Hvordan min drøm gikk i oppfyllelse

FORTALT AV ALENA ŽITNÍKOVÁ

Jeg vokste opp i den sovjetiske satellittstaten Tsjekkoslovakia. Familien min lengtet etter den fredelige verden som kommunismen lovte, men kommunismens drøm om å skape et lykkelig, forent samfunn endte da Sovjetunionen brøt sammen i 1991. La meg beskrive hvordan min drøm gikk i oppfyllelse på en annen måte.

JEG er født den 12. september 1962, og jeg vokste opp i Horní Benešov, en landsby omkring 30 mil fra Praha. Familien min var ivrige kommunister. Far hadde tillit til de kommunistiske idealene og levde etter dem. Han oppdrog også de to brødrene mine, søsteren min og meg etter disse idealene. Han lærte oss at vi med ærlig, hardt arbeid og et anstendig liv kunne bidra til å skape et bedre samfunn. Fordi han mente at kommunismen var den beste styreformen, støttet han den aktivt.

Far gikk ofte på møter hvor kommunismen ble forherliget. Han foraktet religion på grunn av kirkenes hykleri, og vi lærte, og trodde, at det ikke finnes noen Gud. Far trodde at til slutt, når det var sørget for at alle hadde et hjem og nok mat, ville alle bli bedre mennesker og leve sammen i fred. Dette var strålende framtidsutsikter, som jeg hørte mye om i oppveksten. Jeg trodde på alt det far lærte oss, og jeg var bestemt på å støtte kommunismen.

Da jeg var liten, forberedte jeg meg på å bli pioner, som medlemmene av den populære kommunistiske ungdomsorganisasjonen Unge pionerer ble kalt. Pionerene ble oppmuntret til å utvikle gode egenskaper og å være patriotiske. Da jeg var ni, avla jeg min høytidelige pionered og fikk et rødt skjerf som jeg skulle gå med. Jeg fikk også lov til å ha på en gallauniform for pionerer ved spesielle anledninger. Jeg forsøkte å være en god pioner. Når jeg hørte skolevenninner bruke et vulgært språk, irettesatte jeg dem og minnet dem på at pioner-jenter ikke snakket på den måten.

Men etter hvert begynte jeg å forstå at mange som sa at de var kommunister, ikke støttet de kommunistiske idealene. I stedet for å motstå den menneskelige tilbøyelighet til å være grisk og misunnelig stjal de av offentlig eiendom. Mange som oppmuntret andre til å arbeide til beste for folket,  gjorde det ikke selv. Faktisk ble dette ordtaket populært: «Den som ikke stjeler, stjeler fra sin egen familie.» Jeg begynte å spørre meg selv: «Hvorfor er det så mye hykleri? Hvorfor er det så få som arbeider til støtte for kommunismens fine idealer? Hvorfor er anstrengelsene våre så mislykkede?»

Jeg tar opp tingene til ny vurdering

Da jeg var i midten av tenårene, tilbrakte jeg en del av sommerferiene mine sammen med Alena, en skolevenninne. En kveld kom Tanya, en voksen venninne av Alena, på besøk. «Jeg må snakke med dere om noe viktig,» sa hun. «Jeg er blitt overbevist om at det finnes en Gud.» Vi var forbløffet over at hun hadde kommet fram til en slik konklusjon. Da vi hadde kommet oss etter forbauselsen, bombarderte vi henne med spørsmål: «Hvilke beviser har du?» «Hvordan ser han ut?» «Hvor bor han?» «Hvorfor gjør han ingenting?»

Tanya besvarte spørsmålene våre, det ene etter det andre. Hun forklarte oss at det var Guds opprinnelige hensikt at jorden skulle være et paradisisk hjem for menneskene, og hun beskrev hvordan denne hensikten til slutt vil bli gjennomført. Da hun viste oss ut ifra Bibelen løftene om en ren jord bebodd av sunne, friske mennesker som bryr seg om hverandre, slo det meg at dette lignet de løftene jeg trodde på. Men jeg var sikker på at hvis far ble fortalt at disse vidunderlige tingene ville bli oppnådd ved hjelp av Guds rike — ikke ved kommunismen — ville han ikke bli glad.

Du forstår, en gang da jeg var seks—sju år, var det en nabojente som tok meg med til en kirke uten at foreldrene mine visste om det. Presten fortalte en bibelhistorie som jeg likte så godt at jeg ville vite mer. Jeg fikk til og med noe religiøst lesestoff med meg hjem. Da jeg fortalte det til foreldrene mine, forbød de meg strengt å gå i kirken igjen, og de ødela alt det jeg hadde tatt med hjem. For å gjøre saken fullstendig klar gav far meg ris.

Etter det ble Gud aldri nevnt hjemme hos oss. Jeg begynte å tro at det bare var enkle mennesker uten utdannelse som trodde på Gud, og at religion var noe menneskene hadde funnet på. På skolen lærte vi at siden det finnes fenomener vi ikke kan forstå, har mennesker simpelthen funnet på forestillingen om en Gud. Men her var Tanya, en intelligent kvinne — faktisk en skolelærer — og hun trodde på Gud! «Det må være noe i det!» tenkte jeg.

Tanya snakket så overbevisende at vi ble sikker på at hun virkelig trodde på det hun sa. Så vi spurte henne: «Tanya, hva er det som har overbevist deg om at det virkelig finnes en Gud?»

«Bibelen,» svarte hun. «Alle de spørsmålene dere har stilt, blir besvart i Bibelen. Har dere lyst til å forstå den bedre?»

Jeg visste at foreldrene mine ikke ville like det hvis jeg begynte å studere Bibelen. Men jeg ønsket virkelig å lære mer. Tanya gav meg derfor adressen til Ludmila, et av Jehovas vitner som bodde like ved oss i Horní Benešov. Mens jeg undersøkte Guds løfter om et jordisk paradis sammen med Ludmila, spurte jeg meg selv: «Hvilken garanti har jeg for at dette virkelig vil skje?»

Ludmila sa at jeg trengte å lære mer om Gud for å kunne tro på ham og hans løfter. Ut ifra vårt studium ble jeg overbevist om at jorden og de mange kompliserte livsformene på den ikke er et produkt av blinde tilfeldigheter. Jeg måtte innse at det må finnes en høyst intelligent Skaper. Jeg forstod hvor logisk Bibelen er, når den sier: «Ethvert hus blir jo bygd av noen, men den som har bygd alt, er Gud.» — Hebreerne 3: 4.

Jeg ville at familien min skulle få høre om disse tingene. Men siden jeg regnet med at de ikke ville være interessert, ventet jeg med å fortelle dem om det. Så en dag fant mor, blant mine personlige ting, en side som hadde falt ut av en gammel, slitt bibel som jeg hadde fått. Foreldrene mine ble svært urolige.

Samtale med far

Da far fikk bekreftet sin mistanke om at jeg hadde kontakt med Jehovas vitner, bad  han meg bli med på en lang spasertur. «Du må straks bryte all kontakt med disse menneskene,» sa han innstendig. «Hvis du ikke gjør det, kan jeg ikke fortsette som borgermester her i landsbyen. Du vil ødelegge karrieren min. Da må jeg gå av og begynne på fabrikken igjen. Du kommer til å bringe skam over hele familien.»

«Men far, Bibelen er en fornuftig bok, og den har gode råd for hvordan man bør leve,» forsvarte jeg meg.

«Nei, Alenka,» sa far, «jeg har aldri trengt verken Bibelen eller Gud for å være lykkelig. Jeg har gjort alt med mine egne hender. Det er ingen som har hjulpet meg. Det overrasker meg at du kan tro på sånt tøys! Du må leve et virkelig liv, gifte deg og få barn, og så vil du se at du kan være lykkelig uten Gud.»

Fars bestemte holdning gjorde inntrykk på meg. Jeg begynte å tvile på min tro, som ikke hadde fått et sterkt fundament enda. Det var sant at jeg hadde kjent far mye lenger enn jeg hadde kjent Jehovas vitner, og jeg hadde alltid hatt det trygt hjemme. Far mente det godt, det var jeg sikker på. Jeg visste at han var glad i meg, så jeg lovte å slutte å studere Bibelen. Kort tid etter, da jeg var 18, sluttet jeg skolen og reiste til Praha for å arbeide.

Mitt liv i Praha

Jeg ble ansatt i en bank og så fram til å lære mer om det virkelige liv som far sa ble oppnådd gjennom kommunismen. Men det tok ikke lang tid før jeg så at menneskene i hovedstaden ikke var noe lykkeligere enn de hjemme. Faktisk var det umoral, hykleri, selviskhet og misbruk av alkohol som var normen.

Etter en tid sørget et vitne som var fra mitt hjemsted i Horní Benešov, og som var på besøk i Praha, for at vitnene kontaktet meg. Slik gikk det til at jeg begynte å studere Bibelen i Praha. Denne gangen studerte jeg sammen med en kvinne som het Eva. På slutten av hvert studium spurte Eva: «Vil du at jeg skal komme tilbake neste uke?» Hun tvang aldri sine meninger på meg, selv om jeg noen ganger spurte hva hun ville ha gjort om hun var i mitt sted.

«Jeg kan ikke fortelle deg hva jeg ville ha gjort,» sa hun. Så viste hun meg noe i Bibelen som hjalp meg til å ta en avgjørelse. Noe som virkelig bekymret meg, var mitt forhold til foreldrene mine, så jeg spurte om jeg burde slutte å være sammen med dem. Eva slo opp i 2. Mosebok 20: 12, hvor det står at man skal ære sine foreldre. Så spurte hun: «Men er det allikevel noen vi skal sette høyere enn våre foreldre?»

Siden jeg ikke var sikker, slo hun opp i Bibelen for å lese hva Jesus Kristus sa: «Den som nærer større hengivenhet for far eller mor enn for meg, er meg ikke verd.» (Matteus 10: 37) Jeg forstod derfor at selv om foreldrene mine fortjener å bli æret, bør vi vise Jesus og hans himmelske Far enda større hengivenhet. Eva forsøkte alltid å påpeke et aktuelt bibelsk prinsipp og så overlate avgjørelsen til meg.

Motstridende interesser

I september 1982 ble jeg tatt opp som student ved en høyskole i Praha hvor jeg studerte agronomi. Men jeg fant snart ut at jeg ikke klarte å gå skikkelig inn for høyskolestudiene og samtidig bruke den tiden jeg ønsket, på å studere Bibelen. Så jeg fortalte en av lærerne mine at jeg vurderte å slutte på skolen. «Jeg skal sende deg til en som kan forstå deg og hjelpe deg,» sa hun. Hun ordnet det slik at skolens studieveileder skulle snakke med meg.

Studieveilederen tok imot meg med spørsmålet: «Hvorfor ønsker vår beste student å slutte på skolen?»

«Fordi jeg ikke har tid til andre ting som også interesserer meg,» svarte jeg. Siden Jehovas vitner var forbudt i Tsjekkoslovakia, hadde jeg ikke tenkt å fortelle ham hvorfor jeg vurderte å slutte. Men etter å ha snakket med ham i et par timer antok jeg at han var pålitelig. Så jeg fortalte ham at jeg studerte Bibelen.

«Studer både Bibelen og marxismen,» sa han. «Så kan du gjøre et valg.» Det virket som om han oppmuntret meg til å studere Bibelen!

 En sammensvergelse blir forpurret

Men neste dag reiste både han og læreren helt til landsbyen for å besøke foreldrene mine. De sa at jeg hadde kontakt med en farlig og forbudt sekt, og at jeg ville slutte på skolen. «Hvis datteren din bestemmer seg for å slutte på skolen, skal vi sørge for at hun ikke får arbeid i Praha,» lovte studieveilederen min far, «og da må hun komme tilbake til dere og kutte kontakten med den sekten.»

I januar 1983 sluttet jeg på skolen. En venninne som også studerte Bibelen, hjalp meg med å få leid et rom hos en eldre kvinne. Siden jeg ikke visste noe om studieveilederens besøk hos mine foreldre, eller hans løfte til faren min, var jeg ikke klar over hvorfor alle mine anstrengelser for å finne et arbeid mislyktes. Vertinnen min var også nysgjerrig på dette, så uten at jeg visste om det, gikk hun til studieveilederen for å spørre ham om hvorfor jeg hadde sluttet på skolen.

«Vær forsiktig!» advarte han. «Hun er medlem av den farlige sekten Jehovas vitner. Det er derfor hun måtte slutte på skolen. Hun må reise hjem og slutte med dette. Jeg skal sørge for at hun ikke får seg noe arbeid i Praha!»

Da vertinnen kom hjem den kvelden, sa hun til meg: «Vel, Alenka, jeg var på skolen din i dag.» Jeg tenkte at jeg sikkert måtte pakke alle tingene mine samme kveld og flytte fra leiligheten hennes. Men hun sa: «Jeg er ikke enig i det studieveilederen gjør. Du kan tro det du vil; det viktigste er hvordan du oppfører deg. Jeg skal hjelpe deg å finne et arbeid.» Den kvelden takket jeg Jehova for at han hadde hjulpet meg.

Kort tid etter kom far til Praha for å ta meg med hjem. Men denne gangen ble jeg ikke overbevist av argumentene hans. Min tro på Jehova og hans løfter hadde fått et sterkere fundament. Til slutt reiste far uten meg, og for første gang i mitt liv så jeg at han gråt. Selv om det var et svært følelsesladet møte, førte det til at jeg ble nærere knyttet til Jehova. Jeg ønsket å tilhøre og tjene Ham. Den 19. november 1983 ble jeg derfor døpt som symbol på min innvielse til Jehova. Det skjedde i et badekar i en leilighet i Praha.

Min avgjørelse ble velsignet

Etter hvert begynte jeg å hjelpe til med å produsere vitnenes forbudte litteratur. Arbeidet krevde strenge sikkerhetstiltak, siden myndighetene allerede hadde fengslet noen som var blitt pågrepet mens de holdt på med det. Min første oppgave var å maskinskrive artikler i Vakttårnet som var oversatt til tsjekkisk. Disse artiklene ble så delt ut til vitnene for å bli brukt til bibelstudium.

Senere ble jeg spurt om jeg ville bli med i en gruppe som møttes i en leilighet i Praha for å lage bøker. Mesteparten av møblene ble flyttet ut av et av rommene, og så samlet vi de trykte arkene på et langt bord som var plassert midt i rommet. Senere ble disse arkene limt eller sydd sammen til en bok. Ofte tenkte jeg på hvor fint det ville være å gjøre dette arbeidet på heltid.

Som pioner i den kommunistiske ungdomsorganisasjonen hadde jeg prøvd å lære barn å bli bedre mennesker. Som et av Jehovas vitner fortsetter jeg å arbeide med unge mennesker, og jeg har hjulpet flere til å bli døpte tjenere for Jehova. Selv om ingen i min familie er blitt vitner ennå, har jeg, som Bibelen lover, fått mange åndelige fedre og mødre og brødre og søstre. — Markus 10: 29, 30.

I 1989 ble kommunismen i landet vårt erstattet med en demokratisk regjering. Denne forandringen førte til at Jehovas vitner fikk juridisk anerkjennelse, noe som har resultert i at vi har fått frihet til å ha offentlige møter for å studere Bibelen, til å forkynne fra hus til hus uten fare for å bli arrestert og til å kunne reise utenlands for å overvære internasjonale stevner. Dessuten trenger vi ikke lenger å bekymre oss for avhør, arrestasjoner eller trusler!

Tjeneste sammen med min mann

I 1990 giftet jeg meg med Petr, en medkristen. I april 1992 kunne vi begge realisere det mål å bli pionerer, som vitnene kaller dem  som forkynner på heltid. I juni 1994 ble vi så invitert til å arbeide ved Jehovas vitners avdelingskontor i Praha. I stedet for å produsere bibelsk litteratur i all hemmelighet kan vi nå i full åpenhet fremme de åndelige interessene til folk i hele Tsjekkia.

For noen få år siden opplevde Petr og jeg noe som gjorde oss veldig glade. Foreldrene mine tok imot innbydelsen til å besøke oss på avdelingskontoret, hvor vi bor og arbeider sammen med 60 andre medlemmer av Betel-familien. Etter at far hadde inspisert hjemmet vårt og kontorene, sa han: «Ja, jeg føler at det er ekte kjærlighet blant dere.» Dette var de vakreste ord jeg kunne ha hørt fra far.

Nyter det kommunismen lovte

Vårt håp om å oppleve en bedre verden ved hjelp av kommunismen var ikke annet enn en ønskedrøm. Menneskehetens historie har vist at man ikke engang ved å gjøre seg de oppriktigste anstrengelser har klart å skape et rettferdig samfunn. Jeg tror at det fortsatt er mange som kommer til å innse at menneskene ikke kan leve et lykkelig liv uten Guds hjelp. — Jeremia 10: 23.

Jeg tenker ofte på fars ønske om at jeg skulle glede meg over det som han kalte «et virkelig liv», og som han lærte oss ville bli mulig ved hjelp av kommunismen. Men jeg har innsett ut ifra mitt studium av Bibelen at det den kaller «det virkelige liv» — livet i Guds rettferdige, nye verden — er det eneste løfte som menneskene kan stole på. (1. Timoteus 6: 19) Jeg kan si dette fordi de som oppriktig har anstrengt seg for å anvende Bibelens lære i sitt liv, har vært i stand til å leve sammen i fred på en bemerkelsesverdig måte, selv om de er underlagt synden og menneskelig ufullkommenhet. De har lyktes i å motstå alle forsøk på å ødelegge deres enhet eller å bryte deres hengivenhet for Jehova, deres Gud.

Dette ble spesielt klart for meg da mannen min og jeg var så heldige at vi fikk være blant de gjestene som overvar innvielsen av Jehovas vitners nye avdelingskontor i nærheten av Lviv  i Ukraina den 19. mai 2001. Der møtte jeg andre vitner som også hadde vært medlemmer av kommunistenes ungdomsorganisasjon Unge pionerer. De hadde, i likhet med meg, håpet at kommunismen skulle bringe sann fred og enhet blant menneskene. Vladimir Grigoriev, som nå tjener sammen med sin kone ved avdelingskontoret i Russland, var en av dem som også hadde vært med i Unge pionerer.

Jehovas vitner hadde paradoksalt nok bygd sitt nye avdelingskontor i Ukraina på et sted som hadde vært brukt til sommerleir for Unge pionerer. På grunn av den begrensede plassen på avdelingskontoret var det bare 839 personer fra 35 land som kunne overvære innvielsesprogrammet. Men neste formiddag var det 30 881 som kom sammen på et fotballstadion i Lviv for å lytte til en repetisjon av programmet fra dagen før. * Noen av dem hadde reist i seks timer eller mer for å være til stede.

Da disse fikk høre at det var mulig å få omvisning på sitt nye avdelingskontor, gikk de om bord i de mange bussene som de hadde reist med til stadionet. Omkring midt på ettermiddagen begynte bussene å komme til avdelingskontoret — hvor mannen min og jeg hadde vært så heldige å få overnatte — for å få omvisning i bygningene. Før kvelden var omme, hadde mer enn 16 000 av våre kjære trosfeller fått omvisning, gått om bord i bussene og begynt på det som for mange var en lang reise hjem!

I Ukraina, som i andre østeuropeiske land, var det millioner som trodde at kommunismen var det beste håp om å skape et fredelig, nytt samfunn. Men i dag er det mer enn 120 000 personer bare i Ukraina som er opptatt av å fortelle andre om Guds rike. Det er mange av oss tidligere kommunister som har fått tro på at det er Guds regjering som er det eneste sanne håp om å få et ekte brorskap og fred blant alle mennesker.

[Fotnote]

[Bilde på side 12]

Da jeg var ti, kort tid etter at jeg var blitt med i den kommunistiske organisasjonen Unge pionerer

[Bilde på side 16]

Sammen med mannen min, Petr

[Bilde på side 16]

Vladimir, en tidligere kommunist i Unge pionerer som jeg møtte ved innvielsen av avdelingskontoret i Ukraina

[Bilde på sidene 16 og 17]

Det var over 30 000 som lyttet til en repetisjon av innvielsesprogrammet

[Bilde på side 17]

Mer enn 16 000 besøkte avdelingskontoret