Ett med vinden

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I CANADA

«SKAFF MEG NOE TAFT OG TAU, OG JEG SKAL VISE DEG NOE SOM VIL FORBLØFFE VERDEN!» — JOSEPH MICHEL DE MONTGOLFIER, 1782.

SVISJ! En propanbrenner freser opp og blåser varm luft opp i åpningen av et fargerikt ballonghylster, og dermed stiger luftfartøyet sakte til værs. Å sveve av gårde i en kurv eller gondol som er opphengt under en flott ballong av stoff i alle regnbuens farger, kan være en behagelig flukt fra hverdagens kav og mas og kan få en til å føle seg «høyt oppe» i flere betydninger av dette uttrykket. Ifølge en ballongentusiast med mange års erfaring er ballongflyging «avslappende og samtidig spennende».

Helt siden den første vellykkede ballongoppstigningen, som Joseph Michel og Jacques Étienne de Montgolfier foretok i begynnelsen av 1780-årene, har folk vært fascinert av ballongflyging. (Se rammen nedenfor.) Men det er først fra og med 1960-årene — da man tok i bruk brannsikkert stoff og kunne benytte trygt og rimelig propanbrennerutstyr for å øke og regulere lufttemperaturen inni ballongen — at ballongsporten virkelig har «tatt av».

Et nærmere blikk på ballongen

Et nærmere blikk på en flott luftballong viser at den består av remser av fargerikt materiale som er blitt satt sammen så de nærmest utgjør en kule, som imidlertid smalner av nederst. Noen ballonger blir 15 meter brede og over 25 meter høye når de fylles med luft.

Kreative individualister lar kanskje ballongen ha fasong som et dyr, en klovn eller en flaske, og størrelsen kan også variere. Uansett hvilken fasong og størrelse ballongen har, foregår flygingen imidlertid etter de samme prinsippene.

Både pilot og passasjerer oppholder seg i en lett, men solid gondol eller ballongkurv som er festet til ballongen med tau og befinner seg rett under dens åpning. Noen gondoler er laget av aluminium. Rett over gondolen ser du propanbrenneren og regulatoren, som er festet til et metallstativ rett under ballongens åpning. Drivstofftankene befinner seg i gondolen.

 Klar til avgang

Når et fly skal ta av, trenger det en lang rullebane. En varmluftsballong trenger imidlertid bare et åpent område, for eksempel et jorde. Det er viktig å finne et sted hvor det ikke finnes noen hindringer i høyden. Du er kanskje ivrig etter å komme deg av gårde med dette stillegående luftfartøyet? Men før du klyver om bord i ballongkurven, er det visse forberedelser som må gjøres.

Først legges ballonghylstret flatt på bakken, i le av kurven, som er plassert ved siden av det. Ved hjelp av en stor motordrevet blåser blir det så blåst luft inn i ballongens åpning. Deretter blir varm luft ledet direkte inn i ballongen for å få den til å heve seg fra bakken og løfte kurven så den kommer til å være i opprettstående posisjon. Til slutt sjekker en så at alt er i orden når det gjelder utstyr og drivstoff, og at tauene fra tømningsventilen henger ned i kurven. Nå er piloten klar til å ta om bord passasjerer, og når de er på plass, er luftballongen klar til avgang. Noen ballongførere har med seg radioutstyr og holder regelmessig kontakt med bakkemannskap i en ledsagerbil som raskt kan plukke opp ballongen og passasjerene når luftfartøyet lander.

Ett med vinden

De fleste ballongførere foretrekker å gå opp i en høyde av cirka 100 meter, slik at de kan sveve rolig over landskapet og iaktta det som skjer  under dem. I denne høyden kan en faktisk høre lyden av latter og rop fra bakken. Ballongen er litt av et syn og minner om et løvetannfrø som svever av sted i en mild bris. Noen ballongførere pleier å gå opp til en høyde av 600 meter eller mer. Det er imidlertid ikke tilrådelig å oppholde seg i over 3000 meters høyde uten å ha med oksygenmaske. — Se rammen «Flyging i stor høyde».

Når du så er i luften, er spørsmålet: Hvordan kommer du deg ned? Ved hjelp av gravitasjonskraften. Og du kan foreta en kontrollert landing ved å dra i tauet til tømningsventilen og slippe ut noe av varmluften. Horisontalflyging er imidlertid en annen sak. Ballongpiloten er prisgitt elementene. «Hver ballongferd er forskjellig, for vindene bestemmer retningen og farten,» forklarer en erfaren pilot. Og ulike luftstrømmer kan forandre farten og retningen. Det er ikke uvanlig at vinden kan bevege seg i én retning i 100 meters høyde og i en annen retning i 200 meters høyde.

Ettersom ballongen beveger seg med vindens hastighet, føler du det som om du henger ubevegelig i luften mens jordkloden dreier rundt under deg. «Ballongførere er så ett med vinden at når de er oppe i luften, kan de brette ut et kart, og det kommer ikke til å blåse bort,» forsikrer bladet Smithsonian.

Hvordan bli en dyktig pilot

Det beste tidspunktet å drive med ballongflyging på er når det er nesten vindstille — vanligvis kort tid etter soloppgang eller kort tid før solnedgang. De fleste foretrekker å fly om morgenen, for da er atmosfæren som oftest kjøligere, og ballongen får bedre oppdrift. Flyging sent på ettermiddagen, i svinnende dagslys, er mer risikabelt.

Det kreves mye øving for å bli en dyktig ballongpilot. Det er viktig å finne en luftmasse som beveger seg i den ønskede retning, og å bli i den. Erfarne piloter klarer å foreta en gradvis, kontrollert oppstigning. De går opp til en viss høyde og stabiliserer luftballongen. Når de så har brukt propanbrenneren en kort  stund, strømmer den varme luften opp i toppen av ballongen og får det stillegående luftfartøyet til å stige ytterligere.

Piloten må bruke propanbrenneren riktig og hele tiden være oppmerksom, slik at han ikke mister kontrollen over ballongen. Selv et øyeblikks uoppmerksomhet kan føre til en ufrivillig nedstigning eller landing. En årvåken pilot har i tankene at varmekilden vanligvis befinner seg 15—18 meter under ballongens topp, og at det derfor kan ta mellom 15 og 30 sekunder før luftfartøyet reagerer på varmen fra brenneren.

Landingen kan være en svært spennende opplevelse, særlig hvis det er kraftig vind og en bare har et begrenset område å lande på! En ekspert sier at det under slike omstendigheter «er bedre å foreta en rask, humpete landing på det rette stedet enn en myk landing i løvens område i en dyrehage». Men når vindforholdene er ideelle, er en langsom landing det mest ønskelige.

Flyging med fargerike varmluftsballonger vil trolig være en populær sport også i tiden framover. Mange ballongentusiaster deltar i konkurranser og festivaler; for andre er ballongflyging rett og slett en hyggelig atspredelse.

[Ramme på sidene 14 og 15]

BALLONGFLYGINGENS BARNDOM

Joseph Michel og Jacques Étienne de Montgolfier, som var sønner av en velstående papirfabrikant i Annonay i Frankrike, tilskrives æren for å ha bygd og sendt opp den første varmluftsballongen. * I begynnelsen av 1780-årene eksperimenterte de først med papirballonger og trodde at det var røyken fra brennende halm og ull som fikk ballongene til å stige til værs. Men de forstod snart at det var varmluften som gav ballongene oppdrift.

Senere, da de begynte å lage ballonger av stoff og sendte stadig større ballonger til værs, la de merke til at jo større ballongene var, jo høyere kunne de stige, og jo tyngre last kunne de ha. I juni 1783 sendte de til værs den største ballongen de hadde bygd fram til da, fra torget i Annonay. Den holdt seg svevende i omkring ti minutter før den dalte ned.

Etter denne bragden bestemte de seg for at tiden var inne til å sende opp en bemannet ballong. Men før dette, i september 1783, var tusener av tilskuere som var samlet i Versailles, vitne til at en ballong med en hane, en and og en sau om bord, ble sendt til værs. Ferden varte i åtte minutter, og dyrene landet i god behold. Kort tid senere, den 21. november 1783, foregikk den første ferden hvor mennesker var om bord i en frittflygende varmluftsballong. Ludvig XVI lot seg overtale til å la to adelsmenn få denne æren. Ballongen ble sendt opp fra Château La Muette-hagen i Paris, svevde over byen og tilbakela en strekning på åtte kilometer. Etter omkring 25 minutter tok ballongen fyr, og flygerne måtte foreta en nødlanding.

Omtrent på den tiden viste vitenskapsakademiet i Paris interesse for oppfinnelsen. Professor Jacques Charles, en av datidens mest kjente fysikere, bygde i samarbeid med to dyktige mekanikere, Charles og M.N. Robert, den første hydrogenballongen, som ble sendt opp den 27. august 1783. Den holdt seg svevende i 45 minutter og tilbakela en strekning på cirka 25 kilometer. Denne ballongtypen, som ble kalt en charlière, brukes den dag i dag, og fasongen er praktisk talt uendret.

[Fotnote]

[Ramme/bilde på sidene 16 og 17]

FLYGING I STOR HØYDE

En engelskmann ved navn Henry Coxwell skulle bli kjent som den første ballongpiloten som fløy i stor høyde. I september 1862 fikk han i oppdrag å ta James Glaisher, som arbeidet ved det britiske meteorologiske selskap, med på en ballongferd, slik at Glaisher kunne gjøre vitenskapelige observasjoner fra stor høyde. De gikk opp til en høyde av over 9000 meter, uten å ha med oksygenmasker!

Da de var kommet opp i over 8000 meters høyde og fikk problemer med å puste i den kalde, oksygenfattige luften, begynte Coxwell å gjøre seg klar til å foreta en nedstigning. Men fordi ballongen stadig roterte, hadde tauet til tømningsventilen floket seg, og han måtte klatre opp i riggen for å frigjøre det. Glaisher var allerede bevisstløs, og Coxwell måtte bruke tennene da han skulle dra i tauet, for hendene var stive av kulde. Endelig begynte ballongen å fare nedover.

De to mennene kom seg omsider så pass at de klarte å saktne farten under nedstigningen. De hadde vært oppe i nesten 10 000 meters høyde — en rekord som ikke ble slått før over 100 år senere. Denne ferden i en åpen ballongkurv regnes fortsatt som en av de største bragdene i luftfartens historie fordi den ble foretatt uten oksygenmasker, med et minimum av beskyttende klær og med svært begrensede kunnskaper om den øvre del av atmosfæren.

[Bilde på side 15]

En titt inn i ballongen mens den blåses opp

[Bilde på side 15]

Varm luft ledes inn i ballongen, slik at den løfter seg og kan ta av

[Bilde på side 16]

Ballonger med uvanlige fasonger