Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Australias store artesiske basseng — hva er det?

Australias store artesiske basseng — hva er det?

Australias store artesiske basseng — hva er det?

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I AUSTRALIA

ETTER hvert som vi flyr mot vest, over de siste utløperne av Australias store fjellkjede langs østkysten, får vi en fascinerende utsikt. Den skyfrie blå himmelhvelvingen over oss møter horisonten i det fjerne. Landskapet er flatt og formløst så langt øyet kan nå. Lappeteppet av grønne åkrer og gylne gressletter erstattes snart av et goldt landskap med rød jord og flekker av brunt gress.

Tro det eller ei, men under bakken er det en vannansamling på størrelse med to tredjedeler av Middelhavet. Dette enorme underjordiske vannreservoaret er kjent som Great Artesian Basin — Det store artesiske basseng.

Dette underjordiske havet er en livsbetingelse for dem som livnærer seg i det varme innlandet. For at vi skal skjønne hvorfor dette underjordiske reservoaret er så viktig, og hvordan det er blitt til, må vi forstå hvordan Australia er oppbygd.

Tørt på overflaten

Australia blir med rette kalt et solbrent land. Her, i den minste av de fem verdensdelene, finner vi verdens nest største ørken. Australia har også en av verdens lengste elver, elven Darling. Men elvene i Australia har liten vannføring. Bare Mississippi-elven i USA fører nesten 60 prosent mer vann ut i havet hvert år enn alle elvene og bekkene i Australia til sammen. Hvorfor unngår regnet dette landet?

På grunn av kontinentets plassering på jordkloden — det ligger på begge sider av den 30. sørlige breddegrad — er været dominert av store høytrykksområder. Disse høytrykkssentrene, som gir fint vær, beveger seg over den sentrale delen av landet og fører varm luft med seg. Når disse vindene driver over de flate landområdene, støter de ikke på noen høye fjellkjeder som lokker fuktigheten ut av luften. Den eneste fjellkjeden av betydning ligger på østkysten av kontinentet. Der rager den høyeste fjelltoppen 2228 meter over havet, skjønt dette er bare en småtass i verdenssammenheng. Alle regnskyer som kommer med vinden mot innlandet fra Stillehavet i øst, støter på disse fjellene og gir fra seg sin livgivende last langs en smal kyststripe. Mangelen på forhøyninger i terrenget, den høye gjennomsnittstemperaturen og plasseringen av fjellene er alt sammen med på å gjøre Australia til det tørreste kontinentet på jorden — i hvert fall på overflaten.

Fuktig under overflaten

Under den uttørkede jordskorpen i Australia er det 19 store grunnvannsmagasiner. Det største, Det store artesiske basseng, ligger under en femtedel av kontinentet. Dette bassenget dekker et areal på 1,7 millioner kvadratkilometer og strekker seg fra spissen av Kapp York-halvøya i nord til Eyresjøen i Sør-Australia. Det rommer 8700 kubikkilometer vann, nok til å fylle Michigansjøen og Huronsjøen i Nord-Amerika til de går over sine bredder.

Men i motsetning til De store sjøene i Nord-Amerika er ikke vannet i Det store artesiske basseng så lett tilgjengelig. Vannet kommer inn i bassenget når regn siger ned gjennom jorden og gjennomvæter de vannførende lagene av sandstein. Hver dag kommer det omkring 300 millioner liter vann inn i bassenget på denne måten. Hva skjer med alt dette vannet?

Gjennomvæter en stor svamp

Det store artesiske basseng er som en svamp, bare i en enorm målestokk. Svamplignende lag av sandstein med en tykkelse som varierer fra hundre meter til tre kilometer, ligger mellom lag med vanntett stein. Disse bøyde platene skråner nedover mot vest, mens den østlige kanten kommer opp i dagen langs fjellkjeden Great Dividing Range. Regn som siver inn langs denne kanten, beveger seg vestover med en hastighet på bare fem meter i året.

Hvis en borer en brønn nedenfor fjellkjeden gjennom det øverste laget av vanntett stein og ned i sandsteinen, vil tyngdekraften tvinge det innestengte vannet opp til overflaten. Fordi vannet stiger under trykk, kalles dette en artesisk brønn, et uttrykk som stammer fra det gamle franske grevskapet Artois, hvor den første brønnen av denne typen ble boret. Da Australias artesiske skatt ble funnet, ble det boret flere tusen borehull i denne gamle vannkilden.

Reservoaret tappes

Fordi nybyggere på slutten av 1800-tallet var ivrige etter å utnytte de vidstrakte slettene i Queensland og New South Wales, tappet de store mengder av det de trodde var et ubegrenset forråd av vann. I 1915 leverte omkring 1500 brønner to milliarder liter vann (vannmengden i 1000 svømmebasseng med internasjonale mål) hver dag fra Det store artesiske basseng. Dette tappet vannreservoaret raskere enn det ble fylt, og derfor sluttet det å renne vann fra mange av brønnene.

I dag strømmer vannet opp naturlig fra bare 3000 av de 4700 artesiske brønnene som er blitt boret. Ytterligere 20 000 brønner tapper denne store svampen, men her blir vannet ført til overflaten av pumper drevet av de vindmøllene du kan se her og der i landskapet. Bekymrede myndigheter arbeider for å sikre dette vannreservoaret fordi det nå er slik at 95 prosent av alt artesisk vann som kommer opp til overflaten, går til spille på grunn av fordampning.

Verdien av å verne om denne ressursen er helt opplagt siden grunnvann er den eneste pålitelige kilden til vann i 60 prosent av Australias landområde. Mange byer i innlandet og mange næringsdrivende er helt avhengige av grunnvannet. Hvordan smaker dette vannet? Jason, som vokste opp på en gård i Queensland som var avhengig av artesisk vann, sier: «Det smaker litt salt, og jeg foretrekker regnvann når det finnes, men kveget elsker det.» Smaken kommer fra oppløste mineraler som hoper seg opp i vannet etter hvert som det siver gjennom lagene med stein. I ytterkanten av bassenget er vannet nesten rent, men inn mot midten kan det være utålelig salt — bare drikkelig for sauer og kveg. Det vannet som ikke blir tappet og brukt, fortsetter sin reise vestover til det tørre innlandet.

En skrøpelig kjempe

Mens vi flyr mot solnedgangen, ser vi langt under oss små, skinnende flekker av vann, spredt som knapper i ørkenen. Etter at regnvannet har beveget seg hundrevis av kilometer under jorden, en reise som tar tusener av år, kommer det til slutt fram til den sørvestlige delen av Det store artesiske basseng, hvor det stiger til overflaten og lager de naturlige kildene som vi ser som små hauger under oss. Vann som fordamper fra disse kildene, etterlater seg avsetninger av mineraler. Disse avleiringene fanger opp sand som vinden fører med seg, og sakte blir kilden hevet over det omkringliggende landskapet.

Selv disse avsidesliggende stedene, hvor det er et rikt plante- og fugleliv, blir utsatt for menneskenes ødeleggelser. Boken Discover Australia sier: «Det at det har kommet kveg, kaniner og, i den senere tid, turister, har ført til at mange av disse sårbare kildene er blitt ødelagt . . . Men det som har ført til mest skade, er kanskje at den mengde vann som blir tappet fra brønnene til buskapen, merkbart har redusert strømmen av vann fra mange kilder; i noen tilfeller er det nå bare så vidt det sildrer.»

Denne gamle vannkilden er en skrøpelig kjempe — svært stor i omfang, men likevel sårbar for menneskenes påvirkning. Slik tilfellet er med alle verdens ressurser, er det nødvendig å være forsiktig og påpasselig for å bevare det enorme vannsystemet som Det store artesiske basseng utgjør.

[Kart på side 25]

(Se den trykte publikasjonen)

DET STORE ARTESISKE BASSENG

[Rettigheter]

Mountain High Maps® Copyright © 1997 Digital Wisdom, Inc.

[Bilde på side 25]

Et typisk trekk ved Australias innland er de vindmølledrevne pumpene som gir liv til ørkenen

[Bilde på side 26]

I 60 prosent av Australias landområde er man helt avhengig av grunnvann — som på denne avsidesliggende gården

[Bilde på side 26]

Naturlige vannkilder hvor det bobler opp vann som har en flere tusen år lang reise bak seg

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av National Parks and Wildlife South Australia

[Bilde på side 26]

En saltsjø i den sørvestlige delen av Det store artesiske basseng

[Bilde på side 26]

Den langsomme avleiringen av mineraler rundt vannkildene har hevet dem så høyt som 15 meter

[Rettigheter]

Gjengitt med tillatelse av National Parks and Wildlife South Australia