Frøbankenes kappløp med tiden

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I STORBRITANNIA

VI ER helt avhengige av planter. Av dem får vi mat og klær. De gir oss brennstoff, byggematerialer og livreddende medisiner. Også dyr, fugler og insekter er avhengige av dem. Ikke desto mindre mener noen forskere at en fjerdedel av verdens planter står i fare for å bli utryddet i løpet av de neste 50 årene. Det foregår et kappløp med tiden, og i forreste rekke i dette kappløpet finner vi Millennium Seed Bank Project.

Dette prosjektet, som er beregnet til å koste omkring 80 millioner engelske pund, har sitt senter i en bygning i det sørlige England. I denne bygningen, som er blitt hyllet som en «Noahs ark for planter» og en «sikkerhetsforanstaltning for jorden», vil flere hundre millioner frø fra noen av verdens mest truede plantearter bli tatt vare på.

Hva er en frøbank?

Har du noen gang latt en bank ta hånd om dine verdier inntil du fikk behov for dem igjen? Ved en frøbank blir noe lignende gjort for plantene. Det å la frø bli lagret i en frøbank er en enkel og økonomisk metode for å bevare en hvilken som helst frøbærende plante, fra den minste urt til det største tre. Når frøene først er blitt samlet og lagret, krever de svært liten oppmerksomhet. De fleste av dem opptar heller ikke særlig med plass. En liten glassampulle kan romme en million orkidéfrø! Når det gjelder en rekke andre arter, er det plass til like mange frø i et vanlig syltetøyglass som antall innbyggere i en storby. Etter at frøene er blitt behandlet på en spesiell måte, kan disse potensielle plantene lagres sikkert i flere tiår eller til og med i flere hundre år, mye lenger enn de kanskje ville ha overlevd i viltvoksende tilstand.

Frøbanker er ikke noe nytt, men de ble tidligere hovedsakelig brukt til å oppbevare frø fra nyttevekster. I 1974 begynte forskere fra den botaniske hagen Kew Gardens i London å undersøke hvordan de ved sin avdeling i Wakehurst Place på landsbygda i Sussex kunne bevare frø fra ville planter. Da de hadde samlet og lagret 4000 forskjellige arter fra flere steder i verden, innså de at det måtte et langt større initiativ til hvis de skulle greie å forhindre det globale tapet av planter og deres naturlige voksesteder. I 1998 begynte derfor Kew Gardens å bygge en enda større frøbank på området i Wakehurst Place.

Målene blir nådd

Det første målet man hadde satt seg, selv før byggingen av frøbanken var fullført, var at man innen år 2000 skulle samle og lagre frø fra alle arter trær, busker, kratt, gress og ville blomster i Storbritannia. Av 1440 naturlig hjemmehørende arter står 317 i fare for å bli utryddet. Kew Gardens hadde allerede 579 arter lagret i frøbanken, og et team på over 250 botanikere, både profesjonelle  og amatører, finkjemmet landet for å finne de resterende artene. Entusiaster klatret i fjell, heiste seg ned fra skrenter og vasset i iskaldt vann for å lete etter vanskelig tilgjengelige planter. Da fristen løp ut, hadde man fått tak i alle artene bortsett fra noen få sjeldne eksemplarer.

Siden år 2000 har det viktigste målet vært å samle og bevare én av ti av jordens frøbærende planter, det vil si over 24 000 arter, innen 2010, og man har særlig vært interessert i arter fra tørre landområder. En femtedel av jordens befolkning lever i slike varme og golde områder og er avhengige av plantene som vokser der, for å overleve, men hvert år går store områder i slike strøk tapt idet de blir til ørken. I begynnelsen av 1997 gikk man i gang med frøsamlingsekspedisjoner i noen land, og i februar 2001 hadde Kew Gardens’ frøsamlere samlet inn 300 millioner frø fra 122 land. Da stod det fremdeles 19 000 arter igjen å samle inn og lagre.

Hvordan frøene blir lagret

Gartnere og bønder har lenge samlet frø og lagret dem. Men frø som blir behandlet i Millennium Seed Bank, vil være levedyktige mye lenger enn det som er naturlig. Hemmeligheten ligger i den måten frøene blir tørket og dypfryst på.

Etter at frøene er blitt samlet inn i tilstrekkelig antall og skilt fra omkringliggende materiale, blir de lagt i papir- eller tøyposer eller til og med i tomflasker for å tørke før de sendes til Storbritannia. Frøsamlerne presser samtidig eksemplarer av selve plantene, slik at de kan bli formelt identifisert ved Kew Gardens. Det nøyaktige stedet hvor plantene ble funnet, blir registrert ved hjelp av navigasjonssatellitter.

Når frøene kommer til Wakehurst Place, gjennomgår de to viktige tørkefaser, avbrutt av en rengjøringsprosess. Frøene legges for en stund i to rom som har gradvis synkende relativ luftfuktighet, og som begge er tørrere enn de fleste ørkener. På den måten blir fuktigheten i frøene redusert fra minst 50 prosent til omkring 5 prosent. Dette forhindrer at de blir ødelagt ved dypfrysing. Det nedsetter også de biologiske prosessene i dem, slik at de kommer i en nærmest skinndød tilstand, en tilstand de kan være i svært lenge. Før frøene lagres, røntgenfotograferer man noen av dem for å se om de er friske eller er blitt ødelagt av insekter. Noen blir også testet med hensyn til spireevne. Hvert tiende år  vil faktisk noen få av dem bli tint opp igjen for å se om de fremdeles er levedyktige. Hvis det er færre enn tre fjerdedeler av dem som spirer, trenger man å samle inn nye frø.

Det blir lagt stor vekt på å utforske hvordan frøene reagerer på langvarig lagring, og hvordan man senere skal få dem til å spire igjen. Til slutt blir frøene lagt i lufttette glassbeholdere og tatt med ned i det store underjordiske betonghvelvet, til en av de to fryserne som hver er på størrelse med et værelse. Der blir beholderne satt i system på hyller, og frøene begynner sin langvarige søvn i en temperatur på minus 20 grader celsius.

Fungerer denne bevaringsmetoden? Ja, det gjør den. For noen år siden testet man 3000 frø fra forskjellige planter som var blitt lagret i ti år, og 94 prosent av dem spirte.

Noen plantearter byr på problemer fordi frøene fra dem dør hvis fuktighetsinnholdet blir for lavt. Dette er blant annet tilfellet med noen eiketrær, kakaotreet og gummitreet. Et større fuktighetsinnhold i frøene vil imidlertid føre til at de dør når de blir dypfryst, ettersom vannet utvider seg og sprenger celleveggene når det blir til is. Forskere prøver å finne fram til metoder som kan løse dette problemet. En mulig løsning er å skille ut frøets embryo, foreta en rask tørking av det og lagre det under ekstremt lav temperatur i flytende nitrogen.

Til gagn for hvem?

I likhet med en vanlig bank kan vi også si at Millennium Seed Bank foretar utbetalinger. Noen frø blir brukt til forskning. En fjerdedel av våre medisiner stammer fra planter, men fire femtedeler av planteartene på jorden er ennå ikke blitt utforsket. Hvilke nye legemidler venter på å bli oppdaget? En middelhavsart av bønnevikke har skaffet til veie et koagulasjonsprotein som kan bidra til å påvise sjeldne blodsykdommer hos mennesker. Kanskje det også vil bli oppdaget nye fødemidler, brennstoffer og fibrer.

Forskere fra andre land kommer til Millennium Seed Bank for å lære om frølagring og spiremetoder, slik at de skal kunne bygge opp frøbanker i hjemlandet sitt. Hvert land som gir frø til Millennium Seed Bank, får beholde en god del av dem selv og vil også få del i de resultater og gevinster som forskningen gir.

Når lagrede frø blir brukt til å få nytt liv i utpint jord og øke bestanden av svært truede plantearter, håper man at denne bevaringsmetoden vil bidra til å snu trenden med at stadig flere planter og de mange livsformene som er avhengige av dem, går tapt.

 Hvordan kan kappløpet vinnes?

Ingen kan betvile den alvorlige situasjonen som menneskeheten befinner seg i. Roger Smith, som er leder for Kew Gardens’ avdeling for bevaring av frø, oppgir tre grunner for prosjektet: «Den første er den direkte nytten. Vet vi så mye om hver enkelt plante at vi er klar over hvilket potensial når der gjelder mat eller medisin, vi går glipp av dersom planten går tapt? Den andre er økosystemet. Tenk deg at alle jordens arter former et nett der hver art utgjør en maske i nettet. Hvor mange masker kan du fjerne før nettet er ubrukelig? Det sterkeste argumentet for prosjektet er vårt forvalteransvar. Hvilken rett har den nåværende generasjon til å frata framtidige generasjoner muligheten til å velge ved ikke å gi videre de artene som den selv fikk i arv?»

Framtidens utfordringer er formidable. Prosjektkoordinator Steve Alton sier: «Man kan ha frø fra all verdens planter, men hvis det ikke finnes noe naturlig voksested for disse plantene, er det heller ikke noe poeng i å lagre frøene.» Er det mulig å redde disse artene fra å forsvinne og samtidig sørge for at vår planet blir tatt skikkelig vare på?

Det betryggende svaret er ja. Skaperen gir følgende løfte: «Der skal fredens sæd være; vinranken skal gi sin frukt, og jorden skal gi sin grøde, og himlene skal gi sin dugg; og jeg skal visselig la dem som er igjen av dette folk, ta alt dette i arv.» — Sakarja 8: 12.

[Ramme/bilder på side 25]

ÉN AV MANGE

Kew Gardens er bare én av de 1300 frøbankene rundt om i verden som er opptatt med å bevare frø i dypfrysere. Steve A. Eberhart, som er direktør ved frøbanklaboratoriet i Colorado (National Seed Storage Laboratory, USA), omtaler dette anlegget som et slags «plantenes Fort Knox [gullreserve]».

[Bilder]

Millennium Seed Bank Project

[Ramme på side 26]

ET NYTTIG GENMATERIALE

En viktig oppgave som frøbankene har, er å samle frø fra forskjellige sorter av en nyttevekst og dens ville slektninger. På den måten tilveiebringer man et genetisk materiale som kan brukes for å bekjempe nye angrep av sykdommer eller skadedyr på denne nytteveksten. Gjennom selektiv foredling kan forskere få planten til å gi større avling, øke dens næringsverdi og gjøre den mer resistent mot sykdommer og skadedyr. Et slikt genetisk materiale får en stadig større betydning.

For tiden blir mer enn 90 prosent av menneskenes kaloribehov verden over dekket av bare 103 plantearter, og mer enn halvparten av det globale energiinntaket kommer fra bare tre hovedvekster — ris, hvete og mais. Hvorfor er dette et problem?

Når en utbredt nyttevekst er genetisk ensartet, blir den uniformt mottagelig for en enkelt sykdom eller et enkelt skadedyr. Det mest kjente eksemplet på faren ved genetisk ensartethet har vi i det som skjedde i Irland i 1840-årene. Den gang ble potetavlingen fullstendig ødelagt av tørråte. Denne soppsykdommen utløste det som noen ganger er blitt kalt den store hungersnøden, og som førte til at 750 000 mennesker døde.

[Ramme på side 27]

MANGFOLDET TRUET

Ved den 16. internasjonale botaniske kongress, som ble holdt i USA, kom botanikeren Peter H. Raven med følgende advarsel til delegatene: «Så mange som 100 000 av et totalt antall på anslagsvis 300 000 arter kan være borte eller være på vei til å bli utryddet ved midten av det [21.] århundre.» En rapport fra FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) sier at tapet av mangfoldet i våre matvekster allerede «har vært vesentlig». Men den største trusselen mot plantemangfoldet kommer fra et kanskje uventet hold.

I rapporten fra FAO heter det: «Hovedårsaken til tap av genetisk mangfold i vår tid, har vært utbredelsen av moderne, kommersielt landbruk. De for det meste utilsiktede følgene av å ha innført nye varieteter av planter er at bøndenes tradisjonelle og høyst varierte sorter er blitt erstattet — og gått tapt.»

I 1949 dyrket man i Kina nesten 10 000 hvetesorter. I dag blir mindre enn 1000 av dem fortsatt dyrket. I USA har nesten 6000 sorter epletrær forsvunnet i løpet av de siste 100 årene, og 95 prosent av kålsortene og 81 prosent av tomatsortene er antageligvis blitt borte.

Krig fører også til at planteslag går tapt og lokale sorter dør ut når bønder tvinges til å forlate jorden sin og er borte i mange år. Bladet The UNESCO Courier skrev: «Krig . . . har berørt hvert eneste land i den vestafrikanske kystsonen, hvor det i lang tid har vært drevet risjordbruk. Dette området er et viktig senter for genetisk mangfold når det gjelder afrikansk ris (Oryza glaberrima), som . . . nå kan krysses med asiatisk ris, én av verdens viktigste matvekster. Det vil ha betydning for hele verden om denne . . . afrikanske matveksten, som fortsatt er lite utforsket, skulle gå tapt som følge av regional krigføring.»

Sikrere enn frøbanker

John Tuxill, som er forsker ved Worldwatch Institute, kom med følgende advarsel: «Vi blir stadig flinkere til å flytte gener rundt omkring, men det er bare naturen som kan frambringe dem. Hvis en plante som bærer et unikt genetisk trekk, forsvinner, finnes det ikke noen måte vi kan få den tilbake på.» Millioner av kroner blir derfor investert i sikker oppbevaring av frø i frøbanker.

Men noe som er enda sikrere, er det løftet som Skaperen av disse forunderlige frøene gav for lang tid siden: «I alle de dager jorden består, kommer såing og innhøstning . . . aldri til å opphøre.» — 1. Mosebok 8: 22.

[Bilde på side 24]

Innsamling av frø i Burkina Faso

[Bilde på side 25]

Lagring ved minus 20 grader celsius

[Bilde på side 26]

En botaniker fra Kenya lærer å kontrollere frøenes fuktighetsinnhold

[Bilderettigheter på side 24]

Alle bildene på sidene 24—27: Den botaniske hagen Kew Gardens