Lærere — hvorfor trenger vi dem?

«Én dag med en dyktig lærer er bedre enn tusen dager med grundig studium.» — Japansk ordspråk.

HUSKER du en lærer som gjorde dypt inntrykk på deg på skolen? Eller hvis du fremdeles går på skolen, har du en yndlingslærer? Hva er i så fall grunnen til det?

En god lærer gir elevene selvtillit og gjør det å lære til en interessant utfordring. En 70-åring i Storbritannia har gode minner om den engelsklæreren han hadde da han gikk på skole i Birmingham. «Mr. Clewley fikk meg til å bli oppmerksom på evner som jeg ikke visste at jeg hadde. Jeg var sjenert og stille, og likevel oppmuntret han meg til å være med i en teaterkonkurranse på skolen, og han gav meg privatundervisning. Det siste året vant jeg teaterprisen. Jeg hadde ikke klart det uten oppmuntringen fra ham. Beklagelig nok traff jeg ham ikke igjen senere i livet, så jeg fikk aldri takket ham for at han engasjerte seg i elevene.»

Margit, en hyggelig kvinne i 50-årene i München, sier: «Det var én lærer jeg var spesielt glad i. Hun hadde en egen evne til å forklare kompliserte ting på en enkel måte. Hun oppmuntret oss til å stille spørsmål når det var noe vi ikke forstod. Hun var ikke kald og uinteressert, men vennlig. Det gjorde det å lære til noe lystbetont.»

Peter, en australier, husker en matematikklærer han hadde: «Han hjalp oss til å se nytten av det vi lærte, ved å komme med praktiske eksempler. Da vi studerte trigonometri, viste han oss hvordan man kunne måle høyden på en bygning uten engang å røre den, men bare ved å bruke prinsippene i trigonometri. Jeg husker at jeg sa til meg selv: ’Det der er skikkelig bra!’»

Pauline, som bor i Nord-England, tilstod overfor læreren sin: «Jeg synes det er vanskelig med tall.» Læreren sa: «Har du lyst til å bli flinkere? Jeg kan hjelpe deg.» Hun forteller: «De neste månedene viste han meg personlig interesse og hjalp meg til og med etter skoletid. Jeg visste at han ville at jeg skulle få det til — han brydde seg. Det at jeg var klar over dette, fikk meg til å arbeide hardere, og jeg ble flinkere.»

Angie i Skottland er nå i 30-årene, og hun husker Mr. Graham, historielæreren sin. «Han fikk historie til å bli så interessant! Han laget fortellinger av hendelsene og var begeistret for alle emner. Han fikk alt til å bli så levende.» Hun har også gode minner om Mrs. Hewitt, den eldre lærerinnen hun hadde i første klasse. «Hun var snill og omsorgsfull. En gang jeg gikk til henne i timen for å spørre om noe, la hun en arm rundt skulderen min. Hun fikk meg til å føle at hun virkelig brydde seg om meg.»

Timothy, som bor i Sør-Hellas, gav uttrykk for takknemlighet. «Jeg husker fortsatt naturfaglæreren min. Han forandret mitt syn på livet og på verden rundt meg for bestandig. Han skapte en atmosfære av ærefrykt og undring i klasserommet. Han vakte interesse hos oss for å søke kunnskap og kjærlighet til det å få innsikt.»

Et annet eksempel er Ramona i California. Hun skriver: «Læreren min på high school elsket engelsk. Og entusiasmen hennes smittet. Hun fikk til og med det som var vanskelig, til å virke enkelt.»

Jane i Canada fortalte begeistret om en gymnastikklærer som «hadde mange ideer som gjorde det gøy å lære. Han tok oss med ut i naturen og lot oss prøve langrenn og isfiske. Vi stekte til og med et slags indiansk brød på bål, og bålet hadde vi laget selv. Alt dette var fantastiske opplevelser for en jente som vanligvis satt innendørs med nesen i en bok».

 Helen er en sjenert kvinne som ble født i Shanghai og gikk på skole i Hongkong. Hun sier: «I femte klasse hadde jeg en lærer, Chan, som underviste i gymnastikk og maling. Jeg var spinkel og veldig dårlig i volleyball og basketball. Han gjorde meg ikke flau. Han lot meg spille badminton og andre spill som passet bedre for meg. Han var omtenksom og snill.

Det samme gjaldt maling — jeg var ikke flink til å male gjenstander eller personer. Så han lot meg male mønstre og former, som jeg hadde bedre anlegg for. Fordi jeg var yngre enn de andre elevene, overtalte han meg til å gå samme klasse et år til. Dette ble et vendepunkt i skolegangen for meg. Jeg fikk selvtillit og gjorde framskritt. Jeg er ham evig takknemlig.»

Hvilke lærere ser ut til å øve størst innflytelse? William Ayers svarer i boken To Teach—The Journey of a Teacher: «God undervisning krever framfor alt en omtenksom lærer som bryr seg om elevene, og som engasjerer seg i dem. . . . God undervisning er ikke et spørsmål om bestemte teknikker eller om stil, planer eller handlinger. . . . Undervisning er først og fremst et spørsmål om kjærlighet.» Så hvilken lærer er det som oppnår gode resultater? Han sier: «Den læreren som rørte ved ditt hjerte, den læreren som forstod deg eller brydde seg om deg som person, den læreren som hadde en lidenskapelig interesse for noe — musikk, matematikk, latin, drager — en interesse som var smittsom og inspirerende.»

Det er utvilsomt mange lærere som har opplevd at elever og også foreldre har gitt uttrykk for takknemlighet, og som derved er blitt oppmuntret til å fortsette som lærere trass i motgang. Det som går igjen i mange av disse kommentarene, er takknemlighet for den oppriktige interessen og hjelpsomheten som læreren har vist eleven.

Det er selvfølgelig ikke alle lærere som er personlig interessert i elevene sine. Men vi må huske at lærere ofte blir utsatt for press fra mange hold, noe som begrenser hvor mye de kan gjøre for elevene sine. Det kan få en til å lure på hvorfor noen velger et så vanskelig yrke.

[Bilde på side 4]

«Undervisning er først og fremst et spørsmål om kjærlighet»