En verden hvor alle hører til

«Ettersom flyktninger er et globalt problem, må vår søken etter løsninger også være global.» — Gil Loescher, professor i internasjonale forbindelser.

DET unge paret drog i ly av nattens mørke. De hadde et lite barn, og faren, som var bekymret for deres sikkerhet, kastet ikke bort tiden. Han hadde hørt at landets hensynsløse diktator planla et morderisk angrep på byen. Etter en strabasiøs reise på over 160 kilometer krysset familien til slutt grensen og kom seg i sikkerhet.

Denne fattige familien ble senere kjent over hele verden. Barnet var Jesus, og foreldrene var Maria og Josef. Disse flyktningene forlot ikke sitt hjemland fordi de søkte materiell rikdom. Nei, de flyktet for livet. Det var nemlig barnet deres som var målet for den hensynsløse herskerens angrep!

Da den politiske situasjonen hadde bedret seg, vendte Josef og hans familie i likhet med mange andre flyktninger til slutt tilbake til sitt hjemland. Men deres flukt var på sin plass og bidrog utvilsomt til å redde livet til det lille barnet deres. (Matteus 2: 13—16) Egypt, det landet som de flyktet til, hadde tradisjon for å ta imot både politiske og økonomiske flyktninger. Mange hundre år tidligere hadde Jesu forfedre søkt tilflukt i Egypt da Kanaans land ble lagt øde på grunn av hungersnød. — 1. Mosebok 45: 9—11.

Trygt, men ikke tilfredsstillende

Eksempler både fra bibelsk tid og fra nyere tid viser at en kan redde livet ved å flykte til et annet land. Det er likevel en traumatisk opplevelse for enhver familie å forlate hjemmet sitt. Selv om hjemmet deres kanskje er beskjedent, er det sannsynligvis et resultat av mange års investering av både tid og penger. Og det er kanskje også en familiearv som knytter dem til deres kultur og deres hjemland. De som flykter, får dessuten bare med seg noen få eiendeler, om noen i det hele tatt. Flyktninger blir derfor alltid kastet ut i fattigdom, uten hensyn til hvilke forhold de har levd under tidligere.

Den befrielsen de først føler fordi de har kommet seg i sikkerhet, forsvinner kanskje raskt hvis det eneste de har utsikter til, er et liv i en flyktningleir. Og jo lenger de lever under disse forholdene, jo mer tyngende føles det, særlig hvis de ikke blir integrert i lokalsamfunnet. Flyktninger ønsker i likhet med alle andre å slå seg ned et eller annet sted. Det er så visst ikke ideelt å stifte familie og oppdra barn i en flyktningleir. Vil det noen gang komme en tid da alle får et sted som de kan kalle sitt hjem?

Er tilbakevending løsningen?

I løpet av 1990-årene vendte omkring ni millioner mennesker som hadde levd i eksil, tilbake til sitt hjemland. For noen var dette en glederik begivenhet, og de var ivrige etter å begynne et nytt liv. Men for andre betydde det resignasjon. De vendte bare tilbake fordi situasjonen var blitt uutholdelig i eksillandet. Problemene der var blitt så store at de mente de ville få det bedre hjemme, trass i den usikkerhet som utvilsomt ville møte dem.

Selv under de beste forhold vil tilbakevending medføre vanskeligheter fordi det  betyr at en må bryte helt opp for annen gang. «Hver gang en flytter, mister en også levebrødet — jordeiendommer, jobb, bolig og buskap,» sier The State of the World’s Refugees 1997-98. «Og hver gang en flytter, begynner en på en vanskelig gjenreisningsprosess.» En undersøkelse som omfattet tilbakevendte flyktninger i det sentrale Afrika, viste at «for de flyktningene som hadde fått hjelp mens de var i eksil, kunne tilbakevendingen være vanskeligere enn det å leve i eksil».

Noe som volder enda mer bekymring, er imidlertid situasjonen til millioner av flyktninger som blir tvunget til å reise tilbake til sitt hjemland mot sin vilje. Hvilke forhold venter dem? «De tilbakevendte må kanskje klare seg i et land hvor det knapt finnes lovregler, hvor plyndring og voldskriminalitet florerer, hvor demobiliserte soldater angriper sivilbefolkningen, og hvor håndvåpen er tilgjengelig for de fleste,» meldte en FN-rapport. Slike fiendtlige forhold dekker tydeligvis ikke disse rotløse menneskenes mest primære behov for trygghet.

En verden hvor alle er trygge

Det å tvinge flyktninger til å vende tilbake til sitt land vil aldri løse flyktningproblemene. Man må gripe fatt i de bakenforliggende årsakene til problemene. Sadako Ogata, som tidligere var FNs høykommissær for flyktninger, sa i 1999: «Det som har hendt i dette tiåret — ja bare det siste året — viser tydelig at man ikke kan drøfte flyktningspørsmål uavhengig av trygghet.»

En akutt mangel på trygghet berører dessuten millioner av mennesker i hele verden. Kofi Annan, FNs generalsekretær, sier: «I noen deler av verden har samfunnsstrukturen brutt sammen som følge av interne og offentlige konflikter, noe som har berøvet deres borgere reell beskyttelse. Andre steder har myndighetene satt folks trygghet på spill ved å nekte å handle til fellesskapets beste; de forfølger sine motstandere og straffer uskyldige medlemmer av minoritetsgrupper.»

Krig, forfølgelse og etniske stridigheter — de grunnleggende årsakene til den utrygghet som Kofi Annan beskrev — bunner i hat, fordommer og urettferdighet. All denne ondskapen lar seg ikke så lett fjerne. Betyr det at flyktningproblemet er nødt til å forverre seg?

Hvis det hele avhang av mennesker, ville det ganske sikkert ha vært slik. Men i Bibelen lover Gud at ’han skal få kriger til å opphøre til jordens ytterste ende’. (Salme 46: 9) Gjennom sin profet Jesaja beskriver han en tid da folk skal være trygge. Jesaja sier: «De skal visselig bygge hus og bo i dem; og de skal visselig plante vingårder og spise deres frukt. . . . De skal ikke slite forgjeves, og de skal ikke føde barn til en plutselig forferdelse; for de er det avkom som består av Jehovas velsignede,  og deres etterkommere med dem.» (Jesaja 65: 21—23) Slike forhold vil fjerne flyktningproblemet. Er det mulig å oppnå slike forhold?

«Siden krig begynner i menneskesinnet, er det i menneskesinnet at forsvaret for freden må bygges opp,» sies det i formålsparagrafen til FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon. Skaperen er klar over at det er nødvendig med en ny måte å tenke på. Jesaja forklarer også hvorfor alle på jorden en dag skal bo i trygghet: «De skal ikke volde noen skade og ikke ødelegge noe på hele mitt hellige fjell; for jorden skal i sannhet være fylt med kunnskapen om Jehova, som vannmassene dekker havets bunn.» — Jesaja 11: 9.

Jehovas vitner har allerede erfart at kunnskapen om Jehova kan overvinne fordommer og hat. I sitt internasjonale forkynnelsesarbeid forsøker de å fremme kristne verdier som vekker kjærlighet i stedet for hat, selv i krigsherjede land. De gjør også det de med rimelighet kan for å hjelpe flyktninger.

På den annen side er de klar over at det bare er Guds utnevnte Konge, Jesus Kristus, som fullt ut kan løse flyktningproblemet. Han forstår hvor lett hat og vold kan ødelegge folks liv. Bibelen forsikrer oss om at han skal dømme de ringe med rettferdighet. (Jesaja 11: 1—5) Under sitt himmelske styre kommer Guds vilje til å skje på jorden, slik den skjer i himmelen. (Matteus 6: 9, 10) Når den dagen kommer, er det ingen som behøver å være flyktning. Og alle vil få et sted som de kan kalle sitt hjem.

[Ramme på side 12]

Hva trengs for å løse flyktningproblemet?

«Det å dekke behovene til verdens fordrevne mennesker — både flyktninger og internt fordrevne — er mye mer komplisert enn bare å gi dem kortvarig trygghet og hjelp. Det handler om å gripe fatt i den forfølgelse, den vold og de konflikter som i utgangspunktet er årsak til at folk blir drevet på flukt. Det handler om å gi alle menn, kvinner og barn menneskerettigheter, slik at de kan leve et verdig liv i fred og trygghet uten å måtte flykte fra sine hjem.» — The State of the World’s Refugees 2000.

[Ramme/bilder på side 13]

Hvilken løsning framholder Guds rike?

«Rett skal bo i ødemarken og rettferd i det fruktbare land. Rettferdigheten skal bringe fred, dens frukt blir evig ro og trygghet. Mitt folk skal bo i et fredelig land, i trygge hjem, der en sorgfritt kan hvile.» — Jesaja 32: 16—18, Det Norske Bibelselskaps oversettelse av 1978/85.