Er «privatreligion» løsningen?

ETTER HVERT SOM organisert religion mister sitt grep om massene, er det ikke overraskende at det er så mange som lager seg sin egen religion. Men spørsmålene er: Kan man få dekket sine åndelige behov på den måten? Er «privatreligion» løsningen?

For å få svar på disse spørsmålene kan vi kanskje først ta for oss om privatreligion har noe å stille opp med når vi gransker den ved hjelp av vår «fornuft», en av de største gavene som vi mennesker er i besittelse av. — Romerne 12: 1.

Et tenkende sinn pleier å avvise det som er selvmotsigende. Men en undersøkelse om privatreligion som ble foretatt i Sverige, konkluderte med at folk ofte «ganske spontant fletter forskjellige (og kanskje logisk uforenelige) livssynselementer sammen når de danner seg sin egen oppfatning».

Det var for eksempel bare to prosent av dem som hevdet at de var «kristen på sin egen måte», som nevnte Jesus, om så bare som en historisk person. Derimot ble troen på reinkarnasjon ofte nevnt. Er det ikke ganske inkonsekvent å kalle seg selv en etterfølger av Jesus Kristus og samtidig ignorere hans liv og lære — og til og med godta læresetninger som er i direkte strid med det Kristus lærte? *

Vår fornuft pleier også å avvise noe som virker håpløst vagt og udefinerbart. Men da de som var med i undersøkelsen, ble spurt om de trodde på en «Gud eller en overmenneskelig kraft», svarte de fleste av dem at det nok kunne eksistere «et eller annet». Én av dem sa: «Jeg tror på noe overnaturlig, men ikke nødvendigvis på en gudeskikkelse.» De som trodde på Gud, mente at han «spilte en heller ubetydelig rolle i livet deres». Rapporten framstilte altså privatreligion som en «verden av svevende begreper», og den konkluderte med å gjengi ett av de vanligste svarene i undersøkelsen: «Jeg tror på et eller annet, men jeg vet ikke helt hva.»

En undersøkelse som ble foretatt i Canada angående privatreligion, viste lignende resultater. Det kanadiske bladet Alberta Report sier: «Vi opplever nå en svært utbredt tro på nesten alt man kan forestille seg, men uten noen tydelig fornuft eller logikk. Og når vi prøver å finne ut hva slags rettesnor disse private oppfatningene utgjør i folks liv, finner vi at de i virkeligheten ikke utgjør noen i det hele tatt. De innebærer ingen endelig moralsk autoritet. Så de har ingen virkelig  substans.» Bladet talte om «den oppstykkede gud» fordi de som antar slike trosoppfatninger, «plukker ut bruddstykker av den tradisjonelle tro». Synes du at det virker fornuftig å basere sine religiøse oppfatninger — til og med sitt framtidshåp — på slike vage, svakt underbygde og fragmentariske begreper?

Behovet for fellesskap

Fellesskap, brorskap og samhørighet har lenge betydd mye for religiøse mennesker. (Apostlenes gjerninger 2: 42, 46) Men hvordan kan privatreligion dekke slike behov med tanke på at den nettopp, som uttrykket tilsier, er privat?

Bidrar ikke privatreligion, som innebærer at «enhver er sin egen menighet», bare til enda mer og dypere religiøs splittelse blant folk? «Religion er nå en privatsak . . . og vi er følgelig blitt en nasjon med ikke bare noen hundre, men millioner av forskjellige trosretninger,» sa Alberta Report. Det er derfor ikke overraskende at privatreligion til og med er blitt omtalt som et slags religiøst anarki.

Hva med verdinormer?

Den svenske biskopen Martin Lönnebo understreket i et intervju med avisen Svenska Dagbladet at «privatreligion ikke kan berike samtiden, og [at] den vil få problemer med å føre sine verdinormer videre til en ny æra». Denne oppfatningen blir til en viss grad stadfestet av den holdning som mange svenske foreldre har til religiøs opplæring av barn. Svenska Dagbladet sammenfatter denne holdningen på følgende måte: «Tro på det du vil! Og press ikke barna dine til å treffe en avgjørelse. Men la dem velge når de er gamle nok til det.»

Avisen innrømmet at det å gi barna religiøse verdinormer kan bli betraktet som indoktrinering. Likevel konkluderte den med at en slik overlevering til barna «kan være gagnlig og kanskje det eneste som hjelper dem til . . . å treffe et valg selv». Den situasjonen som rår blant de unge i dag, er en indikasjon på at privatreligion ikke har bidratt noe særlig til å forene familier på grunnlag av solide verdinormer som kan overføres fra den ene generasjonen til den neste.

Det ser derfor ikke ut til at privatreligion kan gi pålitelige og konsekvente svar på livets spørsmål, og denne religionsformen kan heller ikke forene mennesker eller dekke deres behov for moralsk veiledning. Den tidligere omtalte artikkelen i Svenska Dagbladet uttrykte følgende syn på privatreligion: «Når ’troen’ rommer alt, rommer den egentlig ingenting. Og når friheten aldri trenger å bli satt grenser for, blir den svekket.»

Det er tydelig at privatreligion kommer til kort i mange henseender når det gjelder å dekke folks åndelige behov. Hvordan kunne vel noen med rimelighet vente å få slike behov dekket ved ganske enkelt å velge noen trosoppfatninger fra forskjellige tradisjoner, som om de valgte de mest fristende rettene fra en stående buffé? Også organisert religion har tydeligvis kommet til kort når det gjelder å dekke folks åndelige behov. Hvor kan vi så vende oss for å få våre åndelige behov dekket?

[Fotnote]

[Bilde på sidene 8 og 9]

Bør vi betrakte religion bare som en slags stående buffé, hvorfra vi kan velge de trosoppfatningene som virker appellerende på oss?