Hvorfor blir man lærer?

«De fleste lærere velger sin karriere fordi det er et yrke som består i å hjelpe. [Læreryrket] innebærer at man forplikter seg til å gjøre en innsats for barn.» — Teachers, Schools, and Society.

NOEN lærere kan nok få det til å se enkelt ut, men læreryrket kan være som et eneste langt hinderløp — lærerne må hamle opp med for store klasser, urimelig mye papirarbeid, overveldende byråkrati, uinteresserte elever og dårlig lønn. Pedro, som er lærer i Madrid, sa: «Det er overhodet ikke lett å være lærer. Det krever en god del selvoppofrelse. Men trass i vanskelighetene ser jeg på læreryrket som mer givende enn en jobb i forretningsverdenen.»

På skolene i storbyene i de fleste land kan utfordringene være enorme. Narkotika, kriminalitet, slapp moral og noen ganger likegyldige foreldre kan ha stor innvirkning på den atmosfæren og disiplinen som rår i skolen. Opprørske holdninger er vanlig. Så hvorfor er det så mange dyktige folk som velger å bli lærere?

Leemarys og Diana er lærere i New York og arbeider med barn fra fem- til tiårsalderen. De er begge tospråklige (engelsk og spansk) og har først og fremst å gjøre med latinamerikanske barn. Spørsmålet vårt var . . .

Hva er det som motiverer en lærer?

Leemarys sa: «Hva er det som motiverer meg? Det at jeg er glad i barn. Jeg vet at for noen barn er jeg den eneste som støtter dem i deres anstrengelser.»

Diana sa: «Jeg underviste min åtte år gamle nevø, som hadde vanskeligheter på skolen — særlig med lesing. Det gav en veldig god følelse å se ham og andre lære noe. Så jeg bestemte meg for at jeg ville undervise, og sa opp den stillingen jeg hadde i en bank.»

Våkn opp! stilte lærere i flere land det samme spørsmålet, og her er noen av de svarene vi fikk.

Giuliano, en italiener i 40-årene, sa: «Jeg valgte dette yrket fordi jeg syntes det virket interessant mens jeg selv gikk på skolen. [Bildet til høyre.] Jeg så på det som kreativt og regnet med at jeg ville få mange muligheter til å gi andre inspirasjon. Den gløden jeg hadde i begynnelsen, hjalp meg til å overvinne de vanskelighetene jeg erfarte i starten av karrieren.»

Nick i New South Wales i Australia sa: «Det var små muligheter til å få jobb innen mitt forskningsområde i  kjemi, men mulighetene var mange i skolevesenet. Jeg har etter hvert funnet ut at jeg liker å undervise, og det virker også som elevene liker at jeg underviser dem.»

Foreldrenes eksempel har ofte hatt mye å si for dem som velger å bli lærer. William i Kenya gav dette svaret på spørsmålet vårt: «Mitt ønske om å undervise ble for en stor del påvirket av far, som var lærer allerede i 1952. Det å vite at jeg er med på å forme unge menneskers sinn, er en faktor som har fått meg til å fortsette i yrket.»

Rosemary, som også bor i Kenya, sa: «Jeg har alltid hatt lyst til å hjelpe dem som er dårligere stilt. Så valget stod mellom å bli sykepleier eller lærer. Tilbudet om å bli lærer kom først. Det at jeg også er mor, har bidratt til at jeg er blitt enda mer glad i yrket.»

Berthold i Düren i Tyskland begynte å undervise av en annen grunn: «Min kone overbeviste meg om at jeg ville bli en god lærer.» Og det viste seg at hun fikk rett. Han sa også: «Nå gir jobben meg stor glede. Hvis en lærer ikke er overbevist om at det er verdifullt å skaffe seg utdannelse, og ikke er interessert i unge mennesker, er det umulig for ham eller henne å bli en god, vellykket, motivert og fornøyd lærer.»

En japansk lærer, Masahiro, i byen Nakatsu, sa: «Jeg hadde en fantastisk lærer det første året på ungdomsskolen, og det var det som fikk meg til å ville bli lærer. Han underviste oss med ekte engasjement. Og den viktigste grunnen til at jeg har fortsatt i yrket, er at jeg er glad i barn.»

Yoshiya, som er 54 år og også bor i Japan, hadde et godt betalt arbeid på en fabrikk, men følte at han var blitt slave av jobben og av pendlingen. «En dag tenkte jeg med meg selv: ’Hvor lenge skal jeg fortsette å leve på denne måten?’ Jeg bestemte meg for å søke en jobb der jeg hadde mer å gjøre med mennesker enn med ting. Det å undervise er helt spesielt. Man arbeider med unge mennesker. Det er menneskevennlig.»

Valentina i St. Petersburg setter også pris på den siden ved å være lærer. Hun sa: «Å være lærer er det yrket jeg foretrekker. Jeg har vært lærer på barneskolen i 37 år. Jeg liker å arbeide med barn, særlig med yngre barn. Jeg er så glad i arbeidet mitt, og det er grunnen til at jeg ikke har gått av med pensjon ennå.»

William Ayers, som selv er lærer, skrev: «Folk føler seg kallet til læreryrket fordi de er  glad i barn og unge, eller fordi de liker å være sammen med dem — å se dem vokse og utvikle seg og bli flinkere, dyktigere og sterkere . . . Folk underviser . . . som en gave de gir av seg selv til andre. Jeg underviser fordi jeg håper at det vil gjøre verden bedre.»

Ja, trass i vanskelighetene og ulempene er det flere tusen engasjerte kvinner og menn som liker læreryrket. Hva er noen av de største utfordringene de møter? Det spørsmålet blir drøftet i den neste artikkelen.

[Ramme på side 6]

Kommunikasjon mellom læreren og foreldrene — noen forslag

✔ Bli kjent med foreldrene. Det er ikke bortkastet tid. Det man investerer av tid, er til gjensidig nytte. Det er den muligheten du som lærer har til å få et forhold til dem som kan være dine beste samarbeidspartnere.

✔ Snakk på foreldrenes nivå — ikke vær nedlatende. Ikke bruk typisk fagspråk.

✔ Legg vekt på det positive når du snakker om barna. Ros er mer virkningsfullt enn ris. Forklar hva foreldrene kan gjøre for å hjelpe barnet til å lykkes på skolen.

✔ La foreldrene snakke, og hør godt etter.

✔ Sett deg inn i hvordan barnet har det hjemme. Avlegg et besøk, hvis det er mulig.

✔ Sett en dato for neste samtale. Oppfølging er viktig. Det viser at du er oppriktig interessert. — Basert på Teaching in America.

[Bilde på side 6]

’Far var også lærer.’ — WILLIAM, KENYA

[Bilde på side 7]

«Jeg liker å arbeide med barn.» — VALENTINA, RUSSLAND

[Bilde på side 7]

«Det å undervise er helt spesielt. Man arbeider med unge mennesker.» — YOSHIYA, JAPAN