Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Bli kjent med den gåtefulle snøleoparden

Bli kjent med den gåtefulle snøleoparden

Bli kjent med den gåtefulle snøleoparden

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I FINLAND

FÅ DYR er så gåtefulle som snøleoparden. Det finnes bare noen få mennesker som har sett den i vill tilstand, og man vet svært lite om hvordan dette dyret lever.

Snøleoparden er en av hovedattraksjonene ved Helsinki zoologiske hage. Den spesielle atferden til dette dyret — av mange betraktet som det vakreste av de store kattedyrene — gjør det til en fascinerende skapning.

En katt på verdens tak

Til tross for at snøleoparden finnes i et titall forskjellige land, fra Bhutan til Russland, blir den vanligvis forbundet med Himalaya. Disse fjellene, som er de høyeste i verden, er så vakre at de nesten tar pusten fra en. Men de er ikke et særlig egnet sted for mennesker. Fjellområdene i Sentral-Asia er blant de kaldeste og mest ulendte stedene i verden.

Snøleoparden trives ikke desto mindre svært bra i 3000—4500 meters høyde. Den tykke pelsen gir dyret tilstrekkelig beskyttelse mot kulden, og den store nesehulen gjør at det får det oksygenet det trenger i den tynne fjelluften. Snøleopardens brede og pelskledde poter gjør at den lett kan ta seg fram i dyp snø. Men hva med det ulendte fjellterrenget? Det utgjør ikke noe problem, for snøleoparden kan gjøre hopp på omkring 15 meter, fra én knaus til en annen, en lengde som overgår selv hoppene til den grå kjempekenguruen. Ved å bruke sin lange, pelskledde hale som styreror kan snøleoparden gjøre dette på en sikker måte.

Snøleoparden veier vanligvis mellom 27 og 45 kilo og er omkring 60 centimeter høy og 2 meter lang fra snute til haletipp. Men det som virkelig gjør snøleoparden unik, er dens lynne. «Den er svært godlynt,» sier Leif Blomqvist, som er direktør for Helsinki zoologiske hage. «Snøleoparden blir lett fortrolig med mennesker, og i dyrehagen kommer den om morgenen og hilser på dyrepasseren.» Blomqvist tilføyer at det gode lynnet også kan ses hos ungene. «De stritter ikke imot når ansatte ved dyrehagen veier eller vaksinerer dem,» sier han. Men hva om man skulle gjøre det samme med andre slags leoparder på samme alder? «Det er nesten umulig å få til,» sier Blomqvist. «De biter fra seg noe voldsomt, og man er nødt til å ha på seg beskyttende klær og hansker.»

Hvorfor ser en den så sjelden?

Det ville være svært frustrerende å leke gjemsel med en snøleopard, for dette hvite og grå kattedyret opptrer nærmest som en kameleon og går i ett med fjellterrenget. Snøleopardenes effektive kamuflasje er én grunn til at så få av dem er blitt sett i vill tilstand. Ja, noen forskere som har dristet seg inn i det ulendte fjellterrenget for å studere dette gåtefulle kattedyret, har vendt hjem igjen uten å ha fått så mye som et eneste glimt av det.

Noe som også bidrar til at snøleoparden er så vanskelig å få øye på, er at den stort sett opptrer enkeltvis. Dessuten har den et temmelig vidstrakt revir, siden det i fjellene ofte er langt mellom byttedyrene, som vanligvis er villsauer eller villgeiter. Dessverre har også krypskyttere — på grådig jakt etter pelsen — bidratt til å redusere bestanden så kraftig at snøleoparden for tiden står oppført på listen over truede arter. * Zoologiske hager gjør mye for å bevare dette usedvanlige dyret.

Snøleoparden i Helsinki

Helsinki zoologiske hage har med stort hell drevet oppdrett av snøleoparder. I 1976 fikk faktisk denne dyrehagen i oppdrag å føre den internasjonale stamboken for denne arten. Stamboken har vært et nyttig redskap i arbeidet med å ta vare på bestanden av snøleoparder i fangenskap.

Det blir ført lignende stambøker for mange arter som holder til i dyrehager, men spesielt for dem som er truet av utryddelse. En stambok inneholder en detaljert redegjørelse for alle de dyrene av en bestemt art som befinner seg i dyrehager. Dyrehagene har ansvaret for å gi den dyrehagen som fører stamboken, beskjed om unger som er blitt født, og også om dyr som er blitt forflyttet, eller som har dødd. Stambøkene blir brukt når en skal velge en egnet avlspartner til dyr i fangenskap. «Fordi bestandene av slike dyr er relativt små, kan det lett forekomme degenerering og innavl blant dem,» forteller Blomqvist.

Bare i Helsinki zoologiske hage er mer enn hundre unger blitt født, og de fleste av dem er blitt sendt til dyrehager i andre land. For å sikre et genetisk mangfold i bestanden skjer det ofte en utveksling av snøleoparder mellom dyrehagene. Mangfoldet i bestanden av snøleoparder i fangenskap er nå så stort at det ikke lenger er behov for å fange flere eksemplarer av arten i vill tilstand.

Mange dyrehager, deriblant den i Helsinki, bidrar til å bevare dyrelivet ved å gå inn for å opprettholde en genetisk sunn dyrebestand. De lar som kjent også dyrehagens besøkende få et fascinerende skue av enestående dyrearter. Snøleoparden gjør unektelig et varig inntrykk og bringer virkelig ære til Skaperen, som ’har dannet alt vakkert’. — Forkynneren 3: 11.

[Fotnote]

^ avsn. 11 Det er vanskelig å angi nøyaktig hvor mange snøleoparder det fremdeles finnes. Anslåtte tall varierer fra 3500 til 7000.

[Bildettigheter på side 17]

Side 16: I midten: ©Aaron Ferster, Photo Researchers; side 17: Øverst til høyre: © Korkeasaaren Eläintarha/Markku Bussman; nederst: ©T. Kitchin/V. Hurst, Photo Researchers

[Bildettigheter på side 18]

Chuck Dresner/Saint Louis Zoo