Et sted som de kan kalle sitt hjem

«Du aldri finn, kor langt du fer, ein stad som heimen dyr og kjær.» — Elias Blix.

FØRST kom krigen, en krig som aldri tok slutt. Så kom tørken, en tørke som aldri slapp taket. Etter tørken kom hungersnøden. Og folk gjorde det eneste de kunne — de forlot hjemmene sine på leting etter vann, mat og arbeid.

Det kom tusener til grenseovergangen. Men i de senere årene hadde en million flyktninger allerede sluppet inn i nabolandet, og der ville de ikke ta imot flere. Grensepolitiet, som var utstyrt med køller, sørget for at ikke noen slapp igjennom.

En immigrasjonsfunksjonær fra stedet sa om årsakene til at de stanset flommen av flyktninger: «De betaler ikke skatt. De ødelegger veiene. De hogger ned trærne. De bruker opp vannet. Nei, vi vil ikke ha flere.» *

Slike tragiske scener er begynt å bli altfor vanlige. Fordrevne mennesker oppdager at det blir vanskeligere og vanskeligere å få et sted som de kan kalle sitt hjem. «Antall mennesker som søker beskyttelse, har økt, men det samme har forskjellige lands motvilje mot å gi slik beskyttelse,» sier en fersk rapport fra Amnesty International.

De heldige som når fram til en flyktningleir, finner kanskje en slags trygghet der, men det er sjelden som hjemme. Og forholdene i leiren er kanskje langt fra ideelle.

Livet i flyktningleirer

«[Hjemme] kan du dø av en kule, men her [i flyktningleiren] kommer barna dine til å dø av sult,» sa en afrikansk flyktning. Som denne fortvilte faren oppdaget, er det mange leirer hvor det til stadighet ikke bare er mangel på mat og vann, men hvor det også er elendig hygiene og dårlige boforhold. Årsakene er enkle. Utviklingsland som plutselig blir oversvømt av mange tusen flyktninger, kjemper kanskje allerede med å brødfø sine egne borgere. De kan ikke yte noe særlig hjelp til de utallige flyktningene som plutselig strømmer inn i landet. Og rikere land, som også har problemer å kjempe med, er kanskje ikke villige til å hjelpe flyktninger i andre land.

Da over to millioner mennesker flyktet fra et afrikansk land i 1994, manglet det både vann og tilfredsstillende sanitæranlegg i de hurtigbygde flyktningleirene. Som følge av dette brøt det ut kolera — en epidemi som tok livet av tusener før den endelig ble brakt under kontroll. Noe som gjorde situasjonen enda verre, var at bevæpnede soldater blandet seg med de sivile flyktningene og raskt tok kontroll over utdelingen av hjelpeforsyninger. Dette problemet var ikke enestående. «Bevæpnede elementers tilstedeværelse blant flyktninger har utsatt sivile for økt risiko. Det har gjort dem sårbare for trusler, overgrep og tvungen rekruttering,» sies det i en FN-rapport.

Folk på stedet kan også komme til å lide på grunn av den store tilstrømningen av sultne flyktninger. I området omkring Afrikas store sjøer har noen representanter for myndighetene sagt: «[Flyktningene] har ødelagt matreservene våre, ødelagt markene våre, kveget vårt, naturparkene våre, forårsaket sult og  spredt epidemier . . . [De] får matvarehjelp, men vi får ingenting.»

Det største problemet er ikke desto mindre at mange provisoriske flyktningleirer ender opp som permanente bosetninger. I et land i Midtøsten, for eksempel, er omkring 200 000 flyktninger stuet sammen i en leir som opprinnelig ble bygd for en fjerdedel av det antallet. «Vi har ikke noe sted å dra,» fortalte en av dem bittert. Disse flyktningene, som har lidd gjennom lengre tid, er blitt pålagt strenge restriksjoner med hensyn til arbeid i vertslandet, og hele 95 prosent av dem er arbeidsledige eller har for lite arbeid. «Jeg vet ærlig talt ikke hvordan [de] får endene til å møtes,» sa en representant for flyktningadministrasjonen.

Men om forholdene virker ille i flyktningleirene, er situasjonen kanskje enda verre for de internt fordrevne, som ikke kan forlate sitt eget land.

De internt fordrevnes elendige situasjon

Ifølge FNs høykommissær for flyktninger har «graden og omfanget av dette problemet, både de underliggende menneskelige lidelsene og problemets innvirkning på mellomfolkelig fred og sikkerhet, bidratt til at de internt fordrevne er blitt gjenstand for stor internasjonal bekymring». Disse menneskene er vanligvis mer sårbare enn andre flyktninger av flere grunner.

Det er ingen internasjonal organisasjon som drar omsorg for internt fordrevne, og deres desperate situasjon blir ofte lite omtalt i mediene. Deres egen regjering, som har kjørt seg fast i en eller annen militær konflikt, er kanskje ikke villig eller i stand til å beskytte dem. Familiemedlemmer kommer ofte vekk fra hverandre når de flykter ut av faresonene. Internt fordrevne må ofte gå til fots, og noen kommer aldri fram til et sikrere sted i live.

Mange av disse fordrevne søker tilflukt i byer, hvor de frister en kummerlig tilværelse i slumkvarterer eller forlatte bygninger. Andre samler seg i midlertidige leirer, som noen ganger blir utsatt for væpnede angrep. Dødeligheten er vanligvis høyere blant dem enn blant noen annen befolkningsgruppe i landet.

Selv velmente tiltak for å lindre de fordrevnes lidelser kan virke som en bumerang. The State of the World’s Refugees 2000 sier: «I løpet av de ti siste årene av det 20. århundre reddet humanitære organisasjoner som opererer i krigsherjede land, tusenvis av liv og gjorde mye for å lindre menneskelig lidelse. Men noe av det viktigste dette tiåret har lært oss, er at humanitær hjelp som blir  gitt i konfliktsituasjoner, lett kan bli manipulert av de krigførende parter og få den utilsiktede konsekvens at de myndigheter som er ansvarlige for at menneskerettighetene blir brutt, styrker sin posisjon. Hjelpeforsyninger som blir skaffet til veie av humanitære organisasjoner, kan styrke et lands krigsøkonomi og bidra til å opprettholde og forlenge krigen.»

På leting etter en bedre tilværelse

Foruten flyktninger og internt fordrevne blir det flere og flere økonomiske flyktninger. Det er mange grunner til det. Forskjellen mellom rike og fattige land i verden blir stadig større, og fjernsynsprogrammer viser hver dag noen av verdens fattigste hvilken velstand mennesker i enkelte land opplever. Det er blitt lettere å reise over hele verden, og grensene blir mer og mer porøse. Borgerkriger og etnisk og religiøs diskriminering motiverer også folk sterkt til å flytte til mer velstående land.

For noen migranter — særlig for dem som allerede har slektninger i industrialiserte land — får flyttingen et heldig utfall, men for andre kan den føre til et ødelagt liv. De som faller i hendene på kriminelle, er særlig utsatt. (Se rammene til denne artikkelen.) En familie bør tenke nøye igjennom slike farer før de bestemmer seg for å flytte av økonomiske grunner.

I 1996 kantret en gammel båt i Middelhavet, og 280 mennesker druknet. Ofrene var utvandrere fra India, Pakistan og Sri Lanka som hadde betalt et beløp som tilsvarer mellom 50 000 og 70 000 kroner for å komme seg til Europa. Før de forliste, hadde de allerede utholdt uker med sult, tørst og fysisk mishandling. Deres «reise til materiell velstand» ble et mareritt som endte med tragedie.

Nesten alle flyktninger, internt fordrevne eller ulovlige innvandrere kan fortelle om grusomme ting de er blitt utsatt for. Uansett hva som måtte være grunnen til at disse menneskene har forlatt sine hjem — det være seg krig, forfølgelse eller fattigdom — spør du kanskje: Kommer dette problemet noen gang til å bli løst? Eller vil strømmen av flyktninger bare bli større?

[Fotnote]

 [Ramme/bilde på side 8]

De ulovlige innvandrernes elendige situasjon

Foruten flyktninger og internt fordrevne finnes det mellom 15 millioner og 30 millioner «ulovlige innvandrere» på verdensbasis. De fleste av disse er mennesker som prøver å flykte fra fattigdom — og kanskje fra fordommer og forfølgelse — i mer velstående land.

Ettersom det i de senere år er blitt færre muligheter for lovlig innvandring, har det dukket opp en ulovlig form for handel — menneskehandel. Ja, trafikken med organisert menneskehandel er nå blitt en lukrativ geskjeft for internasjonale forbrytersyndikater. Noen etterforskere regner med at den har en årsomsetning på over 104 milliarder kroner, med svært liten risiko for dem som utfører handelen. Pino Arlacchi, en av FNs generaldirektører, kalte dette for «det hurtigst voksende kriminelle marked i verden».

Ulovlige migranter har praktisk talt ingen rettslig beskyttelse, og passene deres blir uten unntak beslaglagt av menneskehandlerne. Slike migranter arbeider gjerne i fabrikker eller som hushjelper, i fiskeindustrien eller som jordbruksarbeidere. Noen ender opp som prostituerte. Hvis de blir tatt av myndighetene, blir de sannsynligvis sendt hjem, uten penger. Hvis de har innvendinger mot de strenge arbeidsvilkårene, blir de kanskje slått, seksuelt misbrukt eller opplever at familiene deres i hjemlandet blir truet med vold.

Ofte lurer kriminelle gjenger potensielle migranter med løfter om godt betalte jobber. Som følge av det pantsetter kanskje en fattig familie alt den eier og har, for å kunne sende ett familiemedlem til Europa eller til USA. Hvis migranten ikke kan betale utgiftene, må han arbeide til han har betalt gjelden, som kan beløpe seg til nesten 350 000 kroner. Det ’nye livet’ som han ble lovt, viser seg å ligne mer på slavearbeid.

[Bilde]

Ulovlige innvandrere i Spania

 [Ramme/bilde på side 9]

Ødelagt uskyld

Siris familie bodde i fjellskråningene i det sørøstlige Asia, hvor foreldrene hennes dyrket ris. En dag sa en kvinne til foreldrene hennes at hun kunne skaffe Siri en godt betalt jobb i byen. Det var vanskelig å avslå hennes tilbud på omkring 14 000 kroner — en liten formue for fjellbønder. Men Siri ble snart sexslave i en bordell. Eierne sa at hun måtte betale dem rundt 70 000 kroner for å få friheten tilbake. Siri var da 15 år gammel.

Det ble umulig for Siri å nedbetale denne gjelden. Hun ble slått og voldtatt og ble på den måten tvunget til å samarbeide. Så lenge hun var lønnsom, ville hun aldri bli satt fri. Virkeligheten for mange slike prostituerte er at de til slutt får sin frihet og vender tilbake til landsbyen — men bare for å dø av aids.

Også i andre deler av verden foregår det en slik handelsvirksomhet. Rapporten International Trafficking in Women to the United States, som ble utgitt i 1999, meldte at mellom 700 000 og 2 000 000 kvinner og barn blir kjøpt og solgt hvert år, mange av dem med tanke på prostitusjon. Noen blir kanskje lurt, og andre blir simpelthen kidnappet. Men alle blir tvunget til å arbeide mot sin vilje. En tenåring fra Øst-Europa som ble reddet fra prostitusjon, sa om dem som holdt henne fanget: «Jeg hadde aldri trodd at dette var mulig. Disse menneskene er som dyr.»

Noen av de uheldige ofrene er blitt hentet fra flyktningleirer, hvor det kan være vanskelig å avslå tilbud om jobber og god fortjeneste i Europa eller i USA. Utallige kvinner har endt opp som sexslaver i sin søken etter et bedre liv.

[Ramme/bilder på side 10]

Beregn omkostningene før du flytter av økonomiske grunner

I betraktning av de mange kriminelle gjengene som er involvert i kjøp og salg av migranter, og det at det er så vanskelig å komme inn i industrilandene på lovlig vis, bør få ektemenn og fedre til å tenke nøye igjennom disse spørsmålene før de bestemmer seg for å flytte:

1. Er vår økonomiske situasjon virkelig så vanskelig at én eller alle i familien må flytte til et land hvor lønningene er høyere?

2. Hvor stor gjeld vil vi pådra oss for å finansiere reisen, og hvordan skal vi nedbetale gjelden?

3. Er jeg villig til å bryte opp med familien til fordel for de økonomiske fordelene, som kanskje viser seg å være urealistiske? Mange ulovlige innvandrere oppdager at det praktisk talt er umulig å få vanlig arbeid i industrilandene.

4. Bør jeg tro på det som blir fortalt om høye lønninger og sosiale goder? Bibelen sier: «Den uerfarne tror hvert ord, men den kloke gir akt på sine skritt.» — Ordspråkene 14: 15.

5. Hvilken garanti har jeg for at vi ikke havner i hendene på en kriminell organisasjon?

6. Hvis en slik kriminell gruppe organiserer reisen, forstår jeg da at min kone — eller min datter — kan bli tvunget til å arbeide som prostituert?

7. Er jeg innforstått med at jeg som ulovlig innvandrer kanskje ikke får fast arbeid, eller at jeg kan bli sendt hjem igjen og tape alle de pengene jeg har betalt for reisen?

8. Ønsker jeg å bli en ulovlig innvandrer eller ty til uærlige metoder for å få innreise til et rikere land? — Matteus 22: 21; Hebreerne 13: 18.

[Illustrasjon/kart på sidene 8 og 9]

(Se den trykte publikasjonen)

Forflytning av flyktninger og fremmedarbeidere

Områder med store konsentrasjoner av flyktninger og internt fordrevne

→De viktigste forflytningene av fremmedarbeidere

[Rettigheter]

Kilder: The State of the World’s Refugees, The Global Migration Crisis og World Refugee Survey 1999.

Mountain High Maps® Copyright © 1997 Digital Wisdom, Inc.

[Bilde på side 7]

En flyktning venter på et nytt bosted

[Rettigheter]

UN PHOTO 186226/M. Grafman