Jangadaene — Brasils uvanlige seilbåter

AV EN VÅKN OPP!- SKRIBENT I BRASIL

I FLERE hundre år har fryktløse fiskere som kalles jangadeiroer, seilt langs den solrike nordøstlige kysten av Brasil i sine primitive, men vakre jangadaer. La meg fortelle hva jeg lærte om disse uvanlige seilbåtene.

Ved første øyekast kan en jangada kanskje minne om en farkost som i all hast er satt sammen av skipbrudne. Men ikke la deg lure! Jangadaene kan komme opp i en hastighet på tolv kilometer i timen, og de deltar i regattaer. Selv om de er enkelt konstruert, kan de holde seg på sjøen i flere dager, og man kan finne dem ved siden av store transatlantiske linjeskip opptil 60 kilometer fra land. *

Jangadaen ble først brukt i Brasil som et fiskefartøy på åpent hav på slutten av 1600-tallet. Portugisiske kolonister satte opp et trekantet seil på de skrøpelige båtene som de innfødte brukte. Navnet jangada, som betyr «å sette sammen», skriver seg fra portugisisk. Før portugiserne kom til Brasil, hadde de vært i India, hvor de innlemmet dette tamilske ordet i sitt ordforråd.

Siden den gang har jangadaen gjennomgått visse forandringer. Opprinnelig bestod skroget av mellom fem og åtte tømmerstokker av en lett, balsalignende tresort. Tømmerstokkene ble holdt sammen av fibrer, og det ble ikke brukt en eneste bolt eller spiker. Nå for tiden bygges de fleste skrog av trematerialer av samme type som de materialene som blir brukt til bygging av båter, og det gjør dem mer holdbare. En annen forandring er en trekasse som er kledd innvendig med sink og polystyrenplast, hvor man oppbevarer fangsten. Jangadaens størrelse er uforandret — den er mellom 5 og 8 meter lang og opptil 1,8 meter bred.

 Konkurransen med moderne fiskebåter har de siste tiårene tvunget mange jangadeiroer til å se seg om etter annet arbeid, for eksempel å ta med seg turister på en seiltur med jangadaen. Det finnes fremdeles noen små tradisjonelle kolonier, eller grupper, av fiskere langs kysten av det nordøstlige Brasil. Folk der lever et enkelt liv. Mens mennene er på sjøen, sper kvinnene i mange av disse koloniene på familiens inntekt ved å lage utsøkte kniplinger.

Det er fra en koloni ved stranden Mucuripe at jeg legger ut på min første tur med en jangada.

Min dag som jangadeiro

På stranden klokken fire om morgenen blir jeg presentert for mannskapet, som består av fire mann. Kapteinen vår heter Assis. Etter at seilet er heist, går min første oppgave ut på å hjelpe til med å skyve jangadaen vekk fra stokkene som den ligger på, og ut i sjøen. Jangadaen blir nesten øyeblikkelig fylt med vann, og det ser ut til at den skal synke. Heldigvis er det bare innbilning. Jangadaene er så godt som synkefrie. Noen ganger kantrer de, forteller mannskapet, og det krever en erfaren sjømann og en dyktig og sterk svømmer å få dem på rett kjøl igjen. Bølgene skyller uansett hele tiden over dekket mens vi våger oss lenger ut på havet.

Kapteinen stiller seg på sin post ved akterstavnen, hvor han manøvrerer farkosten ved hjelp av seilet og roret. En annen jangadeiro står i baugen. De to andre av mannskapet, som er bundet fast til stolper, lener seg forover for å danne en motvekt mot den hellende jangadaen. Som iakttaker innser jeg at det beste jeg kan gjøre, er å holde meg godt fast i stolpene. Sjøsyke er et vanlig problem for førstegangsseilere som meg, men jeg prøver å mestre kvalmen så godt jeg kan.

Etter cirka to timers seiling kommer vi fram til bestemmelsesstedet. Mannskapet gjør raskt fast seilet og kaster ankeret — en stein som er omsluttet av en treramme — og fisket begynner. Mannskapet bruker liner, ikke fiskestenger. Det er derfor hendene deres er fulle av arr og træler. I tillegg til å fange fisk fanger de noen ganger hummer i en teine som kalles manzuá, som er laget av bambus og nylontråd. For å beskytte seg mot solen har noen av dem på seg bredbremmete stråhatter, mens andre bare bruker en skyggelue.

Salt, svette og sol hører med til jangadeiroens tøffe hverdag. Det er stadig færre unge menn som velger dette yrket, som i århundrenes løp har gått i arv fra far til sønn.

Midt på ettermiddagen begynner vi på tilbaketuren sammen med flere andre jangadaer. Med sine elegante, hvite seil mot den klare, grønne sjøen og den blå himmelen beseirer jangadaene de høye bølgene — et syn som rent tar pusten fra en, og som har gitt inspirasjon til mange dikt og sanger.

Når vi er kommet i land, hjelper jeg til med å skyve jangadaen tilbake til sin båtstø på stranden. En jangada veier vanligvis omkring 300 kilo, men for de trette armene våre virker den mye tyngre. Jangadeiroene selger fangsten til en forhandler, som så selger fisken videre til befolkningen. Turen vår var kort, og vi fanget bare noen få kilo fisk. Men en jangada kan frakte en fangst på opptil 1000 kilo fisk. Jeg takker mannskapet og begir meg på hjemveien, trett, men fornøyd. Om natten ligger jeg våken og innbiller meg at jeg fremdeles kan fornemme den gyngende bevegelsen til jangadaen — Brasils primitive, men uvanlige seilbåt.

[Fotnote]

[Bilde på side 25]

En tradisjonell jangada som er laget av tømmerstokker, og som ikke lenger er i bruk

[Bilde på side 25]

En jangada veier vanligvis omkring 300 kilo