Støtte og medfølelse fra mange hold

FRIVILLIGE som ville hjelpe til, kom fra andre deler av USA og også fra andre land. En av dem var en 29 år gammel brannmann fra Ottawa i Canada som heter Tom (på bildet ovenfor). Han fortalte Våkn opp!: «Jeg så det som skjedde, på TV. Fordi jeg ville gi mine kolleger i New York moralsk støtte, kjørte jeg nedover om fredagen og gikk til Ground Zero [som selve katastrofeområdet kom til å bli kalt] om lørdagen for å tilby min hjelp. Jeg ble plassert i det såkalte bøttekorpset og fjernet bygningsrester bøtte for bøtte.

Vi finkjemmet ruinene langsomt, en skuffe om gangen, og lette etter gjenstander som kunne bidra til å identifisere omkomne brannmenn. Jeg fant et redskap som blir brukt til å åpne låste dører med, og koplinger fra en brannslange. Det var et møysommelig arbeid. Omkring 50 frivillige brukte to timer på å fylle én lastebil.

Mandag den 17. september drog vi ut likene av noen brannmenn som hadde løpt inn i bygningen tirsdag uken før. Jeg kommer aldri til å glemme den scenen — alle redningsarbeiderne sluttet å jobbe, tok av seg hjelmen og stod stille av respekt for våre omkomne kolleger.

Mens jeg stod der og betraktet det som skjedde på Ground Zero, tenkte jeg på hvor skjørt livet er i dag. Det fikk meg til å tenke på livet mitt, jobben min og familien min. Jobben min er risikofylt, men også veldig givende — jeg kan hjelpe andre og til og med redde liv.»

Jehovas vitner tilbyr praktisk hjelp

De to første dagene etter katastrofen var det omkring 70 mennesker som søkte ly ved Jehovas vitners internasjonale hovedsete. Noen som hadde bodd på hotell og ikke lenger hadde noe rom eller noe bagasje, fikk et sted å overnatte og et nytt sett med klær. De fikk også mat. Noe som kanskje var viktigere, var at de fikk følelsesmessig støtte av erfarne kristne eldste.

Jehovas vitner sendte også nødvendig nødhjelpsutstyr og nødforsyninger til de lete- og redningsmannskapene som arbeidet på Ground Zero. Og de tilbød seg å hjelpe brannvesenet med å få fraktet brannmenn til katastrofeområdet. Ricardo (til høyre, øverst), en 39 år gammel renovasjonsarbeider som er et av Jehovas vitner, var en av de flere hundre som var med på å fjerne tonnevis av bygningsrester dag etter dag. Han sa til Våkn opp!: «Det vi så, var fryktelig, særlig for brannfolkene,  som lette etter sine tapte kolleger. Jeg så dem dra ut én brannmann i live. En annen brannmann var blitt drept da et menneske falt ned over ham. Mange brannmenn gråt. Jeg brøt også sammen og gråt. Den dagen var det ingen som var modigere enn dem.»

«Tid og uforutsett hendelse»

Det var flere tusen som døde i katastrofen. Minst 14 av disse var Jehovas vitner, som befant seg der tragedien skjedde eller like ved. Den 65 år gamle Joyce Cummings, som opprinnelig kom fra Trinidad, hadde time hos en tannlege i nærheten av World Trade Center. Det var på den tiden katastrofen inntraff. Hun ble etter alt å dømme røykskadet og ble fraktet til sykehuset i all hast. De klarte ikke å redde henne. Hun var en av de mange som ble offer for «tid og uforutsett hendelse». (Forkynneren 9: 11) Hun var kjent som en svært ivrig forkynner.

Calvin Dawson (se rammen) arbeidet i et meglerfirma i 84. etasje i det sørlige tårnet. Han var på kontoret og kunne tydelig se det som skjedde like etter at det første flyet hadde truffet det nordlige tårnet. Arbeidsgiveren hans, som ikke var på kontoret, ringte for å høre hva som hadde skjedd. Han sa etterpå: «Calvin prøvde å fortelle meg hva han så. Han sa: ’Folk hopper!’ Jeg sa at han måtte komme seg ut og få de andre ut av kontoret.» Calvin greide ikke å komme seg ut. Arbeidsgiveren hans fortalte videre: «Calvin var et enestående menneske, en som vi alle satte pris på, også de av oss som ikke er religiøse. Vi beundret hans gudfryktighet og menneskelighet.»

En annen av ofrene som var et Jehovas vitne, var James Amato (nederst til høyre på forrige side), en firebarnsfar som var brannmester i New York. De som kjente ham, sa at han var så modig at «han kunne gå inn i en brennende bygning selv om andre løp sin vei». James ble in absentia forfremmet til brigadesjef.

 Et annet Jehovas vitne som var brannmann, med sju års erfaring, var George DiPasquale. Han var gift med Melissa og hadde en to år gammel datter, Georgia Rose. Han var eldste i en av Jehovas vitners menigheter på Staten Island. Da det sørlige tårnet kollapset, var han i tiende etasje. Også han betalte med sitt liv mens han prøvde å redde andre.

Dette er bare to av de flere hundre redningsmennene — brannmenn, politimenn og andre — som mistet livet mens de tappert prøvde å redde andre. Det mot som disse viste, kan ikke framheves sterkt nok. Borgermesteren i New York, Rudolph Giuliani, sa senere til en gruppe forfremmede brannmenn: «Det at dere er villige til å gå på med krum hals under de vanskeligste forhold, virker inspirerende på oss alle. . . . Og det finnes . . . ikke noe bedre eksempel på mot enn det vi har sett hos brannvesenet i New York.»

Trøstende ord

I dagene etter tragedien gjorde omkring 900 000 Jehovas vitner i USA en spesiell innsats i hele landet for å trøste dem som sørget. Det var nestekjærligheten som fikk dem til å gjøre dette. (Matteus 22: 39) I sin forkynnergjerning har de også gått inn for å gjøre folk oppmerksom på det eneste sikre håpet om en bedre verden. — 2. Peter 3: 13.

Jehovas vitner henvendte seg til folk på en medfølende måte. Det de ønsket, var å gi trøst ved hjelp av Bibelen og å etterligne Kristus, som hjalp andre og sa: «Kom til meg, alle dere som sliter og er tynget av byrder, så vil jeg gi dere ny styrke. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild av sinn og ydmyk av hjerte, og dere skal finne ny styrke for deres sjeler. For mitt åk er skånsomt, og min byrde er lett.» — Matteus 11: 28—30.

Grupper av eldste fra noen av Jehovas vitners menigheter på Manhattan fikk tillatelse til å komme inn på Ground Zero-området og snakke med og trøste redningsmennene der. Responsen var svært god. Disse eldste sa etterpå: «Mennene fikk tårer i øynene når vi leste for dem fra Bibelen.» Redningsmennene prøvde å komme til hektene igjen på en båt i en lystbåthavn. «De virket helt forkomne der de satt med bøyd hode og hadde problemer med å takle det de hadde sett. Vi satte oss ned sammen med dem og leste fra Bibelen for dem. De takket oss og sa at de var veldig glad for at vi hadde kommet, og at de virkelig trengte denne trøsten.»

Mange som ble kontaktet etter tragedien, ville ha noe å lese, og tusenvis av brosjyrer ble gitt bort. Noen av dem var brosjyrene Bryr Gud seg virkelig om oss?, Når en du er glad i, dør og Vil vi noen gang få oppleve en verden uten krig? Det var også to numre av Våkn opp! som ble mye brukt; det var de som hadde som hovedoppslag «Terrorismens nye ansikt» (22. mai 2001) og «Hvordan takle posttraumatisk stress» (22. august 2001). I mange tilfeller fikk Jehovas vitner vist at Bibelen gir håp om en oppstandelse fra de døde. (Johannes 5: 28, 29; Apostlenes gjerninger 24: 15) Det kan være at det var millioner av mennesker som fikk høre dette trøstende budskapet.

Det bør få oss til å tenke

Tragedier som denne i New York bør få oss alle til å tenke over hva vi gjør med livet vårt. Lever vi bare for å tilfredsstille oss selv, eller prøver vi å bidra til at andre har det godt? Profeten Mika spurte: «Hva krever Jehova til gjengjeld av deg annet enn at du skal øve rett og elske godhet og vandre beskjedent med din Gud?» (Mika 6: 8) Beskjedenhet bør få oss til å vende oss til Guds Ord for å finne ut hva som er det eneste virkelige håpet for de døde, og til å finne ut hva Gud snart skal gjøre for å gjeninnføre paradisiske forhold her på jorden. Hvis du kunne tenke deg å få vite mer om det Bibelen lover, oppfordrer vi deg til å kontakte Jehovas vitner på ditt hjemsted. — Jesaja 65: 17, 21—25; Åpenbaringen 21: 1—4.

[Ramme/bilder på side 11]

TATIANAS BØNN

Enken etter Calvin Dawson, Lena, fortalte Våkn opp! om en bønn som hennes sju år gamle datter bad noen dager etter at hun hadde fått vite at faren hennes ikke kom til å komme hjem. Lena hadde bedt en bønn, og Tatiana spurte: «Kan jeg få be, mamma?» Det kunne hun. Tatiana bad: «Jehova, vår himmelske Far, vi takker for maten og for denne dagen. Og vi vil be om at din ånd må være med meg og mamma, så vi kan være sterke. Og vi vil be om at din ånd må være med pappa, så han kan være sterk når han kommer tilbake. Og når han kommer tilbake, at han er snill, sterk og glad og frisk, og at vi får se ham igjen. I Jesu navn . . . og ikke glem å gjøre mamma sterk. Amen.»

Lena, som ikke var helt sikker på om Tatiana hadde skjønt hvordan situasjonen var, sa: «Tiana, det var en nydelig bønn. Men lille venn, vet du at pappa ikke kommer tilbake?» Tatiana så straks helt forskrekket ut. «Gjør han ikke det?» «Nei,» sa moren. «Jeg trodde jeg hadde sagt det til deg. Jeg trodde du forstod at pappa ikke kommer tilbake.» Tatiana sa: «Men du har jo hele tiden sagt at han kommer tilbake i den nye verden!» Da gikk det opp for Lena hva datteren mente, og hun sa: «Unnskyld, Tatiana. Jeg misforstod deg. Jeg trodde du mente at pappa kommer tilbake i morgen.» Lena bemerket: «Det var godt å vite at den nye verden er så virkelig for henne.»