Et unikt viltreservat ved Middelhavet

AV EN VÅKN OPP!-SKRIBENT I SPANIA

 I TUSENER av år har de landene som ligger ved Middelhavet, hogd ned skogene sine, latt beitemarkene bli overbeitet og drevet jakt på noen av de ville dyrene i så stort omfang at de nesten er blitt utryddet. Det er bare noen få uberørte steder igjen i dette området. En kombinasjon av omstendigheter har imidlertid resultert i at et lite område i Spania har overlevd så å si intakt. Navnet er Monfragüe, som betyr «uframkommelig fjell».

Men det at denne delen av Spania ligger avsides, ville ikke i seg selv ha vært nok til å beskytte det naturlige miljøet. De bøndene som bodde i området rundt Monfragüe, benyttet seg til alt hell av en form for husdyrhold som viste seg å være av uvurderlig betydning når det gjaldt å bevare en verdifull rest av de veldige skogene som en gang dekket åsene ved Middelhavet. Det bevarte skogsområdet ble kalt dehesa, «skogbevokst gressgang».

En økologisk jordbruksmetode

For flere hundre år siden oppdaget bøndene i Extremadura (det området i Spania hvor Monfragüe ligger) at skogene med eviggrønne eiketrær som dekket området, kunne gi god skygge og livsnødvendig føde til buskapen deres. * Istedenfor å felle alle eiketrærne for å skaffe beitemarker tok de derfor vare på mange nok trær til at det ble dannet et åpent skogsområde. De kvistet også trærne, slik at grenene kunne strekke seg ut. Disse imponerende eiketrærne kastet sin skygge over de gressrike beitemarkene og beskyttet dem, og de store mengdene med eikenøtter var næringsrik mat for kveg og griser. Siden en betydelig del av den opprinnelige skogen ble bevart i dette området, kunne mange naturlig hjemmehørende fugle- og dyrearter overleve.

To elver, Tajo og Tiétar, krysser dehesaen, danner dype elvedaler og løper til slutt sammen nedenfor Monfragüefjellet. Det kuperte området ved disse to elvene, hvor den opprinnelige skogen ved Middelhavet ble bedre bevart enn noen annen skog, ble i 1979 et naturreservat. Parken ble opprettet fordi Monfragüe på det nåværende tidspunkt regnes for å være et av de stedene hvor middelhavsområdets økosystem blir best ivaretatt.

Fugler i Bibelen

Selv om parken dekker et relativt lite område, er den et fristed for europagenetten, kronhjorten, villsvinet, og den sky pantergaupen (også kalt spansk gaupe), et av de mest  truede pattedyrene i Europa. Men ettersom de fleste av dyrene er nattdyr, er det mye mer sannsynlig at en som besøker parken på dagtid, får se de praktfulle rovfuglene som det er mange av i området. De fleste av de rovfuglene som finnes i middelhavsområdet, er også typisk for bibelske land.

På midten av 1800-tallet la naturforskeren H.B. Tristram merke til at nesten uansett hvor han reiste i Palestina, så han gåsegribber som sirklet rundt oppe i luften. Slik er det også i Monfragüe, hvor 400 par hekker i fjellskrentene som hever seg over elvene Tajo og Tiétar. Når dagen er omme, kretser flere titall gribber over reirene sine, mens de enorme silhuettene deres avtegner seg mot kveldshimmelen. *

Storkene, som bygger reirene sine på gamle bygninger mange steder i Europa, har fremdeles reir i eiketrærne i Monfragüeområdet, hvor de trives. (Salme 104: 17) I likhet med storkene benytter keiserørnene og kongeørnene seg av de varme oppvindene. Tålmodig svever de omkring og ’speider langt bort’ på sin stadige jakt etter bytte. — Job 39: 27—29.

Glentene, som er raskere og mer tallrike enn ørnene, øker i antall i sommermånedene. Også de skarpsynte svartglentene flyr konstant over parkens elver, alltid på utkikk etter fisk som de kan snappe opp av vannet. — Job 28: 7.

Andre rovfugler, som hubroen og tårnuglen, går på vingene når natten faller på. Hubroen hekker på Monfragües bratte fjellskrenter, et tilholdssted som ligner det området hvor de øde ruinene i det gamle Babylon lå, og som profeten Jesaja forutsa skulle være ’full av hubroer’. — Jesaja 13: 21.

Reservatet blir beskyttet

Markblomstene gjør parken enda mer fargerik, særlig om våren. De delikate hvite cistrosene og tuene med lilla lavendel dekker så å si alle de skråningene hvor det ikke vokser trær. Og når sommeren nærmer seg, dukker de allestedsnærværende valmuene opp som skarlagenrøde fargeklatter på de grønne beitemarkene.

Det nasjonalparkens ledelse framfor alt er opptatt av nå, er å bevare dette verdifulle habitatet. I den forbindelse er de travelt opptatt med å plante naturlig hjemmehørende treslag som kan erstatte de furutrærne og eukalyptustrærne som er blitt innført i området, og som ikke er bra for dyrelivet i parken. De samarbeider også med bøndene i distriktet om å beskytte de omkringliggende dehesaene, og oppfordrer dem til å plante eiketrær på nytt når det er nødvendig. Forhåpentligvis vil disse tiltakene sikre at dette unike viltreservatet ved Middelhavet blir bevart.

[Fotnoter]

[Bilder på sidene 16 og 17]

Fra venstre: Kveg som beiter i det åpne skogsområdet, en europagenett og en kronhjort

[Bilde på side 18]

Munkegribb

[Bilde på side 18]

Hubro

[Bilde på side 18]

Kongeørn

[Rettigheter]

Foto: Cortesía de GREFA