi jeg var et av Jehovas vitner, men fordi jeg var jøde. Jeg ble ført til et fengsel i Amsterdam, og der var jeg i ti dager. Så ble jeg og andre jøder sendt av gårde med tog til en transittleir i Westerbork i den nordøstlige delen av Nederland. Derfra ble jøder transportert til Tyskland.

I Westerbork traff jeg svogeren min og sønnen hans; de var også blitt arrestert. Jeg var det eneste Jehovas vitne blant jødene, og jeg bad hele tiden til Jehova om at han måtte holde meg oppe. To dager senere ble svogeren min, sønnen hans og jeg plassert på et krøttertog som skulle til Auschwitz eller Sobibor, dødsleirer i Polen. Plutselig ble navnet mitt ropt opp, og jeg ble ført til et annet tog — et vanlig passasjertog.

Om bord var tidligere kollegaer i diamantbransjen. Omtrent ett hundre diamantslipere ble transportert til Bergen-Belsen i Nord-Tyskland. Senere fikk jeg vite at jeg reddet livet på grunn av yrket mitt, for jøder som kom til Auschwitz og Sobibor ble vanligvis sendt rett i gasskamrene. Det var det som skjedde med mannen min, to av barna mine og andre slektninger. Men på den tiden visste jeg ikke hva som hadde skjedd med dem.

I Bergen-Belsen ble diamantsliperne innkvartert i spesielle  brakker. En diamantsliper må utføre sitt arbeid med stor nøyaktighet, så for at vi skulle skåne hendene våre, slapp vi å utføre annet arbeid. Jeg var den eneste i gruppen som var et av Jehovas vitner, og jeg fortalte frimodig de andre jødene om min nye tro. Men de betraktet meg som en frafallen, akkurat slik noen betraktet apostelen Paulus i det første århundre.

Jeg hadde ingen bibel, og jeg lengtet etter åndelig mat. En jødisk lege i leiren hadde en bibel, og han gav den til meg i bytte for noen stykker brød og litt smør. I sju måneder var jeg en del av «diamantgruppen» i Bergen-Belsen. Vi ble behandlet ganske bra, noe som førte til at de andre jødiske fangene ble fiendtlig innstilt til oss. Til slutt viste det seg imidlertid at det ikke var flere diamanter som vi kunne arbeide med. Den 5. desember 1944 ble derfor omtrent 70 jødiske kvinner, deriblant jeg, flyttet til en arbeidsleir for kvinner i Beendorff.

Jeg nekter å lage våpen

I gruvene i nærheten av leiren, omtrent 400 meter under bakken, ble fanger satt til å lage deler til bombefly. Da jeg nektet å utføre dette arbeidet, fikk jeg noen kraftige slag. (Jesaja 2: 4) Vakten snerret at jeg bare måtte være innstilt på å arbeide neste dag.

Neste dag møtte jeg ikke opp til navneoppropet, men ble værende i brakken. Jeg var sikker på at jeg kom til å bli skutt, så jeg bad Jehova om å lønne meg for min tro. Jeg gjentok for meg selv noen ord fra en bibelsk salme: «Til Gud har jeg satt min lit. Jeg skal ikke være redd. Hva kan et menneske av jord gjøre meg?» — Salme 56: 11.

Brakkene ble gjennomsøkt, og jeg ble ført ut. Det var da en av vaktene slo meg gjentatte ganger. Hun spurte også: «Hvem er det som ikke lar deg arbeide?» Hver gang svarte jeg at det var Gud. Det var da en annen vakt sa til henne: «Du kan like gjerne la være. Disse bibelforskerne * vil la seg bli slått til døde for sin Gud.» Ordene hennes styrket meg veldig.

Ettersom man straffet fanger ved å sette dem til å vaske toaletter, tilbød jeg meg å utføre dette arbeidet, selv om det var det verste jeg kunne tenke meg å gjøre. Jeg var glad for at jeg fikk denne oppgaven, fordi dette var noe jeg kunne gjøre med god samvittighet. En morgen kom leirkommandanten, som var fryktet av alle, bort til meg. Han stod foran meg og sa: «Er du den jøden som ikke vil arbeide?»

«Du ser at jeg arbeider,» svarte jeg.

«Men du vil ikke gjøre noe som støtter krigsinnsatsen?»

«Nei, Gud vil ikke at jeg skal det.»

«Men du ville jo ikke drepe noen hvis du gjorde det, ville du vel?»

Jeg forklarte ham at hvis jeg var med på å lage våpen, ville jeg krenke min kristne samvittighet.

Han tok sopelimen min og sa: «Jeg kan drepe deg med denne, ikke sant?»

«Det kan du sikkert, men en sopelime er  ikke laget for å brukes til det, slik et skytevåpen er,» svarte jeg.

Vi snakket om at Jesus var jøde, og om at jeg var blitt et av Jehovas vitner selv om jeg var jøde. Da han gikk sin vei, kom mine medfanger bort til meg, overrasket over at jeg hadde hatt mot til å snakke så rolig med leirkommandanten. Jeg fortalte dem at det ikke var på grunn av mot jeg hadde klart det, men fordi Gud hadde gitt meg styrke.

Jeg overlever krigens slutt

Den 10. april 1945, da de allierte styrkene nærmet seg Beendorff, måtte vi stå oppstilt til navneopprop på appellplassen nesten hele dagen. Etter dette ble omtrent 150 kvinner, deriblant jeg, stuet sammen i krøttervogner uten mat eller vann. Togene kjørte mot et ukjent bestemmelsessted, og i dagevis reiste vi fram og tilbake mellom frontlinjene. Det var noen som kvalte medfangene sine for å få mer plass i vognene, og det førte til at mange kvinner fikk nervesammenbrudd. Det som gjorde at jeg holdt ut, var min tillit til Jehovas beskyttelse.

En dag stoppet toget i nærheten av en leir for menn, og vi fikk lov til å gå ut. Noen av oss fikk utlevert bøtter og skulle hente vann i leiren. Jeg drakk lenge fra kranen før jeg fylte vann i bøtten. Da jeg kom tilbake, kastet de andre kvinnene seg over meg som ville dyr. Alt vannet ble slått ut av bøtten. SS-folkene (medlemmer av Hitlers elitekorps) stod bare og lo. Elleve dager senere endte vi opp i Eidelstedt, en leir i en forstad til Hamburg. Om lag halvparten i gruppen vår hadde dødd som følge av påkjenningene på turen.

En dag mens vi var i Eidelstedt, leste jeg fra Bibelen for noen kvinner. Plutselig stod leirkommandanten ved vinduet. Vi ble veldig redde, for det var forbudt å ha en bibel i leiren. Leirkommandanten kom inn, tok Bibelen og sa: «Så dette er en bibel, hva?» Til min store lettelse gav han meg den tilbake og sa: «Hvis noen av kvinnene dør, må du lese noe høyt fra den.»

Gjenforent med mine medkristne

Fjorten dager senere etter at vi var blitt satt fri, brakte Røde Kors oss til en skole nær Malmö. Der ble vi holdt i karantene en tid. Jeg spurte en av dem som pleiet oss, om hun ville la Jehovas vitner få vite at jeg var på flyktningmottaket. Noen dager senere ble navnet mitt ropt opp. Da jeg fortalte den kvinnen som oppsøkte meg, at jeg var et av Jehovas vitner, begynte hun å gråte. Hun var også et av Jehovas vitner! Etter at hun hadde  roet seg, fortalte hun at vitnene i Sverige alltid hadde bedt for sine kristne brødre og søstre som var i nazistenes konsentrasjonsleirer.

Fra da av kom det hver dag en søster med kaffe og noe godt til. Etter å ha forlatt flyktningmottaket ble jeg overflyttet til et sted nær Göteborg. En kveld arrangerte vitnene der en hyggelig sammenkomst for meg. Selv om jeg ikke forstod hva de sa, var det hjertevarmende å være sammen med brødrene og søstrene igjen.

Mens jeg var i Göteborg, fikk jeg brev fra et vitne i Amsterdam som fortalte at barna mine, Silvain og Carry, og alle slektningene mine var blitt hentet, og at de ikke var kommet tilbake. Bare min datter Johanna og den yngste søsteren min hadde overlevd. For ikke så lenge siden så jeg navnet på sønnen min og den andre datteren min i et register over jøder som ble gasset i hjel i Auschwitz og Sobibor.

Virksomheten etter krigen

Etter at jeg hadde kommet tilbake til Amsterdam og var blitt gjenforent med Johanna, som nå var fem år gammel, begynte jeg med en gang i felttjenesten. Noen ganger møtte jeg tidligere medlemmer av den nederlandske nasjonalsosialistiske bevegelse (NSB), det politiske partiet som hadde samarbeidet med tyskerne. De hadde bidratt til at praktisk talt hele familien min var blitt utryddet. Jeg måtte overvinne negative følelser for å kunne gjøre dem kjent med det gode budskap om Riket. Jeg måtte hele tiden tenke på at det bare er Jehova som kan se hvordan hjertet er, og at det er han som til sist skal dømme, ikke jeg. Og jeg ble virkelig velsignet på grunn av denne holdningen!

Jeg begynte å studere Bibelen med en kvinne som hadde en mann som satt i fengsel fordi han hadde samarbeidet med nazistene. Når jeg gikk opp trappene til huset deres, kunne jeg høre naboene si: «Se! Nå besøker den jøden NSB-folkene igjen.» Og til tross for alvorlig motstand fra hennes fengslede antisemittiske mann ble denne kvinnen og de tre døtrene hennes Jehovas vitner.

Til min store glede innviet min datter Johanna seg senere til Jehova. Hun og jeg flyttet for å tjene et sted der det var større behov for Rikets forkynnere. Vi fikk mange åndelige velsignelser. Nå bor jeg i en liten by sør i Nederland, hvor jeg tar del i forkynnelsesarbeidet sammen med menigheten så ofte jeg kan. Når jeg ser tilbake, kan jeg trygt si at jeg aldri har følt meg forlatt av Jehova. Jeg har alltid følt at Jehova og hans elskede Sønn, Jesus, har vært med meg, også i de verste periodene.

Under krigen mistet jeg mesteparten av familien min, deriblant mannen min og to av barna mine. Men håpet mitt er at jeg snart skal få se dem alle igjen i Guds nye verden. Når jeg er alene og tenker tilbake på det jeg har opplevd, reflekterer jeg glad og takknemlig over noe salmisten sa: «Jehovas engel leirer seg rundt omkring dem som frykter ham, og han redder dem.» — Salme 34: 7.

[Fotnote]

[Bilde på side 20]

Jøder blir ført til Tyskland fra leiren i Westerbork

[Rettigheter]

Herinneringscentrum kamp Westerbork

[Bilde på side 21]

Sammen med to av barna mine, Carry og Silvain, som begge omkom i holocaust

[Bilde på side 22]

I karantene i Sverige

[Bilde på side 22]

Midlertidig legitimasjonskort for hjemsendelsen min

[Bilde på side 23]

Jeg og min datter Johanna i dag