På leting etter delfiner ved New Zealand

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I NEW ZEALAND

 «DET er den eneste skapningen som elsker mennesket for menneskets egen skyld,» skrev den greske essayforfatteren Plutark. Hvilken skapning siktet han til? Jo, til delfinen, et pattedyr som er nær beslektet med hvalen.

Ifølge The World Book Encyclopedia «mener mange naturforskere at delfinene hører til de mest intelligente dyrene, sammen med sjimpanser og hunder». Ja, som Plutark nevnte, tiltrekkes ikke delfinene av mennesker bare for å få mat. Tvert imot ser det ut til at mange av dem rett og slett trives i vårt selskap. «Selv om delfinene kanskje ikke trenger mennesket,» sier boken Mysteries of the Deep, «er de nysgjerrige, og det er høyst sannsynlig at de har like mye glede av å betrakte våre krumspring som vi har av å betrakte deres.» Av de 32 delfinartene i havet er fire av dem hjemmehørende ved New Zealand: den vanlige delfinen, tumleren, mørkdelfinen og verdens minste delfin — hektordelfinen. *

Det vrimler av delfiner i Bay of Islands, et naturskjønt område ved kysten av New Zealand. Vi er ivrige etter å komme dit og drar av sted med båt fra byen Russell. Guiden vår forteller at i tillegg til tumlere og vanlige delfiner får vi kanskje se spekkhoggere og grindhval — som alle er beslektet med delfinen. Hun sier at for å lokalisere dem bør vi være på utkikk etter spruten fra blåsehullet eller ryggfinnen. «Noen ganger finner de oss først,» sier hun.

Å svømme med delfiner

Det varer ikke lenge før de store, mørke tumlerne — som kan bli opptil fire meter lange — dukker opp foran oss. Ryggfinnene deres skjærer uanstrengt gjennom bølgene. Mens de boltrer seg i sjøen, blir de båret av sted av baugbølgene fra båten. Båten stopper, og guiden og jeg glir forsiktig ned i det dype, grønne vannet, hvor de ville delfinene lar oss svømme sammen med dem.

Jeg er omgitt av ryggfinner og er ikke sikker på hvor jeg skal se først, så jeg trekker pusten dypt og stirrer med undring og litt engstelse på de grå skapningene som beveger seg under meg. En delfin dukker opp fra dypet for å inspisere meg, og så vrir den seg litt rundt og viser meg den hvite buken sin. Selv om delfinene holder seg på avstand, kan man  tydelig høre lydsignalene deres. Tilsynelatende uberørt av mine forsøk på å etterligne lydene gjør delfinene retrett, for så å dukke opp igjen og sirkle rundt oss.

Fisking og lek

Så snart vi er om bord igjen, følger båten etter delfinene til en lun bukt. Der ser vi flere delfiner enn vi klarer å telle — de hopper og plasker rundt overalt! De fisker faktisk. Kosten deres består hovedsakelig av blekksprut, fisk og krepsdyr. Vi legger også merke til det som synes å være opplæring i å fiske. Det virker som om moren slår en liten fisk i svime ved hjelp av lydsignalene sine, og ungen forsøker tydeligvis å fange den ved å slå den med halen sin. Det ser ut til at denne ungen trenger noen flere leksjoner!

Delfinene bruker mye av dagen på lek og samvær. En delfin glir forbi og viser stolt fram noe tang den har på ryggfinnen sin. Guiden vår forteller at tang er et yndet leketøy for delfinene. De legger tang på finnen eller snuten og leker med den i timevis. Når én delfin er ferdig med tangen, kommer en annen og overtar den og leker videre.

«Lydbilder»

For bedre å kunne «se» omgivelsene under vann gjør delfiner bruk av ekkolokalisering og benytter samme frekvens som den man bruker under en ultralydundersøkelse. Delfinene sender ut klikkelyder, og de «bildene» som de mottar, gjør det mulig for dem å lokalisere mat og andre objekter av interesse — deriblant oss. Delfiner kommuniserer med hverandre ved hjelp av en skingrende plystring — overført med en frekvens som er ti ganger høyere og fire og en halv gang raskere enn den menneskelige tale. Istedenfor å bruke et språk slik vi kjenner det, virker det som om delfiner lager «lydbilder».

Det er tydelig at vi ennå har mye å lære om delfinene. Kanskje vi en dag fullt ut vil forstå dem — hvordan de tenker, og hva de tenker om oss. Fylt av undring og hengivenhet forlater vi denne vakre, folketomme bukta, med dens hvite sandstrender og klipper innhyllet i tåke, og overlater den til delfinene. Vi har fått ny respekt for disse skapningene og større ærefrykt for deres Skaper. — Åpenbaringen 4: 11.

[Fotnote]

 [Ramme/bilde på sidene 18 og 19][

Å oppdra en unge

Delfiner er ikke fisk, men pattedyr. En delfinunge lever følgelig av melk som blir produsert i morens kropp. I løpet av den treårsperioden da moren ammer ungen, lærer hun den det den trenger for å overleve. Hun lærer den for eksempel å gjøre bruk av ekkolokalisering, deriblant den særegne «signaturen», som den skal avslutte hver «setning» med. Hun lærer den også hvordan den skal fiske, hvordan den skal pare seg, og hvordan den skal omgås andre delfiner.

En delfinunge blir født med halen først, og den har ligget dobbelt inni moren. Man kan se vertikale striper på nyfødte unger, som viser hvordan de lå brettet sammen i livmoren. En unge dier mens den svømmer. Den holder seg hele tiden nær moren ved å utnytte de bevegelsene som oppstår i vannet når hun svømmer.

[Rettigheter]

© Jeffrey L. Rotman/CORBIS

[Kart på side 19]

(Se den trykte publikasjonen)

NEW ZEALAND

Bay of Islands

[Bilde på side 17]

Tumler

[Rettigheter]

© Jeff Rotman

[Bilde på side 17]

Hektordelfin

[Rettigheter]

Foto: Zoe Battersby

[Bilde på side 18]

Mørkdelfin

[Rettigheter]

Mark Jones

[Bilde på side 18]

Vanlige delfiner

[Rettigheter]

© R.E. Barber/Visuals Unlimited