De unge spør . . .

Hva om jeg treffer noen fra skolen?

«Det var temmelig tøft å komme på skolen igjen om mandagen. Hvis noen av vennene mine hadde sett meg, fant jeg på litt av noen historier. Jeg kunne for eksempel fortelle dem at jeg hadde vært ute for å samle inn penger.» — James, Storbritannia.

«På skolen ble jeg ertet av dem som hadde sett meg. Det var veldig ekkelt.» — Débora, Brasil.

HVORFOR var disse ungdommene så redd for å bli sett av vennene sine? Holdt de på med noe ulovlig? Tvert imot. De var med på det hederligste og viktigste arbeidet som blir utført på jorden i dag. De holdt på med det arbeidet som Jesus gav befaling om da han sa: ’Gå og gjør disipler av mennesker av alle nasjonene, og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere.’ — Matteus 28: 19, 20.

Det er mange tenåringer som tror på Gud, og flere av dem går jevnlig på religiøse møter. Men selv om det er en del unge som gjør det eller kanskje er opptatt med forskjellige religiøse aktiviteter, for eksempel korsang, er det få som snakker om Gud med klassekameratene sine. Tusenvis av unge Jehovas vitner derimot går fra dør til dør for å forkynne. De er med på det arbeidet som Jehovas vitner er kjent for over hele verden.

Hvis du er et ungt Jehovas vitne, er sikkert du også med på dette forkynnelsesarbeidet. Men det betyr ikke nødvendigvis at du synes at det er enkelt. Kanskje du er redd for at du skal treffe noen av skolekameratene dine på en dør, akkurat som de ungdommene som er sitert i begynnelsen av artikkelen. «Noe av det verste,» innrømmer Jennie, en jente i Storbritannia, «var hvis en fra skolen fikk se meg pent kledd i skjørt og med feltveske, mye mer pyntet enn på skolen.»

Noen unge kristne er så redd for å treffe noen fra skolen at de tyr til forskjellige metoder for ikke å bli sett. En ungdom som heter Leon, forteller: «Jeg vet om en som har på seg en jakke med hette når han går fra hus til hus, slik at han kan dra hetten ned over ansiktet hvis han får øye på noen skolekamerater.» Andre ungdommer  unngår rett og slett å forkynne i bestemte nabolag. «Jeg husker at jeg bad til Gud om å få slippe å forkynne i en bestemt vei,» sier en ungdom som heter Simon, «for jeg visste at det bodde mange fra skolen min der.»

Det er normalt å være litt engstelig for å treffe på noen man kjenner, når man er ute og forkynner. Men å la den frykten få overtaket kan skade en. «Jeg hadde en så dårlig holdning til forkynnelsen at det gikk ut over min åndelighet,» innrømmer Alicia, en ungdom i Tyskland.

Men hvorfor skal du forkynne i det hele tatt — og spesielt hvis du synes at det er vanskelig å gjøre det? La oss først se på hvorfor Gud forventer at du gjør dette. Så kan vi ta for oss hvordan du kan komme over denne frykten hvis du går inn for det.

Nødvendig å forkynne

Det kan kanskje være til hjelp å tenke over at det å fortelle andre om sin tro ikke er noe nytt eller uvanlig. Helt fra gammel tid har gudfryktige menn og kvinner gjort det. Noah, for eksempel, er nok best kjent som den som bygde arken. (1. Mosebok 6: 14—16) Men ifølge 2. Peter 2: 5 var han også «en rettferdighetens forkynner». Noah følte seg forpliktet til å advare andre om den kommende ødeleggelsen. — Matteus 24: 37—39.

Også senere var det mange som fortalte andre om sin tro. Selv om jødene ikke hadde fått noe bestemt påbud om å forkynne for ikke-jøder, var det mange som gjorde det. Det var på den måten en ikke-jødisk kvinne som het Rut, fikk lære om Jehova Gud. Hun var takknemlig for dette og sa til sin jødiske svigermor, No’omi: «Ditt folk skal være mitt folk, og din Gud skal være min Gud.» (Rut 1: 16) Senere antydet kong Salomo at mange ikke-jøder ville få høre om Jehovas «store navn» og komme for å tilbe ved Hans tempel. — 1. Kongebok 8: 41, 42.

Når disse fortidens tjenere for Gud snakket med andre om det de trodde på — enda de ikke hadde fått noe direkte påbud om å gjøre det — bør ikke da de kristne i dag føle seg forpliktet til å forkynne? Vi har jo fått påbud om å forkynne «dette gode budskap om riket». (Matteus 24: 14) Det var pålagt apostelen Paulus som en nødvendighet å forkynne det gode budskap, og slik er det også med oss. (1. Korinter 9: 16) Det er vår frelse som står på spill. Det står i Romerne 10: 9, 10: «Hvis du offentlig kunngjør dette ’ord i din egen munn’, at Jesus er Herre, . . . skal du bli frelst. For med hjertet viser en tro til rettferdighet, men med munnen kunngjør en offentlig til frelse.»

Hvor kan du komme med en slik ’offentlig kunngjøring’? Selv om det å forkynne uformelt har sin plass, er tjenesten fra hus til hus fortsatt en av de mest effektive måtene å nå andre på. (Apostlenes gjerninger 5: 42; 20: 20) Er du fritatt for dette arbeidet fordi du er ung? Nei. Bibelen kommer med dette påbudet i Salme 148: 12, 13: «Unge menn og også dere jomfruer, dere gamle menn sammen med gutter. La dem lovprise Jehovas navn.»

Det er en utfordring å forkynne for jevnaldrende

Det kan nok være at du blir både flau og nervøs når du møter noen som går på skolen din, mens du er ute i tjenesten. Det er tross alt bare naturlig at man ønsker å bli godtatt av andre. Det er ingen som ønsker å bli ertet, hånt eller mobbet. Og som en ungdom som heter Tanya, sier: «Ungdommene på skolen kan være så ondskapsfulle!» Det er derfor naturlig om du lurer på hvordan skolekameratene dine ville reagere hvis de fikk se deg pent kledd og med Bibelen i hånden. Det kan nok være at de ville gjøre narr av deg. «Det var en gutt i klassen min som bodde i samme bygning som meg,» forteller Felipe, som bor i Brasil. «Han pleide å si: ’Der er du med den bibelen! Hva er det du har i den vesken der?’»

 Det er ikke noe morsomt å bli ertet på den måten. Bibelen forteller at Isak, Abrahams sønn, faktisk ble ertet på en ondskapsfull måte av sin halvbror, Ismael. (1. Mosebok 21: 9) Apostelen Paulus tok ikke lett på denne dårlige behandlingen. I Galaterne 4: 29 kalte han det med rette ’forfølgelse’.

Jesus gjorde også oppmerksom på at noen ville være fiendtlig innstilt til hans etterfølgere. Han sa: «Om verden hater dere, vet dere at den har hatet meg før den hatet dere. Hvis dere var en del av verden, ville verden holde av sitt eget. Men fordi dere ikke er en del av verden, men jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere.» — Johannes 15: 18, 19.

Som en kristen må du derfor være forberedt på å tåle en eller annen form for motgang eller forfølgelse. (2. Timoteus 3: 12) Selv om du aldri har sagt et ord om Bibelen til vennene dine, kan det være at noen plager deg rett og slett fordi du har høye normer og ikke blir med på å gjøre noe galt. (1. Peter 4: 4) Men Jesus kom med disse trøstende ordene: «Lykkelige er dere når folk håner dere og forfølger dere og løgnaktig sier all slags ondt om dere for min skyld.» (Matteus 5: 11) Hvordan kan erting eller hån gjøre deg lykkelig? Fordi du vet at du gleder Jehovas hjerte! (Ordspråkene 27: 11) Og ved å glede Jehova kan du se fram til å få evig liv! — Lukas 10: 25—28.

Det er heldigvis ikke sannsynlig at alle — eller de fleste — av dine skolekamerater vil være uvennlige hvis du skulle møte dem i arbeidet fra hus til hus. En britisk ungdom som heter Angela, sier: «Når du møter noen fra skolen på døren, kan det godt være at de synes det er mer ubehagelig enn du synes!» Noen kan faktisk være ganske nysgjerrig på hva du har å si. Uansett er det mange unge kristne som opplever mye fint når de forkynner for sine medelever. Den neste artikkelen i denne serien vil ta opp hva du kan gjøre for at du også skal få oppleve det.

[Bilde på side 21]

Mange unge er redd for å treffe en av skolekameratene sine når de går fra hus til hus

[Bilde på side 23]

La aldri erting få deg til å skamme deg over din tro