Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Godkjenner Gud krigføring?

Godkjenner Gud krigføring?

Hva Bibelen sier

Godkjenner Gud krigføring?

HVOR mange ganger har ikke herskere og generaler, ja til og med prester erklært eller støttet krig i Guds navn! I 1095, med pave Urban IIs velsignelse, reiste de første korsfarerne av gårde for å gjenerobre den «hellige by» Jerusalem for kristenheten. Men før de nådde sitt mål, ble en gruppe korsfarere drept av tyrkere, hvis nidkjærhet for Allah var like sterk som korsfarernes tro på treenigheten.

I august 1914, under den første verdenskrig, skrev en tysk ung mann fra forlegningen: «Hvis det finnes rettferdighet og historiens gang blir styrt guddommelig — noe jeg er helt sikker på — da må seieren bli vår.» I den samme måneden sendte tsar Nikolai II den russiske hær mot Tyskland, idet han erklærte: «Jeg sender mine inderligste hilsener til mine modige tropper og mine fremragende allierte. Gud er med oss!»

Oppildnet på denne måten har millioner av soldater dratt ut til fronten fullstendig overbevist om at Gud var på deres side. Mange mener at Gud tillater slike kamphandlinger som en pris som må betales for friheten, og de viser til krigene i Bibelens hebraiske skrifter (vanligvis kalt Det gamle testamente) til støtte for dette synet. Er deres tolkning av Guds Ord riktig?

Israelittenes kriger

Jehova Gud påla israelittene å føre krig for å utrydde de fordervede kanaaneerne som bodde i det lovte land. (3. Mosebok 18: 1, 24—28; 5. Mosebok 20: 16—18) Gud hadde straffet onde mennesker tidligere, ved en vannflom på Noahs tid og ved ild i tilfellet med Sodoma og Gomorra. Og nå brukte han altså nasjonen Israel som sitt «sverd». — 1. Mosebok 6: 12, 17; 19: 13, 24, 25.

Bibelen forteller at Israel også utkjempet andre slag på Guds befaling, vanligvis for å drive tilbake fiender som helt uprovosert truet dem. Når israelittene adlød Jehova, vant de de krigene de utkjempet. (2. Mosebok 34: 24; 2. Samuelsbok 5: 17—25) Men når israelittene dristet seg til å krige i strid med Guds veiledning, førte det vanligvis til ulykke. Tenk over tilfellet med kong Jeroboam. Han ignorerte en direkte profetisk advarsel og sendte sin store hær ut i borgerkrig mot Juda. Da kampen endelig var over, var 500 000 av Jeroboams soldater drept. (2. Krønikebok 13: 12—18) Selv den trofaste kong Josjia engasjerte seg en gang i en kamp som ikke var hans. Denne ukloke beslutningen kostet ham livet. — 2. Krønikebok 35: 20—24.

Hva viser dette oss? Det viser at det var opp til Gud å avgjøre om israelittene i gammel tid skulle gå til krig. (5. Mosebok 32: 35, 43) Han brukte sitt folk til å føre krig i bestemte hensikter. Men disse hensiktene ble oppnådd for lenge siden. Dessuten forutsa Jehova at de som skulle tjene ham «i dagenes siste del», skulle «smi sine sverd om til plogskjær» og «ikke mer lære å føre krig». (Jesaja 2: 2—4) Dette viser tydelig at de krigene Bibelen forteller om, ikke rettferdiggjør noen av konfliktene i vår tid, for ingen av dem blir utkjempet under Guds ledelse eller på hans befaling.

Hva Kristi undervisning fører til

Da Jesus var på jorden, viste han hvordan man kan erstatte hat med uselvisk kjærlighet. Han kom med dette budet: «Dere skal elske hverandre slik som jeg har elsket dere.» (Johannes 15: 12) Han sa også: «Lykkelige er de fredsommelige.» (Matteus 5: 9) Det greske ordet som her er gjengitt med «fredsommelige», betyr mer enn å være i en fredelig tilstand. Det innebærer i virkeligheten det å gå inn for å holde fred med andre, det å arbeide aktivt for å fremme velvilje.

Da Jesus ble arrestert, forsøkte apostelen Peter å forsvare ham med et dødbringende våpen. Men Guds Sønn irettesatte ham ved å si: «Stikk ditt sverd på plass igjen, for alle som griper til sverd, skal omkomme ved sverd.» (Matteus 26: 52) Hvordan anvendte de første kristne disse ordene? Merk deg uttalelsene nedenfor.

«En omhyggelig granskning av alle tilgjengelige opplysninger viser at det fram til Marcus Aurelius’ tid [121 til 180 evt.] ikke var noen kristen som ble soldat, og ingen soldat fortsatte å gjøre militærtjeneste etter at han var blitt en kristen.» — The Rise of Christianity.

«De [første] kristnes oppførsel skilte seg sterkt ut fra romernes. . . . Ettersom Kristus hadde forkynt fred, nektet de å bli soldater.» — Our World Through the Ages.

Fordi Kristi disipler nektet å tjenestegjøre i keiserens legioner, ble mange av dem henrettet av romerne. Hvorfor holdt de kristne fast ved et så upopulært standpunkt? Fordi Jesus hadde lært dem å være fredsstiftere.

Krigføring i vår tid

Se for deg hvilken forferdelig situasjon det ville ha vært hvis Kristi etterfølgere kjempet mot hverandre i hver sin hær og forsøkte å drepe hverandre. Noe slikt ville ha vært i strid med kristne prinsipper. De som adlyder Bibelens Gud, vil i virkeligheten ikke skade noen som helst — ikke engang sine fiender. * — Matteus 5: 43—45.

Det er tydelig at Gud ikke velsigner vår tids bokstavelige krigføring mellom mennesker. Ved å være fredsommelige er de sanne kristne talsmenn for den fred som vil bli opprettet over hele jorden under Guds rikes styre.

[Fotnote]

^ avsn. 17 Bibelen nevner «Har-Magedon», også kalt «krigen på Guds, Den Allmektiges, store dag». Dette sikter ikke til menneskelig krigføring, men til Guds selektive tilintetgjørelse av dem som gjør det som er ondt. Derfor kan man ikke vise til Har-Magedon for å rettferdiggjøre vår tids konflikter eller for å si at Gud velsigner disse. — Åpenbaringen 16: 14, 16; 21: 8.

[Bilde på side 20]

General Francisco Franco i Spania poserer sammen med katolske geistlige

[Rettigheter]

U.S. National Archives photo

[Bilde på side 21]

Soldater blir velsignet av gresk-ortodokse prester før de reiser til Kosovo, 11. juni 1999

[Rettigheter]

AP Photo/Giorgos Nissiotis