Jeg mistet mitt ufødte barn

DET var mandag 10. april 2000. Solen skinte, og det tegnet til å bli en varm dag. Jeg bestemte meg for å dra ut og gjøre noen ærender. Jeg var gravid i fjerde måned, og selv om jeg ikke følte meg særlig opplagt, syntes jeg det var godt å være ute. Og så, mens jeg stod i kassakøen i en dagligvarebutikk, fikk jeg følelsen av at noe ikke var helt som det skulle være.

Mistanken ble bekreftet da jeg kom hjem. Jeg hadde blødninger — noe jeg ikke hadde hatt under de to forrige svangerskapene — og jeg ble forferdelig redd. Jeg ringte til legen, men han mente at jeg kunne vente til dagen etter med å komme, siden jeg hadde time da allikevel. Før mannen min og jeg la de to barna våre den kvelden, bad vi sammen. Vi bad til Jehova om at han måtte gi oss den styrken vi ville komme til å trenge. Jeg sovnet til slutt.

Men da klokken var rundt to, våknet jeg på grunn av intense smerter. Smertene avtok etter hvert, men akkurat da jeg holdt på å sovne igjen, kom de tilbake, og nå kom de med jevne mellomrom. Blødningene ble kraftigere også, og det gikk opp for meg at jeg faktisk hadde veer. Tankene fór gjennom hodet mitt — jeg prøvde å finne ut om jeg hadde gjort noe som kunne ha framkalt dette, men jeg klarte ikke å komme på noe.

Da klokken var blitt fem om morgenen, skjønte jeg at jeg måtte komme meg til sykehuset. Vel framme på sykehuset ble mannen min og jeg tatt imot av det vennlige, hjelpsomme og medfølende personalet på akuttmottaket, og vi følte oss lettet over å være i gode hender. To timer senere gav legen oss den beskjeden vi hadde fryktet: Jeg hadde mistet barnet.

På grunn av de symptomene jeg hadde hatt, var jeg forberedt på dette, og jeg tok nyheten noenlunde med fatning. Mannen min var dessuten hos meg hele tiden og var en god støtte. Men nå da vi skulle dra hjem uten en baby, lurte vi på hva vi skulle si til de to barna våre, Kaitlyn, seks år, og David, fire år.

Hva sier vi til barna?

Da barna gikk og la seg kvelden før, hadde de skjønt at noe var galt fatt. Men hvordan skulle vi fortelle dem at deres framtidige lille bror eller søster var død? Vi bestemte oss for å være åpne og ærlige. Mor hjalp oss ved å fortelle barna at babyen ikke kom til å være med oss hjem. Barna løp oss i møte da vi kom hjem, og klemte og kysset oss. Det første de spurte om, var: «Er det bra med babyen?» Jeg klarte ikke å svare, men mannen min holdt rundt oss og sa: «Babyen døde.» Vi holdt om hverandre og gråt. Det var med på å sette i gang helbredelsesprosessen.

Men vi var egentlig ikke forberedt på de ettervirkningene dette hadde på barna. To uker etter spontanaborten ble det for eksempel opplyst i vår menighet  av Jehovas vitner at en eldre bror, som var en god venn av familien vår, hadde dødd. David, fireåringen, hulket og var ikke til å stoppe. Så mannen min tok ham på armen og bar ham med ut. Etter at David hadde roet seg, spurte han hvorfor vennen hans hadde dødd. Han lurte på hvorfor babyen døde. Og så spurte han faren sin: «Skal du dø?» Han ville også vite hvorfor Jehova Gud ikke har tilintetgjort Satan ennå og begynt å «ordne opp». Vi ble virkelig overrasket over å oppdage hvor mye som rørte seg i hans unge sinn.

Kaitlyn stilte også mange spørsmål. Når hun lekte med dukkene sine, lot hun ofte som en av dukkene var syk, og at de andre dukkene var sykepleiere eller familiemedlemmer. Hun laget et dukkesykehus av en pappeske, og noen ganger lekte hun at en av dukkene døde. Barnas spørsmål og lek gav oss mange anledninger til å lære dem viktige ting om livet og om hvordan Bibelen kan hjelpe oss til å utholde vanskeligheter. Vi snakket også med dem om Guds hensikt, som går ut på å gjøre jorden til et vakkert paradis, der det ikke skal være noen lidelser eller smerter mer — ikke engang død. — Åpenbaringen 21: 3, 4.

Hvordan jeg tok tapet

Da jeg kom hjem fra sykehuset, var jeg forvirret og helt nummen følelsesmessig. Rundt meg var det mye som skulle ha vært gjort, men jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne. Jeg ringte til flere venner som hadde vært igjennom det samme, og de var til stor trøst. En god venn sendte oss blomster og tilbød seg å passe barna den ettermiddagen. Jeg var veldig takknemlig for hennes varme omtanke og praktiske hjelp.

Jeg sorterte familiebilder og satte dem inn i album. Jeg så på de ubrukte babyklærne og holdt dem — de eneste konkrete påminnelsene om barnet jeg hadde mistet. Følelsesmessig gikk det opp og ned med meg i flere uker. Noen dager bare gråt og gråt jeg, trass i all den støtten familie og venner gav meg. Av og til trodde jeg at jeg holdt på å gå fra forstanden. Det var spesielt vanskelig å være sammen med venninner som var gravide. Før hadde jeg innbilt meg at en spontanabort bare var en uheldig episode i en kvinnes liv, noe man kom over uten altfor store problemer. Så feil jeg tok! *

 Kjærlighet — den beste terapien

Det hjalp at tiden gikk. En annen god «terapi» var den kjærligheten som mannen min og våre medkristne viste. Én søster laget middag som hun tok med hjem til oss. En eldste i menigheten og hans kone kom med blomster og et rørende kort, og de ble hos oss den kvelden. Vi visste hvor opptatt de var, så omtanken deres gjorde oss varm om hjertet. Mange andre venner sendte kort eller blomster. De enkle ordene «Vi tenker på dere» betydde så mye! Et medlem av menigheten skrev: «Vi ser på livet slik som Jehova ser på det — som svært verdifullt. Hvis han vet om det når en spurv faller til jorden, vet han i hvert fall om det når et menneskefoster faller.» En i familien vår skrev: «Vi blir så forundret over det mirakel en fødsel og et liv er, og vi blir like overrasket når det ikke går bra.»

En gang vi var i Rikets sal noen uker senere, kjente jeg tårene komme, så jeg gikk ut like før møtet begynte. To gode venninner som hadde lagt merke til at jeg forlot salen gråtende, kom etter og satt sammen med meg i bilen, holdt meg i hånden og fikk meg til å le. Snart gikk vi inn igjen alle tre. Det er virkelig en stor glede å ha venner som «henger fastere ved enn en bror». — Ordspråkene 18: 24.

Nyheten spredte seg, og jeg ble overrasket over å oppdage hvor mange andre søstre som hadde vært igjennom det samme. Også noen som jeg ikke kjente så godt fra før, kunne gi spesiell trøst og oppmuntring. Den kjærlige støtten de gav da jeg trengte det, minnet meg om det Bibelen sier: «En sann venn viser alltid kjærlighet og er en bror som er født med tanke på tider med trengsel.» — Ordspråkene 17: 17.

Trøst fra Guds Ord

Uken etter at jeg hadde abortert, skulle vi feire høytiden til minne om Kristi død. En kveld mens vi satt og leste den bibelske beretningen om Jesu siste dager på jorden, slo det meg: «Jehova vet hvor vondt det er å miste noen. Han mistet sin egen sønn!» Fordi Jehova er vår himmelske Far, glemmer jeg noen ganger hvor forståelsesfull han er, og hvor stor medfølelse han har med sine tjenere, med både menn og kvinner. Akkurat da følte jeg en enorm lettelse. Jeg følte meg nærere Jehova enn noen gang før.

Jeg syntes også at det var veldig oppmuntrende å lese bibelske publikasjoner, særlig tidligere numre av Vakttårnet og Våkn opp! som inneholdt artikler om det å miste en man er glad i. Artikkelserien «Når et barn dør» i Våkn opp! for 8. august 1987 og brosjyren Når en du er glad i, dør * har for eksempel vært til stor hjelp.

Sorgen avtar

Tiden gikk, og jeg oppdaget at sårene var i ferd med å leges. Etter hvert klarte jeg nemlig å le uten å få dårlig samvittighet, og jeg kunne snakke med folk uten å komme inn på barnet jeg hadde mistet. Det hendte likevel at jeg støtte på følelsesmessige landminer, for eksempel når jeg traff venner som ikke hadde hørt om aborten, eller når en familie med en nyfødt var på besøk i vår Rikets sal.

En morgen våknet jeg og følte at skyene endelig hadde lettet. Allerede før jeg åpnet øynene, hadde jeg en følelse av å være kurert — en fred og ro som jeg ikke hadde følt på flere måneder. Da jeg omtrent et år etter spontanaborten oppdaget at jeg var gravid igjen, dukket det likevel opp tanker om at jeg kunne miste dette barnet også. Heldigvis fødte jeg en frisk liten gutt i oktober 2001.

Jeg sørger fremdeles over det barnet jeg mistet. Likevel har alt det som har skjedd, økt min verdsettelse av livet, av familien min, av våre brødre og søstre og av Gud — som trøster oss. Hendelsen har også understreket den sannhet at Gud ikke tar fra oss barna våre, men at ’tid og uforutsett hendelse rammer oss alle’. — Forkynneren 9: 11.

Jeg gleder meg virkelig til den tiden da Gud skal fjerne all sorg, skrik og smerte, deriblant den fysiske og følelsesmessige smerten som er forbundet med en spontanabort. (Jesaja 65: 17—23) Da vil alle lydige mennesker kunne si: «Død, hvor er din seier? Død, hvor er din brodd?» — 1. Korinter 15: 55; Jesaja 25: 8. — Innsendt.

[Fotnoter]

[Ramme på side 21]

Spontanabort — hyppighet og årsaker

«Undersøkelser viser at mellom 15 og 20 prosent av de svangerskapene som blir fastslått, ender som en spontanabort,» sier The World Book Encyclopedia. «Men risikoen for spontanabort er størst de to første ukene etter unnfangelsen (befruktningen), da de fleste kvinner ikke engang vet at de er gravide.» En annen kilde sier at over «80 prosent av spontanabortene skjer i løpet av de 12 første ukene av svangerskapet». Og man tror at minst halvparten av disse skyldes kromosomfeil hos fosteret. Disse feilene er ikke et resultat av lignende feil i kromosomene hos moren eller faren.

Andre årsaker til spontanabort kan ha å gjøre med morens helsetilstand. Medisinske fagfolk sier at hormonforstyrrelser, sykdommer som berører immunsystemet, infeksjoner og misdannelser i morens livmorhals eller livmor kan spille en rolle. Kroniske sykdommer, som diabetes (hvis den ikke blir holdt under kontroll) og for høyt blodtrykk, kan også ha noe å si.

Mosjon, tunge løft eller seksuell omgang framkaller ikke nødvendigvis spontanabort, ifølge spesialistene. Det er lite trolig at et fall, et mindre slag eller en plutselig forskrekkelse kan føre til spontanabort. Én kilde sier: «Det er ikke sannsynlig at fosteret blir skadet i et uhell med mindre uhellet er så alvorlig at det truer ditt eget liv.» Den måten livmoren er konstruert på, vitner virkelig om at vi har en vis og kjærlig Skaper. — Salme 139: 13, 14.

 [Ramme/bilde på side 23]

Hvordan familie og venner kan hjelpe

Noen ganger er det vanskelig å vite akkurat hva man skal si og gjøre når en i familien eller en venn har hatt en spontanabort. Folk reagerer forskjellig på et slikt tap, så det finnes ikke én enkelt oppskrift på trøst og hjelp. Men tenk over disse forslagene. *

Hva du kan gjøre rent praktisk for å hjelpe:

◆ Tilby deg å passe større barn.

◆ Lag et måltid og ta det med til familien.

◆ Vær der for faren også. Som én far sa: «Det lages ikke mange kort for fedre i denne situasjonen.»

Gode ting å si:

◆ «Det var veldig trist å høre om spontanaborten.»

Disse enkle ordene betyr mye og kan åpne døren for flere trøstende ord.

◆ «Bare gråt.»

Tårene er sjelden langt unna de første ukene eller til og med månedene etter en spontanabort. Forsikre vedkommende om at du ikke får mindre respekt for henne fordi hun lar følelsene sine komme til uttrykk.

◆ «Kan jeg ringe deg igjen neste uke for å høre hvordan det går med deg?»

I begynnelsen får de som har abortert, kanskje mye medfølelse, men etter hvert som tiden går, og de fortsatt har det vondt, føler de kanskje at andre har glemt dem. Det er godt for dem å vite at de fortsatt har din støtte. Følelsene kan dukke opp igjen i flere uker eller måneder. De kan til og med velle opp igjen etter et vellykket svangerskap.

◆ «Jeg vet ikke helt hva jeg skal si.»

Det er ofte bedre å si dette enn å ikke si noe i det hele tatt. Både ærligheten din og det at du er der, vitner om at du bryr deg om vedkommende.

Hva man ikke bør si:

◆ «Dere kan jo få flere barn.»

Det er kanskje sant, men en slik uttalelse kan oppfattes som mangel på empati. Foreldrene ville ikke ha et hvilket som helst barn, de ville ha dette barnet. Før de kan begynne å tenke på å få barn igjen, har de sannsynligvis behov for å sørge over det barnet de har mistet.

◆ «Det var sannsynligvis noe galt med barnet.»

Selv om det kanskje er tilfellet, er det ikke til noen særlig trøst. I morens øyne var barnet hun bar på, friskt.

◆ «Du kjente i hvert fall ikke barnet ordentlig. Det ville ha vært mye verre hvis det hadde skjedd senere.»

De fleste kvinner knytter bånd til sitt ufødte barn svært tidlig. Så når dette barnet dør, kommer det vanligvis en sorgreaksjon. Det at ingen andre «kjente» barnet slik som moren gjorde, forsterker sorgen.

◆ «Du har i det minste de andre barna dine.»

For foreldre som sørger, er dette omtrent som å si til en som har mistet en kroppsdel: «Du har i det minste den andre fortsatt.»

Man må selvfølgelig være klar over at selv de mest omtenksomme og oppriktige personene av og til sier noe uheldig. (Jakob 3: 2) Forstandige kvinner som har hatt en spontanabort, vil derfor ønske å vise kristen kjærlighet og ikke bære nag til dem som kommer med velmenende, men ubetenksomme bemerkninger. — Kolosserne 3: 13.

[Fotnote]