Dyrenes språk — hemmeligheten ved dyrenes kommunikasjon

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I KENYA

EN AV de mest dyrebare gaver menneskene har fått, er utvilsomt evnen til å kommunisere. Vi kan formidle viktig informasjon til hverandre enten verbalt eller ved hjelp av kroppsspråk, for eksempel gester. Talefrihet er faktisk et omdiskutert spørsmål verden over. Noen har derfor gått ut fra at kommunikasjon er noe som bare er forbeholdt mennesker.

Forskning viser imidlertid at dyrene utveksler informasjon på kompliserte måter som ofte forbløffer mennesker. De «snakker» riktignok ikke med ord, men ved hjelp av synlige signaler som å logre med halen, lee på ørene eller slå med vingene. Andre former for kommunikasjon kan innbefatte bruk av lyder, som et bjeff, et brøl, knurring eller fuglesang. Noen av «språkene» er tydelige for mennesker, andre krever det vitenskapelige studier å oppfatte.

Rovdyr

Det er midt i juli. I den vidstrakte nasjonalparken Serengeti i Tanzania er tusenvis av gnuer på vandring nordover mot Masai-Mara viltreservat i Kenya på leting etter grønnere beitemarker. Hovene gir gjenlyd over slettelandskapet under denne årlige vandringen. Men det lurer farer underveis. Langs vandringsruten venter rovdyr, deriblant løver, geparder, hyener og leoparder. Gnuene tar også sjanser når de krysser Maraelven, hvor det kryr av krokodiller. Hvordan klarer gnuene å holde rovdyrene unna?

For å forvirre fienden løper gnuen raskt framover et kort stykke for så å snu seg mot fienden mens den kaster med hodet fra side til side. Den hopper opp og ned på en besynderlig måte og lager en nokså komisk forestilling. Selv et herdet rovdyr vil stoppe opp i ren forbløffelse når det ser denne underlige dansen. Dersom rovdyret nærmer seg på nytt, vil gnuen gjenta forestillingen. Dette gjør forfølgeren så forvirret at den gir opp hele jakten. Den merkverdige dansen har gitt gnuen den heller tvilsomme æren å bli betegnet som slettelandskapets klovn.

En mindre slektning av gnuen, impalaen, er kjent for sine høye sprang.  Mange oppfatter kanskje disse som betegnende for den eleganse og hurtighet som kjennetegner disse dyrene. Men når det er fare på ferde, gjør impalaen bruk av de høye sprangene for å gjøre det vanskelig for et rovdyr å få tak i bena dens. Sprangene, som er opptil ni meter lange, gir angriperen et klart budskap: «Følg etter hvis du tror du kan holde tritt med meg.» Det er få rovdyr som er villige til å gjøre det bare for å fange det gjenstridige dyret.

Når tiden er inne til å spise

Ute i naturen må mange rovdyr øve opp sine jaktferdigheter for å bli dyktige jegere. Unge dyr må følge godt med når foreldrene viser dem hvordan det skal gjøres. I et afrikansk viltreservat ble en gepard som ble kalt Saba, iakttatt mens den lærte ungene sine hvordan de kunne overleve. Etter å ha drevet snikjakt på en beitende thomsongasell i over en time gjorde den et stort byks framover og fanget og tok kvelertak på den uheldige antilopen — men uten å drepe den. I neste øyeblikk slapp Saba det fortumlede dyret ned foran ungene, som merkelig nok nølte med å kaste seg over byttet. Disse små gepardungene forstod hvorfor moren hadde tatt et levende dyr med til dem. Hun ville at de skulle lære å drepe gasellen. Hver gang byttet forsøkte å komme seg på bena og løpe av gårde, fikk de overivrige ungene den ned igjen. Gasellen ble utslitt og gav opp kampen for å overleve. Saba, som fulgte med på avstand, godkjente det ungene gjorde.

Noen dyr har spesialisert seg på å lage så mye bråk som mulig mens de leter etter mat. En flokk flekkete hyener grynter, snøfter og skratter når de løper etter byttedyr. Så snart dyret er drept, blir andre hyener invitert til festen ved hyenenes beryktede «latter». Men hyenene jakter ikke alltid selv etter mat. De hører til naturens verste bytterøvere — de bruker alle de metoder de kan for å plage andre rovdyr, slik at de kan få tak i byttet deres. Ja, man kjenner til at de har skremt vekk løver fra måltidene deres! Hvordan gjør de dette? Disse støyende dyrene hisser seg opp i et forsøk på å forstyrre løvene når de eter. Dersom løvene ikke bryr seg om bråket, hisser hyenene seg enda mer opp og blir dristigere. Når freden først er ødelagt, gir løvene ofte opp sitt bytte og fjerner seg fra området.

Blant biene er letingen etter mat et komplisert ritual. Komplekse vitenskapelige undersøkelser har vist at en honningbie gjennom dans informerer de andre biene i  kuben om hvor det finnes mat, hva slags mat det er, og til og med hvilken kvalitet den har. På biens kropp er det festet prøver av maten, som nektar eller pollen, og dette fører den med seg tilbake til de andre biene. Den danser en dans i form av et åttetall, og ved hjelp av denne dansen kan den fortelle andre bier om hvor maten befinner seg, og også angi hvor langt det er dit. Så vær på vakt! Den bien som kretser rundt deg, samler kanskje inn viktig informasjon som den kan ta med seg hjem. Den duftende parfymen din kan bli tatt for å være biens neste måltid!

Kommunikasjonen blir holdt ved like

Få lyder er så imponerende som lyden av brølene fra en løve en stille natt. Det er blitt framsatt flere grunner for denne formen for kommunikasjon. En hannløves kraftige brøl er en advarsel til alle om at den oppholder seg i området; hvis du begir deg inn i det, gjør du det på eget ansvar. Men fordi løven er et selskapelig kattedyr, brøler den også for å holde kontakt med andre medlemmer av flokken. Da brøler den ofte svakere og ikke så selvsikkert. Det var noen som hørte en løve brøle hvert 15. minutt natten igjennom, helt til den fikk svar fra en slektning et stykke unna. De fortsatte å «snakke sammen» i enda 15 minutter før de til slutt møttes. Da holdt de opp med å brøle.

Slik kontakt styrker ikke bare et godt forhold, men er også til beskyttelse i hardt vær. En  høne utstøter flere lyder som overbringer ulike beskjeder til kyllingene. Men det mest karakteristiske er den lange, lave kurringen hennes om kvelden, som viser at hun er vendt hjem og har slått seg til ro. Kyllingene, som er spredt rundt omkring, hører morens kallerop, samler seg under vingene hennes og går til ro for natten. — Matteus 23: 37.

Å finne en make

Har det noen gang hendt at du har stoppet opp når du har hørt sangfuglenes melodiøse sang? Blir du ikke fascinert av deres evne til å synge? Men visste du at det de aller minst tenker på, er å underholde deg? Syngingen deres er en måte å utveksle viktige beskjeder på. Selv om de av og til synger i forbindelse med at de etablerer et territorium, synger de hovedsakelig for å tiltrekke seg en potensiell make. Ifølge The New Book of Knowledge «reduseres syngingen med 90 prosent» straks hannen og hunnen har funnet hverandre.

Noen ganger skal det imidlertid mer til enn en vakker sang for å vinne en make. Noen hunnfugler krever at det skal betales en «brudepris» før de lar seg overbevise av en hann. En hannveverfugl må for eksempel vise hvor flink han er til å bygge reir før han kan fortsette å beile. Andre hannfugler må bevise at de kan forsørge en familie ved at de kommer med mat til hunnen.

De kompliserte måtene dyr kommuniserer på, bidrar ikke bare til å dekke deres fysiske behov, men fører også til mindre slåssing og til å fremme freden i dyreriket. Det drives stadig forskning på dyrenes kommunikasjon, og vi har ennå til gode å forstå «dyrespråket» fullt ut. Selv om vi kanskje ikke forstår alt, bringer det likevel ære til Ham som dannet dette «språket», Jehova Gud.

[Ramme/bilder på sidene 18 og 19]

Elefantenes måte å formidle budskaper på

Det er en varm ettermiddag i den vidstrakte nasjonalparken Amboseli i Kenya. En stor flokk elefanter virker tilsynelatende uberørt av enhver inntrenging i deres habitat. Ikke desto mindre er luften full av «elefantsnakk», alt fra lav brumming til høye trompetstøt, brøl og snøft. Noen av brølene er så lave at mennesker ikke kan oppfatte dem; likevel så kraftige at de kan høres av en elefant flere kilometer unna.

Eksperter på dyrs atferd fortsetter å undre seg over elefantenes kompliserte måte å formidle viktige budskaper på. Joyce Poole har brukt over 20 år på å studere kommunikasjonen mellom de afrikanske elefantene. Hun har kommet fram til at disse store skapningene, som er kjent for sine ettertraktede støttenner, uttrykker følelser som svært få dyr har. «Når man betrakter elefantenes bemerkelsesverdige atferd når de hilser på medlemmer av sin familie eller på medlemmer av en gruppe de er nær knyttet til, [eller når] et nytt familiemedlem blir født . . . er det vanskelig ikke å forestille seg at de har sterke følelser, følelser som best kan beskrives med slike ord som fryd, glede, kjærlighet, vennskapelighet, begeistring, medlidenhet, lettelse og respekt,» sier Poole.

Når elefantene kommer sammen etter å ha vært borte fra hverandre i lang tid, går hilsningen over i et øredøvende leven, idet medlemmene løper hverandre i møte med løftet hode og viftende ører. Noen ganger stikker elefanten til og med snabelen sin inn i munnen på en annen elefant. Elefantene føler øyensynlig stor glede ved å hilse på hverandre. Det er som om de sier: «Det er jammen fint å treffe deg igjen!» Slike bånd styrker det sosiale nettverk som elefantene er avhengige av for å kunne overleve.

Det virker som om elefantene har sans for humor også. Poole forteller at hun har betraktet elefanter som trakk munnvikene opp, slik at det så ut som om de smilte, som hun sa, og at de ristet på hodet på en måte som tydet på at de hadde det moro. En gang satte hun i gang en lek som dyrene deltok i, og i 15 minutter oppførte de seg helt latterlig. To år senere «smilte» noen av dem som hadde deltatt i leken, til henne igjen; det var som om de husket at hun hadde vært med på leken. Elefantene liker ikke bare å more seg sammen ved å leke; de etterligner også lyder. Under et forskningsprosjekt hørte Poole en lyd som var annerledes enn de vanlige elefantbrølene. Analyser tydet på at elefantene etterlignet lyden av lastebiler som kjørte forbi i nærheten. Og de gjorde det tydeligvis for moro skyld! Det er som om elefanter hele tiden er på utkikk etter anledninger til å ha det gøy.

Det er blitt sagt mye om den måten elefantene ser ut til å sørge på når et familiemedlem blir rammet av ulykke. Poole iakttok en gang en hunnelefant som holdt vakt over sin dødfødte unge i tre dager. Hun beskriver det slik: Den hadde et «ansiktsuttrykk» som «lignet ansiktsuttrykket til en som er rammet av sorg og er deprimert: den hang med hodet og ørene, og munnvikene var trukket nedover».

De som dreper elefanter på grunn av elfenbenet, tenker ikke på det ’psykiske trauma’ de ungene som kanskje har vært vitne til at moren ble drept, er blitt påført. Disse ungene tilbringer de første dagene i et hjem for foreldreløse dyreunger, hvor de prøver å komme over sin «sorg». En vokter fortalte at han har hørt slike foreldreløse unger «skrike» om morgenen. Man har kunnet iaktta ettervirkninger hos ungene flere år etter at moren døde. Poole mener at elefantene kan fornemme at mennesker står bak deres lidelser. Vi ser fram til den tiden da mennesker og dyr skal leve sammen i fred. — Jesaja 11: 6—9.

[Bilde på sidene 16 og 17]

Kappsuler som hilser på hverandre

[Bilde på side 17]

En gnu utfører en spesiell dans for å forvirre fienden

[Bilde på side 17]

Hyenens beryktede «latter»

[Rettigheter]

© Joe McDonald

[Bilde på side 18]

Honningbiens dans