Sebraen — Afrikas villhest

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I AFRIKA

EN FLOKK på omkring tusen sebraer løper fritt over den afrikanske savannen. Musklene spiller i sidene på den stripete kroppen, mens den tykke manen nedover nakken gynger i takt med de kraftfulle bevegelsene. Lyden av hovene som dundrer mot den solsvidde jorden, gir gjenlyd over slettene. En sky av rødt støv virvler opp bak dem og kan ses flere kilometer unna. De løper fritt og utemmet omkring uten at det er noe som hindrer dem i deres utfoldelse.

Som på et gitt signal begynner de å sakke på farten og stopper så opp. De napper i det tørre gresset med store, sterke tenner. Alle i flokken er på vakt, og innimellom ser de opp, lytter og snuser i luften. Når den fjerne lyden av et løvebrøl når ørene deres, stivner de til. Den lyden kjenner de godt. Med opprettstående ører og med gress hengende ubevegelig fra munnen ser sebraene i retning av det klagende brølet. Siden de ikke værer noen umiddelbar fare, bøyer de seg ned igjen og fortsetter å gresse.

Når varmen fra solen blir sterkere, er de på farten igjen. Denne gangen er det lukten av vann i en elv som får sebraene til å bevege seg. På en høy skrent stopper de opp og stirrer ned på det sakteflytende, brune vannet, alt mens de pruster og stamper i den tørre jorden. De nøler, klar over noen av de mulige farene som befinner seg under elvens rolige overflate. Men de er veldig tørste, og noen begynner å trenge seg framover. Med et siste framstøt løper de hodekulls mot elvebredden. Én etter én drikker de seg utørst, før de snur og setter kursen mot de åpne slettene.

Om kvelden beveger flokken seg i ro og mak gjennom det høye gresset. Silhuetten av dyrene, som avtegner seg mot den røde solnedgangen og  rammes inn av den vakre afrikanske gressletten, er et flott skue.

Stripete og sosiale

For sebraene er den daglige rutine alltid den samme. Den konstante letingen etter mat og vann holder dem i bevegelse. Sebraene ser rene og velnærte ut der de gresser på de åpne slettene. Det stripete skinnet sitter stramt over den muskuløse kroppen. Sebraens striper er unike, og noen hevder at det ikke finnes to mønstre som er helt like. Med de karakteristiske hvite og svarte stripene utgjør sebraene et underlig syn blant de andre dyrene på sletten. Likevel er deres utseende tiltalende og noe som hører med til Afrikas dyreliv.

Sebraene er særdeles sosiale av natur. De enkelte dyrene knytter sterke bånd som kan vare hele livet. En stor flokk kan telle flere tusen dyr, men den er delt inn i mange mindre familiegrupper, som hver består av en hingst og hoppene hans. Den lille familiegruppen opprettholder ro og orden ved at den strengt skiller medlemmene fra hverandre etter rang. Den dominerende hunnen bestemmer familiens bevegelser. Hun tar ledelsen, og de andre hoppene og deres føll følger etter på rekke og rad, etter rang. Men i siste instans er det hingsten som bestemmer. Hvis han vil at familien skal endre kurs, går han fram til lederhoppen og dytter henne i den nye retningen.

Sebraer elsker å bli stelt med, og det er vanlig å se dem gni og gnubbe hverandre på sidene, skuldrene og ryggen. Dette gjensidige pelsstellet ser ut til å styrke båndene mellom de enkelte dyrene og begynner når ungene bare er noen dager gamle. Hvis et annet medlem av familien ikke er i nærheten og kan ta seg av stellet, får de sebraene som klør, lindring ved å rulle seg i støvet eller gni kroppen mot et tre, en termittue eller noe annet.

Kampen for å overleve

En sebra lever et farefullt liv. Løver, villhunder, hyener, leoparder og krokodiller betrakter alle det 250 kilo tunge dyret som fritt vilt. En sebra kan løpe i en fart av 55 kilometer i timen, men det hender at den blir overrumplet av rovdyr som overrasker den ved å snike seg innpå den. Løver venter i bakhold, krokodiller lurer i vannskorpen i det gjørmete vannet, og leoparder ligger på lur i ly av mørket.

Sebraenes evne til å forsvare seg er avhengig av at flokkens medlemmer er årvåkne, og av at de samarbeider. Mens de fleste sover om natten, er det alltid noen som er våkne, og som lytter og holder vakt. Hvis en sebra får øye på et rovdyr som nærmer seg, varsler den hele flokken ved å gi fra seg et advarende snøft. Når et medlem av flokken er sykt eller gammelt og ikke klarer å holde følge, saktner de andre sebraene ofte farten med vilje eller venter til det  langsommere dyret kan slå seg sammen med flokken igjen. Når det er fare på ferde, plasserer hingsten seg uredd mellom rovdyret og hoppene, og så sparker den etter fienden og biter den for å gi flokken tid til å flykte.

Et slikt familiesamhold blir illustrert ved noe som skjedde på Serengetisletten i Afrika, og som naturforskeren Hugo van Lawick var vitne til. Han fortalte om hvordan en flokk villhunder begynte å løpe etter en sebraflokk. Hundene klarte å isolere en hunnsebra, det lille føllet hennes og en ettåring. Mens resten av sebraflokken galopperte av gårde, kjempet moren og ettåringen tappert mot hundene. Snart ble hundene mer aggressive, og hoppen og ettåringen begynte å bli slitne. Det så ut til at de gikk den visse død i møte. Van Lawick husker den håpløse scenen: «Plutselig følte jeg bakken vibrere, og da jeg så meg rundt, fikk jeg til min overraskelse øye på ti sebraer som raskt nærmet seg. Et øyeblikk senere samlet de seg tett rundt moren og de to ungene hennes før de bråsnudde og hele flokken galopperte tett sammen i den retningen de ti hadde kommet fra. Hundene fulgte etter dem omkring 50 meter, men de klarte ikke å trenge inn i flokken og gav snart opp.»

Å fostre opp en familie

Hunnsebraen verner om det nyfødte føllet sitt og holder det til å begynne med unna de andre medlemmene av flokken. I denne  perioden da de er alene sammen, kan ungen knytte nære bånd til moren. Det unge føllet lærer seg hvordan det hvit- og svartstripete mønsteret som er unikt for moren, ser ut. Fra da av vil det gjenkjenne morens kallerop og også lukten hennes og det stripete mønsteret, og det vil ikke akseptere noen annen hunn.

Nyfødte føll er ikke født med de særegne hvite og svarte stripene som foreldrene har. Stripene deres er rødbrune og blir ikke svarte før det har gått en tid. I en stor flokk kommer føll fra forskjellige familiegrupper sammen for å leke. De løper om kapp og jager hverandre, sparker og løper inn mellom de voksne, som nå og da blir med på leken. Føllene galopperer på spinkle ben og morer seg med å løpe etter fugler og mindre dyr. Sebraføll med sine lange, slanke ben, sine store svarte øyne og sin skinnende, bløte pels er nydelige små dyr, og det er en fryd å betrakte dem.

Vill og praktfull

Man kan fortsatt se store sebraflokker som løper fritt omkring på Afrikas vidstrakte, gylne savanner. Det er et imponerende syn.

Hvem vil vel benekte at sebraen, med sitt unike hvit- og svartstripete mønster, sitt sterke familiesamhold og sitt ville og frie lynne, er en imponerende og praktfull skapning? Kunnskap om et slikt dyr besvarer et spørsmål som ble stilt for flere tusen år siden: «Hvem sendte sebraen ut i frihet?» (Job 39: 5) Svaret er klart. Det gjorde den store Konstruktør, han som er opphavet til alle levende skapninger, Jehova Gud.

[Ramme på side 14]

Hvorfor har sebraen striper?

De som tror på en utvikling, synes det er vanskelig å forklare hvorfor sebraen har striper. Noen har ment at de kanskje tjener som en advarselsmekanisme. Men det er tydelig at løver og andre store rovdyr overhodet ikke lar seg skremme av sebraens striper.

Andre har antydet at stripene virker seksuelt tiltrekkende. Men siden alle sebraer har striper som ligner hverandre, og siden stripene deres ikke er typiske for bare det ene kjønnet, virker ikke dette sannsynlig.

En annen teori går ut på at det hvite og svarte mønsteret utviklet seg for å beskytte sebraen mot heten fra den varme afrikanske solen. Men hvorfor har ikke da andre dyr striper?

En utbredt teori går ut på at sebraen utviklet striper som skulle fungere som en form for kamuflasje. Forskere har oppdaget at den varmen som stiger opp fra Afrikas sletter, gir et utydelig bilde av sebraen, noe som gjør det vanskelig å se den på avstand. Men den ville ha liten nytte av en slik kamuflasje på lang avstand, ettersom løver, som er sebraens verste fiende, bare angriper fra kloss hold.

Det er også blitt hevdet at en stor flokk med stripete sebraer på vill flukt forvirrer jagende løver og gjør det vanskelig for dem å fokusere på ett bestemt dyr. Men studier av dyrelivet har i virkeligheten vist at løver er like dyktige og lykkes like godt når de jakter på sebraer, som når de jakter på andre dyr.

Noe som gjør det enda mer forvirrende, er at det noen ganger kan vise seg at stripene til og med er en ulempe for sebraen. Om natten, ute på slettene som er opplyst av månen, gjør sebraens hvit- og svartstripete mønster at den blir enda mer synlig enn ensfargede dyr. Siden løver vanligvis jakter om natten, er dette tilsynelatende en stor ulempe for sebraen.

Hvordan fikk så sebraen stripene sine? Nøkkelen til å forstå dette finner vi i denne enkle uttalelsen: «Det er Jehovas hånd som har gjort dette.» (Job 12: 9) Ja, Skaperen frambrakte jordens skapninger med karakteristiske trekk og egenskaper som av grunner mennesker kanskje ikke fullt ut forstår, på en glimrende måte utruster dem med tanke på livet. Den fantastiske måten alt levende er skapt på, tjener også en annen hensikt. Det bringer menneskene lykke og glede. Ja, skaperverkets skjønnhet har fått mange i dag til å føle det samme som David gjorde for lang tid siden da han sa: «Hvor mange dine gjerninger er, Jehova! Alle har du gjort i visdom. Jorden er full av det du har frambrakt.» — Salme 104: 24.