Fra politisk aktivist til nøytral kristen

FORTALT AV LADISLAV ŠMEJKAL

Etter at jeg var blitt dømt, ble jeg ført tilbake til cellen. Jeg begynte med én gang å banke en beskjed ved hjelp av morsealfabetet til en venn av meg to etasjer over. Han ventet på å høre hvilken dom jeg hadde fått.

«Fjorten år,» banket jeg.

Han kunne ikke tro det. Han spurte: «Fjorten måneder?»

«Nei,» svarte jeg. «Fjorten år.»

ÅRET var 1953. Stedet var Liberec i Tsjekkoslovakia (nå Tsjekkia). Jeg var 19 år og politisk aktivist. Vi aktivister spredte vårt syn ved å dele ut flygeblad som kritiserte kommunistpartiet, som da hadde makten. Vår virksomhet ble betraktet som høyforræderi, derfor fikk jeg så lang straff.

Jeg hadde allerede sittet nesten et år i varetekt før jeg ble dømt. Før straffeutmålingen satt fangene to og to i hver celle, og fra tid til annen ble de hentet til avhør med bind for øynene. Vi hadde ikke lov til å snakke i cellen, så vi hvisket eller kommuniserte ved å banke morsemeldinger.

Jeg fikk snart vite at mange av dem som var i fengselet, var Jehovas vitner. Det var vanlig at de innsatte måtte bytte celle hver eller annenhver måned. Siden jeg var interessert i Bibelen, var jeg glad da jeg endelig ble plassert i en celle sammen med et av Jehovas vitner. Etter en stund begynte jeg å studere Bibelen sammen med dem.

Jeg tror man kunne kalle drøftelsene våre for bibelstudier, enda vi ikke hadde noen bibel eller bibelsk litteratur. Jeg hadde faktisk aldri sett en bibel. Men vi snakket — vitnet forklarte bibelske emner etter hukommelsen — og jeg noterte det han sa. Det hele foregikk mens vi satt tett inntil hverandre og hvisket.

De eneste hjelpemidlene vi fikk tak i, var toalettpapir og en kam. Jeg brukte kammen til å «notere» med på toalettpapiret. Mange av de skriftstedene vi drøftet, lærte jeg meg utenat. Vitner som studerte med meg, lærte  meg også Rikets sanger. En av dem sa til meg: «Nå sitter du i fengsel som en politisk lovbryter, men i framtiden kan du bli fengslet fordi du er et av Jehovas vitner.»

Til slutt, etter endeløse avhør, ble jeg dømt og ført til en arbeidsleir i nærheten av byen Jáchymov. Jeg var da blitt overbevist om at jeg en dag ville bli et av Jehovas vitner.

Mange år i fangenskap

Da jeg kom til leiren, hvor man utvant uran, begynte jeg straks å lete etter Jehovas vitner. Men jeg fikk snart vite at de var blitt sendt videre til et annet sted. Det var imidlertid én som var igjen, for han var kokk. Han lånte meg en veldig slitt bibel som hadde vært gjemt mange forskjellige steder. Nå kunne jeg lese de skriftstedene som jeg allerede hadde lært utenat. Jeg sa stadig til meg selv mens jeg leste: «Ja, det er akkurat slik brødrene lærte meg det.»

Omkring en måned senere ble jeg overført til en leir som het Bytiz, i nærheten av byen Příbram. Der traff jeg andre Jehovas vitner. I Bytiz mottok vi regelmessig bibelsk litteratur som ble smuglet inn. Selv om leirledelsen forsøkte å finne ut hvordan vi fikk tak i den, fant de aldri ut av det. Vi var så mange som 14 fanger som forkynte aktivt. Halvparten av disse var døpt, og den andre halvparten var som meg, personer som hadde begynt å tro det samme som vitnene mens de var i fangenskap.

Mange av oss ønsket å bli døpt i vann som symbol på at vi hadde innviet vårt liv til Gud. Men på grunn av mangelen på vann — eller rettere sagt, fordi det var umulig å få tak i en stor nok beholder med vann — var ikke fullstendig neddukking enkelt å få til. Det var derfor mange på den tiden som måtte vente med å bli døpt til de ble satt fri. Men i Bytiz var det store kjøletårn for gruvens luftkompressorer. I midten av 1950-årene ble flere av oss døpt i vannreservoaret til et av disse tårnene.

Noen få år senere, i mars 1960, ble jeg tilkalt av en politimann som hadde ansvaret for de politiske fangene. Han sa at hvis jeg ville informere ham om hva de andre fangene holdt på med, kunne han ordne det slik at jeg fikk kortere straff. Da jeg nektet å gjøre det, begynte han å banne og sverge. «Du gav slipp på sjansen til et godt liv,» ropte han. «Jeg skal sørge for at du aldri får komme hjem! Du kommer til å dø her.» Men to måneder senere ble det utstedt et amnesti som også gjaldt meg, og etter til sammen åtte år i fangenskap vendte jeg hjem.

En kort periode i frihet

Jehovas vitners arbeid hadde vært forbudt i Tsjekkoslovakia siden april 1949, så jeg erfarte raskt at det å tjene Gud i såkalt frihet ikke var så forskjellig fra det å tjene ham i fangenskap. Nå, etter at jeg var løslatt, stod jeg overfor et annet problem. Det var to års tvungen militærtjeneste for alle menn i landet.

Noen menn, som arbeidet i enkelte statlige bedrifter, ble fritatt for militærtjeneste. De som for eksempel arbeidet i kullgruver, ble fritatt. Siden jeg hadde drevet med gruvearbeid, fikk jeg arbeid i en av gruvene. Der  ble jeg godt mottatt. «Du behøver ikke å bekymre deg for militæret,» sa de til meg. «Det er ikke noe problem for oss å få deg fritatt.»

To måneder senere, da jeg mottok en innkalling til militærtjeneste, beroliget de i gruvedriftens administrasjon meg: «Ikke vær bekymret, det må være en misforståelse. Vi skal skrive til militæret, så vil alt være i orden.» Men det var ikke i orden. Med tiden kom en fra administrasjonen til meg og bad om unnskyldning: «Det er første gang dette har skjedd, men du må melde deg hos militæret.» Da jeg av samvittighetsgrunner nektet å utføre militærtjeneste, ble jeg arrestert og ført til den nærmeste militæravdelingen. — Jesaja 2: 4.

Et spesielt forhør

Etter at jeg var blitt fengslet i byen Kladno i januar 1961, ble det gjort flere forsøk på å overtale meg til å bli soldat. En offiser som hadde kommandoen, organiserte et møte. Jeg ble ført til et konferanserom som hadde et stort, rundt bord omgitt av dype lenestoler i skinn. Like etter kom offiserene og satte seg rundt bordet. Han som hadde kommandoen, presenterte dem for meg én etter én. Så satte han seg og sa: «Fortell oss om denne religionen din.»

Etter en kort, stille bønn begynte jeg å snakke til en oppmerksom forsamling. Samtalen dreide raskt inn på utviklingslæren, og det ble påstått at utvikling er et vitenskapelig faktum. I en av de arbeidsleirene jeg hadde vært i tidligere, hadde jeg studert brosjyren Utviklingslæren kontra den nye verden. * Så til disse offiserenes overraskelse kunne jeg komme med beviser for at utviklingslæren er en teori som ikke er bevist.

En major, som tydeligvis hadde katolsk bakgrunn, tok ordet. «Hvordan ser dere på jomfru Maria?» spurte han. «Og hvilken holdning har dere til den hellige nattverd?» Jeg besvarte spørsmålene hans, og så sa jeg: «Jeg forstår at du må være en troende, for spørsmålene dine er annerledes enn dem som de andre har stilt.»

«Nei! Nei! Nei! Jeg er ikke en troende!» protesterte han høylytt. I kommuniststaten fikk ikke de som sa de var kristne, noen respekt eller noe ansvar. Etter dette deltok ikke denne majoren noe mer i drøftelsen. Jeg var svært takknemlig for at jeg fikk muligheten til å forklare for disse mennene hva Jehovas vitner tror.

Flere muligheter til å forkynne

Noen få dager senere ble jeg ført til et militæranlegg i Praha og satt under bevoktning. Den første bevæpnede soldaten som hadde fått i oppgave å vokte meg, var overrasket over de strenge sikkerhetstiltakene. «Dette er første gang vi personlig har måttet vokte noen,» fortalte han meg. Så jeg fortalte hvorfor jeg var blitt fengslet. Det gjorde ham så interessert at han satte seg ned — med geværet mellom knærne — og lyttet. Etter to timer kom en annen soldat og avløste ham, og et lignende spørsmål og en bibelsk drøftelse fulgte.

I løpet av de dagene som  fulgte, fikk jeg anledning til å snakke med både dem som voktet meg, og andre innsatte når vaktene tillot det. Vaktene åpnet til og med noen celler og lot fangene samles for å drøfte bibelske emner! Etter hvert ble jeg bekymret for at den friheten som vaktene gav meg til å snakke med de andre fangene, skulle bli kjent, og at det ville få uheldige konsekvenser. Men hele saken ble holdt hemmelig.

Til slutt, da jeg skulle bli ført for retten for å bli dømt, ble jeg oppmuntret av dem som jeg hadde snakket med om det jeg trodde på. Jeg fikk to år, som ble lagt til de seks årene fra min opprinnelige straff som jeg ikke hadde sonet på grunn av amnestiet. Dette betydde at jeg hadde omkring åtte år i fangenskap foran meg.

Klar over Guds hjelp

Jeg følte ofte at Gud hjalp meg når jeg ble flyttet fra leir til leir og fra fengsel til fengsel i Tsjekkoslovakia. Da jeg kom til fengselet i Valdice, spurte fengselsbestyreren meg om hvorfor jeg var der. «Jeg har nektet å utføre militærtjeneste,» svarte jeg. «Det er i strid med min tro å delta i krigføring.»

«Det hadde vært fint hvis alle hadde hatt den innstillingen,» svarte han medfølende. Men etter å ha tenkt litt på det sa han: «Men siden de fleste i dag ikke tenker slik, så må vi straffe deg — straffe deg hardt!»

Jeg ble anbrakt i den avdelingen hvor man slipte glass, som var en straffeavdeling. Selv om jeg var dømt fordi jeg hadde nektet militærtjeneste som et av Jehovas vitner, ble jeg nemlig fortsatt betraktet som en politisk fange, og derfor fikk jeg hardere oppgaver. Å slipe glass til lysekroner og andre luksusgjenstander var et spesielt vanskelig arbeid, for slike produkter måtte lages uten en eneste feil. Etter at fangene hadde levert inn de ferdige produktene, fikk de vanligvis nesten halvparten tilbake neste dag, fordi det var noe som måtte rettes på. Derfor var det veldig vanskelig å oppfylle det fastsatte produksjonskravet.

Den dagen jeg kom inn på glassliperiet, måtte jeg først vente på avdelingslederen. Da han kom, begynte han å rope til fanger som han ikke syntes arbeidet hardt nok. Han gikk forbi der fangene satt, og kom bort til meg og sa: «Hva er det med deg? Hvorfor arbeider du ikke?»

Jeg sa at jeg var ny i fengselet. Han tok meg med til kontoret sitt og stilte det vanlige spørsmålet om hvorfor jeg var blitt fengslet. Etter at jeg hadde forklart min situasjon til ham, sa han: «Så du er et av Jehovas vitner?»

«Ja,» svarte jeg.

Hans holdning forandret seg. «Ikke vær bekymret,» sa han. «Vi har hatt mange Jehovas vitner her. Vi respekterer dem alle sammen, for de arbeider hardt og er ordentlige folk. Jeg skal sørge for at du ikke får mer arbeid enn du klarer.»

Forandringen i arbeidslederens oppførsel overrasket meg fullstendig. Jeg var takknemlig overfor Jehova og mine ukjente medtroende som var ansvarlige for at vitnene hadde et godt rykte i dette fengselet. Jeg følte virkelig Jehovas kjærlige hjelp hele den tiden jeg var i fangenskap.

Uansett hvor vanskelig situasjonen ble, følte jeg meg alltid sikker på at jeg til slutt ville få kontakt med mine kristne brødre. Da ville jeg få se deres hyggelige smil og få oppmuntring av dem. Uten dem ville det ha vært mye vanskeligere å holde ut.

Mange av fangene så ikke ut til å tenke på noe annet enn å ta hevn for den dårlige  behandlingen de var blitt utsatt for. Men jeg følte det aldri på den måten. Jeg innså at jeg led på grunn av min lydighet mot Guds rettferdige prinsipper. Så jeg visste at for hver dag jeg var i fangenskap, ville Jehova være i stand til å gi meg liv i utallige vidunderlige dager på sin paradisiske nye jord. — Salme 37: 29; 2. Peter 3: 13; Åpenbaringen 21: 3, 4.

Takknemlig for velsignelser i dag

I mai 1968, etter mer enn 15 år i fangenskap, ble jeg endelig løslatt. I begynnelsen hadde jeg hemninger når det gjaldt det å snakke med folk, noe som ikke er uvanlig for dem som har vært omgitt av folk i fangedrakter eller vakter i uniform i store deler av livet. Men mine kristne brødre hjalp meg snart til å bli engasjert i forkynnelsesarbeidet, som selvfølgelig fortsatt ble utført under forbud.

Noen få uker etter at jeg var blitt løslatt, møtte jeg Eva. Til tross for mye motstand fra familien hadde hun, sammen med broren sin, modig tatt standpunkt for Bibelens sannhet omkring tre år tidligere. Vi begynte å samarbeide i forkynnelsesarbeidet. Vi arbeidet også med framstillingen av bibelsk litteratur. Dette ble gjort i hemmelige trykkerier. Vi giftet oss i november 1969.

I 1970 ble vårt første barn, Jana, født. Senere begynte jeg som reisende tilsynsmann for Jehovas vitner og besøkte menigheter i helgene for å gi åndelig oppmuntring. Mens jeg holdt på med dette i 1975, ble jeg arrestert og igjen sendt i fengsel. Men denne gangen var jeg der bare i noen få måneder. Så, i 1977, ble sønnen vår, Štěpán, født.

Den 1. september 1993 ble Jehovas vitner endelig juridisk anerkjent i Tsjekkia. Året etter giftet Jana seg med Dalibor Dražan, en kristen eldste. I 1999 giftet Štěpán seg med Blanka. Štěpán er menighetstjener, og Blanka er heltidsforkynner. Vi er alle knyttet til menigheter i Praha, og vi ser virkelig fram til den nye verden. Men jeg ser spesielt fram til den tiden da det ikke skal være noen fengselsmurer noe sted.

[Fotnote]

[Bilde på side 20]

Jeg brukte en kam til å «notere» skriftsteder med

[Bilde på side 21]

Bytiz leir, hvor jeg var fange og med tiden ble døpt

[Bilde på side 23]

Vår bryllupsdag

[Bilde på side 23]

Eva og jeg, med Štěpán og Blanka til venstre og Jana og Dalibor til høyre