Dagen da Twin Towers kollapset

DET som skjedde i New York, Washington, D.C., og Pennsylvania den 11. september 2001, har gjort et uutslettelig inntrykk på millioner, om ikke milliarder, av jordens innbyggere. Hvor var du da du fikk vite om angrepet på World Trade Center i New York og på Pentagon i Washington?

De store og utrolig raske ødeleggelsene og framfor alt det at så mange menneskeliv gikk tapt, har gitt oss alle grunn til å stoppe opp og tenke.

Hva har vi lært om våre valg i livet og våre prioriteringer? Hvordan brakte disse tragiske hendelsene fram i dagen noen av de beste egenskapene knyttet til vår menneskelighet — selvoppofrelse, medfølelse, utholdenhet og uselviskhet? Denne og den neste artikkelen vil forsøke å besvare det sistnevnte spørsmålet.

Overlevende forteller sin historie

Like etter katastrofen i New York ble T-banen stengt, og folkeskarer strømmet vekk fra nedre Manhattan til fots. Mange av dem gikk over Brooklynbroen og Manhattanbroen. De kunne lett se kontor- og trykkeribygningene til Jehovas vitner, som har sitt internasjonale hovedsete i Brooklyn. Noen av dem som flyktet fra katastrofen, gikk snart i retning av disse bygningene.

Alisha (til høyre), datteren til et Jehovas vitne, var en av de første som kom. Hun var full av støv og aske. * Hun fortalte: «Mens jeg var på toget på vei til arbeidet, kunne jeg se at det kom røyk fra World Trade Center. Da jeg kom fram til katastrofeområdet, lå det glass på bakken overalt, og jeg kunne kjenne heten. Folk løp i alle retninger, mens politiet prøvde å evakuere området. Det så ut som en krigssone.

Jeg løp inn i en bygning i nærheten for å søke ly der. Så hørte jeg smellet da fly nummer to traff det sørlige  tårnet. Det var helt ubeskrivelig. Svart røyk overalt. Vi fikk beskjed om å komme oss ut av faresonen. Jeg ble satt på en ferge som krysset East River. Da jeg kom til Brooklyn, på den andre siden, så jeg opp og fikk øye på et stort skilt hvor det stod ’WATCHTOWER’ [’VAKTTÅRNET’]. Hovedsetet til mors trossamfunn! Jeg begynte straks å gå mot kontorbygningen. Jeg visste at jeg ikke kunne være i bedre hender. Jeg fikk vasket og stelt meg, og så ringte jeg foreldrene mine.»

Wendell (til høyre) var dørvakt på Marriott Hotel, som lå mellom de to tårnene. Han fortalte: «Jeg var på jobb i lobbyen da den første eksplosjonen kom. Jeg så at det raste ned betongrester overalt. Jeg så over gaten, og der lå det en mann på bakken som hadde tatt fyr. Jeg rev av meg jakken og skjorten og løp bort for å prøve å slokke flammene. En annen forbipasserende kom og hjalp til. Alle klærne til mannen brant opp; det var bare sokkene og skoene igjen. Så kom brannmennene og tok ham med seg for at han skulle få medisinsk hjelp.

Like etterpå ringte Bryant Gumbel i CBS TV-nyheter for å få en øyenvitneberetning om det som hadde skjedd. Familien min på Jomfruøyene hørte det jeg fortalte, på TV, og på den  måten fikk de vite at jeg var i live.»

Donald, en kraftig kar på 1,95 meter som var ansatt i World Financial Center, befant seg i 31. etasje i den bygningen han arbeidet i. Han kunne se rett over til Twin Towers og Marriott Hotel. Han sa: «Det jeg fikk se, gjorde meg helt målløs og skrekkslagen. Folk falt og hoppet ut av vinduene i det nordlige tårnet. Jeg ble hysterisk og løp ut av bygningen så fort jeg kunne.»

En 60 år gammel kvinne og hennes to døtre i 40-årene har også en historie å fortelle. Ruth og søsteren Joni bodde sammen med moren, Janice, på et hotell i nærheten av tvillingtårnene. Ruth, som er sykepleier, forteller om det de opplevde: «Jeg stod i dusjen. Plutselig ropte mor og søsteren min at jeg måtte ut av dusjen. Vi var i 16. etasje, og de kunne se at det raste betongrester forbi vinduet. Mor så til og med kroppen til en mann komme flygende over et tak i nærheten som om han var blitt skutt ut fra et eller annet.

Jeg fikk på meg klærne i en fart, og vi begynte å gå ned trappene. Det var mange som skrek. Vi kom oss ut på gaten. Vi hørte eksplosjoner og så at det brant. Vi fikk beskjed om å skynde oss sørover til Battery Park, hvor fergen til Staten Island går. På veien kom vi bort fra mor, som har kronisk astma. Hvordan skulle hun klare seg i alt dette støvet og all denne røyken og asken? Vi lette etter henne en halvtime uten å finne henne. Men til å begynne med var vi ikke altfor bekymret, for hun er veldig flink til å klare seg selv og kan ta ting med fatning.

Etter hvert ble vi ledet over Brooklynbroen til den andre siden. Tenk så lettet vi ble da vi kom over til Brooklyn og fikk se det store skiltet med ’WATCHTOWER’ på! Da visste vi at vi kunne være trygge.

Vi ble tatt godt imot og fikk vite at vi kunne overnatte der. Vi fikk også klær, siden vi bare hadde det vi stod og gikk i. Men hvor var mor? Vi prøvde hele natten å oppspore henne på forskjellige sykehus, men fant henne ikke. I halv tolvtiden dagen etter fikk vi en beskjed. Mor var nede i lobbyen! Hvordan hadde det gått med henne?»

Janice, moren, forteller videre: «Da vi skyndte oss ut av hotellet, tenkte jeg på en eldre venninne, som ikke hadde klart å komme seg ut sammen med oss. Jeg ville gå tilbake og bære henne ut selv. Men det var for farlig. I alt oppstyret kom jeg bort fra døtrene mine. Men jeg var ikke altfor bekymret, for de er fornuftige, og Ruth er sykepleier.

Overalt hvor jeg så, var det noen som trengte hjelp — særlig småbarn. Jeg hjalp så mange jeg kunne. Jeg gikk bort til det stedet hvor  ofrene ble inndelt i forskjellige grupper og behandlet etter som hvor alvorlige skadene deres var. Der hjalp jeg til ved å vaske hendene og ansiktene til politimennene og brannmennene, som var dekket av sot og støv. Jeg ble der til rundt klokken tre om natten. Da tok jeg den siste fergen til Staten Island. Jeg tenkte at døtrene mine kanskje hadde søkt tilflukt der. Men jeg fant dem ikke.

Om morgenen prøvde jeg å ta den første fergen tilbake til Manhattan, men jeg fikk ikke gå om bord, siden jeg ikke var redningsarbeider. Så fikk jeg øye på en av de politimennene jeg hadde hjulpet. Jeg ropte: ’John! Jeg må tilbake til Manhattan.’ Han svarte: ’Bare bli med meg.’

Da jeg kom til Manhattan, satte jeg kursen for Marriott Hotel. Kanskje jeg fortsatt hadde en sjanse til å redde venninnen min. Men det var utelukket! Hotellet lå i ruiner. Sentrumsområdet var dødt — ikke noe liv noen steder. Bare utslitte politimenn og brannmenn, med tragedie skrevet over hele ansiktet.

Jeg begynte å gå mot Brooklynbroen. Da jeg var kommet nesten over, fikk jeg se et kjent skilt: ’WATCHTOWER.’ Kanskje jeg ville finne døtrene mine der. Og ganske riktig — de kom ned i lobbyen for å ta imot meg. Det ble mange klemmer og tårer!

Merkelig nok fikk jeg ikke et eneste astmaanfall, til tross for alt støvet og all røyken og asken. Jeg bad og bad, for jeg ville være til nytte og ikke til byrde for andre.»

«Det er jo ikke noe sted å lande!»

Rachel, som er i begynnelsen av 20-årene, sa til en Våkn opp!-skribent: «Jeg var ute og gikk der jeg bor, på nedre Manhattan, da jeg hørte flydur. Lyden var så høy at den fikk meg til å se opp. Det var helt utrolig — et svært fly som helt opplagt var på vei nedover. Jeg lurte på hvorfor det fløy så lavt og så fort. Det er jo ikke noe sted å lande! Kanskje flygeren hadde mistet kontrollen. Så hørte jeg en kvinne rope: ’Flyet traff bygningen!’ Flammene veltet ut av det nordlige tårnet. Jeg så et svært, svart hull i tårnet.

Det er det frykteligste jeg har sett i hele mitt liv. Det var så uvirkelig. Jeg bare stod der og gapte. Kort tid etterpå ble det andre tårnet truffet av et annet fly, og etter hvert raste begge tårnene sammen. Jeg ble hysterisk. Det var mer enn jeg kunne klare!»

«Hvis jeg må svømme, så svømmer jeg»

Denise, som er 16 år, hadde akkurat kommet til den skolen hun går på, og som ligger ved siden av børsen American Stock Exchange, tre kvartaler sør for World Trade Center. «Klokken var litt over ni. Jeg skjønte at det hadde skjedd noe, men jeg visste ikke hva. Jeg var i ellevte etasje i skolebygningen og hadde historie. Alle elevene så skrekkslagne ut. Læreren ville at vi likevel skulle ha en prøve. Vi ville heller ut og komme oss hjem.

Så ristet bygningen, for fly nummer to braste inn i det sørlige tårnet. Men vi visste fortsatt ikke hva som hadde skjedd. Plutselig hørte jeg at det ble sagt på lærerens walkie-talkie: ’To fly har truffet Twin Towers!’ Jeg tenkte med meg selv: ’Det er ikke fornuftig å bli her. Dette er terrorisme, og børsen blir neste mål.’ Så vi kom oss ut.

Vi sprang ned til Battery Park. Jeg snudde meg for å se hva som skjedde. Jeg kunne se at det sørlige tårnet kom til å kollapse. Så tenkte jeg at det kom til å bli en dominoeffekt som ville føre til at alle de høye bygningene raste sammen. Jeg strevde med å puste, for jeg hadde fått fullt av aske og støv i nesen og halsen. Jeg løp mot East River, for jeg tenkte: ’Hvis jeg må svømme, så svømmer jeg.’ Mens jeg løp av gårde, bad jeg til Jehova om at han måtte redde meg.

 Etter hvert fikk jeg hjelp til å komme meg på en ferge til New Jersey. Det tok over fem timer før moren min fant meg, men jeg var i hvert fall i sikkerhet!»

«Er min siste time kommet?»

Joshua, som er 28 år og bor i Princeton i New Jersey, underviste en klasse i 40. etasje i det nordlige tårnet. Han forteller: «Plutselig føltes det som om en bombe hadde eksplodert. Bygningen ristet, og jeg tenkte: ’Nei, det var et jordskjelv.’ Jeg så ut, og det var helt utrolig — røyk og bygningsrester virvlet rundt bygningen. Jeg sa til klassen: ’Slipp alt dere har, alle sammen. Vi må ut!’

Vi gikk mot trappen, hvor det kom mer og mer røyk. Det strømmet vann ut av sprinkleranlegget. Men det var ingen panikk. Jeg bad hele tiden til Jehova om at det måtte være den riktige trappen vi hadde valgt, slik at vi ikke kom til å møte flammene.

Mens jeg løp ned trappene, tenkte jeg: ’Er min siste time kommet?’ Jeg bad hele tiden, og jeg fikk en helt spesiell ro over meg. Jeg har aldri erfart den slags indre fred. Jeg kommer aldri til å glemme det øyeblikket.

Da vi omsider kom oss ut av bygningen, fikk politiet alle sammen til å komme seg unna. Jeg så opp på tårnene og fikk se at det var gapende hull i begge bygningene. Det var helt uvirkelig.

Det var en uhyggelig stemning — en nifs stillhet som om tusenvis av mennesker holdt pusten. Det virket som om New York stod stille. Så begynte folk å skrike. Det sørlige tårnet gikk rett i bakken! En svær bølge av røyk, aske og støv vellet imot oss. Det var som effekter i en film. Men dette var virkelig. Da skyen tok oss igjen, klarte vi nesten ikke å puste.

Jeg kom meg til Manhattanbroen, hvor jeg snudde meg og så det nordlige tårnet med sin store TV-antenne rase sammen. På veien over broen bad jeg hele tiden om at jeg måtte komme fram til Betel, Jehovas vitners internasjonale hovedsete. Jeg har aldri vært så glad for å se det stedet i hele mitt liv. Og der på trykkeribygningen stod de store bokstavene som folk kan se hver dag: ’Les Guds Ord, Bibelen, hver dag.’ Jeg tenkte: ’Jeg er nesten framme. Bare fortsett å gå.’

Når jeg tenker over det som skjedde, blir det enda klarere for meg at jeg virkelig må prioritere riktig i livet, at det som er viktigst, må komme først.»

’Jeg så folk hoppe ut fra tårnet’

Jessica, som er 22 år, var vitne til alt sammen da hun kom opp fra en T-banestasjon i nærheten. «Jeg så opp og fikk se aske, bygningsrester og alle slags metallbiter komme ned. Folk stod i kø for å bruke telefonautomater og ble mer og mer hysteriske fordi de måtte vente. Jeg bad om at jeg måtte bevare roen. Så kom det en eksplosjon til. Stål- og glassbiter kom fykende. Jeg hørte noen rope: ’Det var et fly til!’

Jeg så opp, og det var et forferdelig syn — folk hoppet ut fra de øverste etasjene, hvor røyken og flammene vellet ut. Jeg kan fortsatt se det for meg — en mann sammen med en kvinne. De holdt seg fast i et vindu en stund. Så måtte de slippe taket, og de falt og falt og falt. Det var helt uutholdelig å se på.

Etter hvert kom jeg meg bort til Brooklynbroen, hvor jeg tok av meg de vonde skoene, og så løp jeg over til den andre siden, til Brooklyn. Jeg gikk inn i kontorbygningen til Vakttårnet, hvor jeg straks fikk hjelp til å roe meg ned.

Da jeg kom hjem den kvelden, leste jeg artikkelserien ’Hvordan takle posttraumatisk stress’ i Våkn opp! for 22. august 2001. Så sårt jeg trengte opplysningene der!»

Katastrofens enorme omfang fikk folk til å hjelpe til på den måten de kunne. Den neste artikkelen tar for seg den siden av saken.

[Fotnote]

 [Illustrasjon/bilder på sidene 8 og 9]

(Se den trykte publikasjonen)

 SAMMENRASTE BYGNINGER

1 DET NORDLIGE TÅRNET 1 World Trade Center

2 DET SØRLIGE TÅRNET 2 World Trade Center

3 MARRIOTT HOTEL 3 World Trade Center

7 WORLD TRADE CENTER

ALVORLIG SKADEDE BYGNINGER

4 WORLD TRADE CENTER

5 WORLD TRADE CENTER

L ONE LIBERTY PLAZA

D DEUTSCHE BANK 130 Liberty St.

6 U.S. CUSTOMS HOUSE 6 World Trade Center

N S DEN NORDLIGE OG DEN SØRLIGE GANGBROEN

DELVIS SKADEDE BYGNINGER

2F 2 WORLD FINANCIAL CENTER

3F 3 WORLD FINANCIAL CENTER

W WINTER GARDEN

[Rettigheter]

Pr. 4. oktober 2001 Tredimensjonalt kart over nedre Manhattan av Urban Data Solutions, Inc.

[Bilder]

Øverst: Det sørlige tårnet kollapset først

Over: Noen løp til Jehovas vitners bygninger for å søke ly der

Til høyre: Hundrevis av brannmenn og andre redningsmenn arbeidet utrettelig på Ground Zero

[Rettigheter]

AP Photo/Jerry Torrens

Andrea Booher/FEMA News Photo

[Bilderettigheter på side 3]

AP Photo/Marty Lederhandler

[Bilderettigheter på side 4]

AP Photo/Suzanne Plunkett