Overvåking i naturen

TENK deg at du er utstyrt med en liten satellittradiosender på ryggen, slik at alle de bevegelsene du gjør, kan spores og analyseres. Det er slik situasjonen er for en vandrealbatross som blir kalt «Mrs. Gibson». Den lille senderen hennes gir forskere mulighet til å spionere på henne ved hjelp av satellitter som fanger opp og videresender signaler — både fra henne og fra andre fugler med lignende utstyr. Forskningen har gitt bemerkelsesverdig informasjon om disse flotte fuglene som forhåpentligvis vil bidra til at de blir bevart.

Ifølge en melding fra La Trobe universitet i Victoria i Australia har forskere oppdaget at vandrealbatrossen gjennomsnittlig flyr 300 kilometer og noen ganger hele 1000 kilometer om dagen. Disse praktfulle seilflygerne har et vingespenn på over tre meter, noe som er lengre enn vingespennet til noen annen nålevende fugl. De flyr i en rekke buer over havet, og i løpet av noen måneder kan de tilbakelegge over 30 000 kilometer. Det er blitt foretatt lignende undersøkelser i USA. Én laysanalbatross skal ha fløyet fire ganger fra øya Tern, nordvest for Honolulu, til Aleutene — en rundtur på omkring 6000 kilometer — for å få tak i mat til ungen sin.

Disse avanserte undersøkelsene har kanskje også gitt svar på hvorfor dødeligheten blant hunner er større enn blant hanner. Fluktrutene deres viser at hekkende hanner har en tendens til å fiske nærmere Antarktis, mens hekkende hunner vanligvis leter etter mat lenger nord, hvor linebåtene opererer. Fuglene kaster seg etter agnet på de lange linene bak båtene, blir hengende fast på krokene og drukner. I noen hekkende bestander er det dobbelt så mange hanner som hunner. Dette har også berørt andre albatrossarter. I midten av 1990-årene druknet faktisk omkring 50 000 fugler hvert år bak linebåter i australske og newzealandske farvann med den følge at de forskjellige artene nå er truet av utryddelse. Vandrealbatrossen er faktisk blitt klassifisert som en truet art i Australia. Disse oppdagelsene har ført til endrede fiskemetoder og redusert antallet av døde vandrealbatrosser. På mange hekkeplasser blir det imidlertid stadig færre arter.

Ringmerking

Små elektroniske innretninger hjelper forskerne til å overvåke enkelte fuglearter, men det finnes både billigere og enklere merkingsmetoder som har vært i bruk i mange år. Én metode er ringmerking, hvor en liten metall- eller plastring blir festet på fuglens ben i likhet med en fotring.

Ifølge tidsskriftet Smithsonian ble ringmerking offisielt tatt i bruk i forskningsøyemed i 1899, da den danske skolelæreren Hans Christian Mortensen «laget egne metallringer forsynt med navn og adresse som han satte på 165 stærunger». Nå for tiden foregår ringmerkingsvirksomheten i internasjonal målestokk og gir verdifull informasjon om fuglenes utbredelse,  trekkvaner, atferd, sosiale struktur, bestand og overlevelses- og formeringsrater. Der hvor det er tillatt å drive fuglejakt, gjør ringmerking det mulig for myndighetene å utarbeide langsiktige forvaltningsplaner. Ringmerking viser også hvordan fugler reagerer på sykdommer og kjemiske giftstoffer. Noen fugler kan faktisk være bærere av menneskesykdommer, for eksempel hjernebetennelse og Lyme-sykdommen. Informasjon om fuglenes biologi og vaner kan derfor hjelpe oss til å bevare en god helse.

Er ringmerking dyrplageri?

Ringmerkingsvirksomheten blir nøye regulert av egne sentraler i de landene hvor den blir praktisert, for det kreves som oftest spesiell tillatelse til å utføre den. Ifølge naturvernforbundet i Australia «får fuglemerkerne grundig opplæring i å fange, behandle og merke fuglene uten å skade dem. Opplæringen tar vanligvis to år og krever en god del øvelse». Det finnes lignende bestemmelser andre steder, blant annet i Europa, Canada og USA.

Fugleringene varierer i form, størrelse, farge og materiale. De fleste blir laget av lett materiale, for eksempel aluminium eller plast, men ringer til fugler som lever lenge, eller som oppholder seg i eller i nærheten av saltvann, blir laget av rustfritt stål eller annet materiale som ikke ruster. Fargekodede ringer gjør det mulig å identifisere fuglene på avstand. Selv om dette betyr at fuglene blir utstyrt med en rekke ringer, blir de spart for påkjenningene ved å bli fanget på nytt for å bli identifisert.

Uansett merkingsmetode passer forskerne på at fuglene ikke blir plaget eller påført noe som kan påvirke deres atferd, fysiologi, levetid, sosiale liv, økologi eller utsikter til å overleve. Et sterkt farget merke — for eksempel på vingen — kan gjøre en fugl mer synlig for rovdyr, eller det kan påvirke dens muligheter til å pare seg. Noen arter får avføring på benene, og det å ringmerke slike fugler kan øke faren for infeksjon. I kalde områder kan det samle seg is på ringene, noe som utgjør en potensiell fare, særlig for sjøfugler og vannfugler. Dette er bare noen av de faktorer som er inne i bildet i forbindelse med fuglemerking. De gir likevel en pekepinn om at det kreves stor vitenskapelig innsikt i fuglenes biologi og atferd for å kunne utføre dette arbeidet på en effektiv, men skånsom måte.

Hva om du finner et merket dyr?

Noen ganger har ringene eller merkene innstemplet telefonnummer eller adresse, slik at du kan kontakte eieren eller dem som har ansvaret for merkingen. * Du kan fortelle eieren hvor og når merket ble funnet, og kanskje også gi ham andre detaljer som han måtte være interessert i. En biolog kan for eksempel fastslå hvor langt og hvor raskt en fisk har svømt siden den ble merket og sluppet fri.

Takket være det arbeid som forskere over hele verden utfører, og de opplysninger som samvittighetsfulle personer gir om merker og ringer som de finner, blir det samlet detaljerte opplysninger om livet i naturen. Tenk på polarsnipen, en fugleart i snipefamilien som veier 100—200 gram. Forskerne vet nå at noen polarsniper trekker fra den nordligste delen av Canada til spissen av Sør-Amerika og tilbake hvert år — en strekning på nesten 30 000 kilometer!

Én tilårskommen, men frisk polarsnipe har en ring som viser at den kanskje har tilbakelagt en slik strekning gjennom hele 15 år. Ja, denne lille fuglen kan ha fløyet 400 000 kilometer — lenger enn den gjennomsnittlige avstanden fra jorden til månen! Naturforskeren og forfatteren Scott Weidensaul sa om den spesielle lille fuglen mens den satt i hånden hans: «Jeg kan ikke annet enn riste på hodet av både ærefrykt og respekt for slike trekkfugler som tråkler den store verden sammen.» Jo mer vi lærer om de mange skapningene på jorden, desto større ærefrykt og respekt får vi for ’ham som dannet himmel og jord . . . og alt som er i dem’, Jehova Gud. — Salme 146: 5, 6.

[Fotnote]

 [Ramme på side 15]

FORSKJELLIGE FORMER FOR MERKING OG SPORING

Det er mange skapninger foruten fugler som blir merket i forskningsøyemed. Hvilke merkingsmetoder man velger å bruke, avhenger av formålet med forskningen og av de forskjellige dyrenes fysiske beskaffenhet og vaner. Forskerne bruker i tillegg til fotringer også flagg, bånd, stropper, maling, tatovering, fargestoffer, brennemerker, halsbånd, radiosendere, mikrodatamaskiner, og dessuten rustfrie stifter (med kodede merker), tå-, øre- og haleklipping og mye mer. Noen av disse metodene er ganske rimelige. Andre er mer kostbare, for eksempel det lille elektroniske instrumentet med bærbart videokamera som brukes til studium av selens dykkevaner — til den nette sum av 130 000 kroner!

Et elektronisk apparat som kalles passivt integrert transponder, kan implanteres under huden eller i kroppen på et bedøvet dyr, og signalene fra transponderen kan senere registreres på lang avstand ved hjelp av en spesiell mottaker. Når forskerne skal studere makrellstørje, plasserer de en ganske liten datamaskin inni en fisk. Mikrobrikkene i datamaskinen samler og lagrer informasjon om temperatur, dybde, lysstyrke og tid i opptil ni år. Når datamaskinen igjen blir tilgjengelig, kan den gi en mengde informasjon om sin verts vandring, som beregnes ved å sammenligne de registrerte lysforholdene for hver dag med den registrerte tiden.

Slanger blir merket ved klipping i bestemte skjell, skilpadder ved snitting i skjoldet, firfisler ved tåklipping og alligatorer og krokodiller enten ved tåklipping eller fjerning av skjell fra halen. Noen dyr har naturlige trekk som skiller dem ut fra hverandre, og kan identifiseres helt enkelt ved hjelp av fotografier.

[Bilder]

Øremerking av en svartbjørn; et spagettilignende merke på en jomfrufisk; halemerker på alligatorer

Vandrefalk utstyrt med en satellittsender

Regnbueørret utstyrt med en innvendig avstandsmåler

[Rettigheter]

Bjørn: © Glenn Oliver/Visuals Unlimited; jomfrufisk: Dr. James P. McVey, NOAA Sea Grant Program; alligator: Copyright © 2001 av Kent A. Vliet; falk på sidene 2 og 15: Foto av National Park Service; menn med fisk: © Bill Banaszewski/Visuals Unlimited

[Bilde på side 13]

Ringmerking av en tverrhalehauk

[Rettigheter]

© Jane McAlonan/Visuals Unlimited