Den gang straffanger ble sendt til Australia

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I AUSTRALIA

JOHN HILL: Dømt for å ha stjålet et lommetørkle av lin verdt seks pence og forvist til Australia for sju år.

ELIZABETH BASON: Dømt for å ha stjålet seks meter bomullstøy. Hun ble dømt til hengning, men dommen ble omgjort til sju års landsforvisning.

JAMES BARTLETT: Erklært skyldig i å ha stjålet 450 kilo kabelgarn. Han ble forvist til Australia for sju år.

GEORGE BARSBY: Funnet skyldig i å ha gått løs på William Williams og i å ha stjålet en silkepung, en gullklokke og seks guinea (cirka 80 kroner) fra ham. Barsby ble dømt til hengning, men dommen ble omgjort til landsforvisning på livstid.

DETTE er bare fire eksempler på personer som ble dømt i Storbritannia og så forvist til Australia på slutten av 1700-tallet. Omtrent 160 000 led en lignende skjebne i løpet av den lite ærerike tiden da straffanger ble sendt til Australia. Det var helt vanlig at kvinner ble dømt til mellom 7 og 14 år, ofte sammen med barna sine.

«Mange av de ’kriminelle’ i Australia var gutter og jenter som ikke var kommet opp i tenårene ennå,» sier Bill Beatty i Early Australia—With Shame Remembered. Han forteller at én straffange var en gutt på bare sju år. Denne gutten var blitt forvist til Australia «på livstid».

Situasjonen var likevel ikke helt håpløs. For noen av straffangene betydde forvisningen faktisk at de etter hvert fikk et bedre liv. Ja, hele epoken med forvisninger var full av motsetninger; den var en blanding av brutalitet og barmhjertighet, av død og håp. Og det hele begynte i Storbritannia.

Hvordan det begynte

På 1700-tallet gjennomgikk Storbritannia sosiale forandringer som førte til økt kriminalitet, og ofte var lovbruddene en følge av ekstrem fattigdom. For å demme opp for denne tendensen innførte myndighetene strenge lover og harde straffer. Tidlig på 1800-tallet var det rundt 200 lovovertredelser som medførte dødsstraff. «Det minste tyveri blir straffet med døden,» sa en reisende. En gutt på elleve år ble faktisk hengt for å ha stjålet et lommetørkle.

Tidlig på 1700-tallet ble det imidlertid vedtatt en lov som gjorde at en dødsdom i mange tilfeller kunne reduseres til deportasjon til de britiske koloniene i Nord-Amerika. Med tiden var det cirka tusen straffedømte hvert år som ble sendt av gårde med skip, i begynnelsen hovedsakelig til Virginia og Maryland. Men da koloniene erklærte seg uavhengig av Storbritannia i 1776, ble det slutt på dette. Fra da av ble straffangene plassert i de mange beryktede fangeskipene som lå på Themsen i London.  Disse flytende fengslene hadde selvfølgelig begrenset kapasitet. Så hva skulle man gjøre?

Den oppdagelsesreisende kaptein James Cook sørget for løsningen da han tok Ny-Holland — nå Australia — i besittelse for Storbritannia. Kort tid etter, i 1786, ble Australias østkyst satt av til straffekolonier. Året etter forlot den første flåten Storbritannia for å grunnlegge kolonien i New South Wales. * Flere flåter fulgte etter, og snart fantes det mange straffekolonier i Australia og én på Norfolkøya, 1500 kilometer nordøst for Sydney.

Vanskelighetene til sjøs

De første sjøreisene til straffekoloniene var et sant mareritt for fangene, som ble stuet sammen i fuktige, stinkende lasterom. Flere hundre omkom underveis, og andre døde kort tid etter at de hadde kommet fram. Skjørbuk krevde mange ofre. Men med tiden ble leger sendt med fangeskipene, særlig når det var straffedømte kvinner om bord. Det førte til at mange flere overlevde reisen. Senere ble det brukt raskere skip, noe som reduserte tiden til sjøs fra sju måneder til fire, og da overlevde enda flere passasjerer.

Faren for å lide skipbrudd var også til stede. Fem dager etter at det britiske fangeskipet «Amphitrite» hadde seilt ut fra England, og mens den franske kysten fremdeles var innenfor synsvidde, kom det ut for en forferdelig storm. I to døgn fikk skipet nådeløs medfart, og klokken fem om ettermiddagen den 31. august 1883 gikk det på grunn en kilometer fra land.

Det ble ikke gitt noen hjelp, og livbåtene ble ikke låret på vannet. Hvorfor ikke? Fordi man var redd for at straffangene — 120 kvinner og barn — skulle stikke av! Skipet ble etter hvert slått i stykker, og etter tre fryktelige timer havnet menneskene om bord i sjøen. Flesteparten av mannskapet og alle de 120 kvinnene og barna omkom. Dagene etter ble 82 lik skylt i land — deriblant liket av en kvinne som holdt så fast om barnet sitt at ikke engang døden hadde løsnet grepet.

Når døden ble foretrukket

Guvernøren i New South Wales, sir Thomas Brisbane, bestemte at de vanskeligste fangene i New South Wales og på Tasmania skulle sendes til Norfolkøya. «De forbryterne som blir sendt dit, kan for alltid oppgi håpet om å komme tilbake,» sa han. Sir Ralph Darling, en senere guvernør, sverget på at han skulle sørge for at øya ble «et sted for [den aller strengeste] straff så nær som døden». Og det var akkurat det Norfolkøya ble, særlig da John Price, som var av aristokratisk familie, ble guvernør.

Det ble sagt at Price «så ut til å vite med skremmende nøyaktighet hvordan de kriminelle tenkte, og dette og den ubarmhjertige måten han håndhevet loven på, gav ham nesten hypnotisk makt over [straffangene]». Price straffet slike overtredelser som å synge, ikke gå fort nok og ikke dytte hardt nok på kjerrelass med stein med minst 50 piskeslag eller med ti dager i en celle med opptil 13 andre fanger, med bare ståplass.

Mange av fangene søkte fred i døden. En prest fortalte om et opprør der 31 fanger var innblandet, hvorav 13 ble henrettet og 18 benådet: «Det er et faktum at hver mann som hørte sin benådning, gråt bittert, og at hver mann som hørte sin dødsdom, falt ned på kne, uten å felle en tåre, og takket Gud.» Denne presten fortsatte: «Da lenkene ble fjernet og dødsdommen opplest, falt de på kne som for  å motta den som Guds vilje. Så kysset [de dødsdømte] helt spontant føttene til ham som skulle gi dem fred.»

Det var bare presteskapet, med sin geistlige immunitet, som torde å ta til motmæle mot grusomheten. «Uansett hvilke ord jeg bruker, kan jeg aldri gi en dekkende beskrivelse av [Prices] brutale umenneskelighet . . . overfor fangene,» skrev en prest. «Det er kvalmende å tenke på, og dette kan utføres ustraffet.»

Et glimt av håp

Da kaptein Alexander Maconochie kom til Norfolkøya i 1840, bedret forholdene seg noe. Han utviklet et system som belønnet forbedringer, og som gjorde det mulig for de straffedømte å oppnå frihet etter at de hadde samlet seg et visst antall poeng. Maconochie skrev: «Jeg mener . . . at forbedring alltid er mulig hvis man benytter de rette metodene. Menneskesinnet har en grenseløs fleksibilitet hvis bare evnene blir brukt til sunne formål og ikke blir svekket på grunn av mishandling eller blir passivisert i en levende gravs sløvhet.»

De reformene som Maconochie innførte, gav så gode resultater at de senere ble tatt i bruk i Irland, Storbritannia og USA. Men samtidig som Maconochie gjorde en banebrytende innsats, tråkket han på selvfølelsen til noen innflytelsesrike personer ved å forkaste metodene deres. Som følge av det ble han med tiden avsatt. Etter at han forlot Norfolkøya, ble det igjen brutale forhold der. Men det varte ikke lenge. I 1854, etter høylytte klager fra presteskapet, sluttet øya å fungere som straffekoloni, og fangene ble sendt til Port Arthur på Tasmania.

Port Arthur vakte også frykt, særlig de første årene. Men det var ikke like brutale forhold der som det hadde vært på Norfolkøya. I 1840 var det for eksempel stort sett slutt på pisking i Port Arthur.

Den strenge guvernøren på Tasmania, George Arthur, ville at kolonien skulle få «ord på seg for å ha mekanisk disiplin,» skriver Ian Brand i Port Arthur—1830⁠–1877. Samtidig ville Arthur at alle de straffedømte skulle vite «hvordan god oppførsel ble belønnet, og hvordan dårlig oppførsel ble straffet». For å oppnå det delte han inn fangene i sju kategorier. Det var alt fra dem som fikk løslatelse på prøve for god oppførsel, til dem som ble dømt til tvangsarbeid i lenker.

Forvisning — en lykke for mange

«Bortsett fra de fangene som ble holdt fengslet i straffekoloniene i Port Arthur, på Norfolkøya, . . . og lignende steder under de mørkeste periodene, fikk fangene ofte bedre utsikter enn de ville ha hatt i fødelandet. . . . De hadde muligheten til å gjøre det bra,» skriver Beatty.

 Ja, for de fangene som ble benådet tidlig, for dem som hadde sonet sin straff, og for familiene deres åpnet det seg mange muligheter. Det var derfor få som drog tilbake til Storbritannia etter at de var blitt satt fri.

Guvernøren Lachlan Macquarie, en talsmann for frigitte fanger, sa: «Når en mann er blitt satt fri, bør hans tidligere status ikke lenger bli husket eller brukt mot ham. La ham føle seg kvalifisert til enhver stilling som han ved sin gode oppførsel over lang tid har vist seg verdig til å håndtere.»

Macquarie underbygde sine ord ved å gi løslatte fanger jord. Så satte han straffanger til å hjelpe de frigitte med å dyrke jorden deres og med å utføre forskjellige oppgaver i hjemmet deres.

Med tiden var det mange arbeidsomme og initiativrike tidligere straffanger som oppnådde rikdom, respekt og i noen tilfeller til og med berømmelse. Samuel Lightfoot spilte for eksempel en nøkkelrolle når det gjaldt å bygge de første sykehusene i Sydney og Hobart. William Redfern ble en respektert lege, og Francis Greenway har satt sitt preg på Sydney og områdene rundt byen i form av sin karakteristiske arkitektur.

I 1868, etter 80 år, ble det endelig slutt på forvisningen til Australia. I dagens moderne og flerkulturelle Australia er det lite som vitner om disse årene. Ruinene av straffekoloniene er nå bare turistattraksjoner. Men ser man nærmere etter, legger man merke til mange andre påminnelser om denne epoken, for eksempel broer, gamle bygninger og kirker som straffangene bygde. Noen av disse er i svært god stand og blir brukt den dag i dag.

[Fotnote]

[Ramme/bilde på side 14]

EN ETTERKOMMER AV STRAFFANGER FORTELLER

En femte generasjons etterkommer av to straffanger forteller hvordan en av hans forfedre havnet i Australia. Han sier:

«Da en av mine forfedre var 19 år, ble han dømt . . . for å ha stjålet en lommebok. Han reiste fra Storbritannia med skipet ’George III’ den 12. desember 1834. Det var 308 passasjerer om bord, og 220 av dem var straffanger. Da skipet den 12. april 1835 fikk kysten av Tasmania i sikte, var 50 av fangene syke på grunn av skjørbuk. Kona til en soldat, tre barn og tolv andre hadde dødd. Det ble født to barn i løpet av den lange reisen.

Da de hadde vært til sjøs i seks uker, brøt det ut brann om bord på skipet. Katastrofen ble avverget, takket være to modige fanger som forhindret at to kruttønner tok fyr. Men mye av lasten ble ødelagt, så resten av reisen var det mangel på forsyninger. I et forsøk på å komme fort i havn valgte kapteinen en snarvei gjennom D’Entrecasteaux-kanalen ved sørspissen av Tasmania. Halv ti om kvelden gikk skipet på et skjær som ikke var inntegnet på noe kart, i dag kjent som King George Rock, fem kilometer fra land, og skipet sank. Av de 133 som druknet, var nesten alle fanger som var innelåst under dekk. Bare 81 av de 220 fangene overlevde. Min forfader var blant dem. I 1843 giftet han seg med en frigitt straffange, og to år senere ble han benådet. Han døde i 1895.»

[Bilder på sidene 12 og 13]

SIR THOMAS BRISBANE

GUVERNØR LACHLAN MACQUARIE

Det britiske fangeskipet «Amphitrite»

[Rettigheter]

Straffanger: Gjengitt med tillatelse av National Library of Australia; F. Schencks portrett av sir Thomas Brisbane: Rex Nan Kivell Collection, NK 1154. Med tillatelse av National Library of Australia; Macquarie: Mitchell Library, State Library of New South Wales; skip: La Trobe Picture Collection, State Library of Victoria

[Bilder på sidene 14 og 15]

Celleblokk i fengselet i Port Arthur

[Rettigheter]

Lenker og celleblokk: La Trobe Picture Collection, State Library of Victoria

[Bilde på side 15]

Dette fyret ved Sydney havn er en kopi av et fyr som den tidligere straffangen Francis Greenway tegnet

[Bilde på side 15]

Norfolkøyas utilgjengelige kystlinje

[Bilde på side 15]

Den gamle militærforlegningen på Norfolkøya